onsdag 3. september 2014

En (aldrende) skrott i forfall?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/lzf

De som kjenner meg vet at jeg har blitt en løper. Ja, en løper. På ordentlig. Jeg har til og med løpt hjem fra jobb opptil flere ganger (les: to). Og da snakker vi en distanse på 11 km. Ikke noe tull altså! Nei, det er ikke 40-årskrisa som er i anmarsj. Det er leeenge til jeg fyller 40 (les: 2,5 år, men la oss for enkelhets skyld runde av oppover til 3). Jeg løper fordi det er gøy (rettelse: det ble gøy bare jeg kom meg ordentlig i gang, de første løpeturene var rene nær døden-opplevelsene). Og vel, litt fordi det begynner å sige inn at skrotten ikke akkurat er ung lenger. Det er vel bare å innrømme det. Og ikke minst, ta tak i problemet (i den grad det kan kalles et problem) først som sist.

Tidligere i sommer fikk jeg for alvor øynene opp for at skrotten stiller høyere krav til vedlikehold nå enn før. En fjelltur til en topp som ruver knapt 500 meter over havet var nemlig nok til å sette knærne til undertegnede ut av spill. Jeg tror det var turen ned som gjorde det. Dagen etter fjellturen verket det som besatt. Og bak knehasene, særlig den høyre, vokste det frem en fin liten byll. Etter et par dager gikk den litt tilbake, men så meldte den sin ankomst igjen. Og sånn har den holdt på i snart to måneder nå. Et legebesøk ga diagnosen Baker cyste. Ufarlig, men plagsomt. Jeg har stort sett kunnet trent, men med langt lavere intensitet enn før. Kjipt, men sånt hører visst med. Trøsten er at jeg nå kan skryte av å ha pådratt meg en idrettsskade.

At knetrøbbel skulle inntreffe akkurat nå passer i grunnen ekstremt dårlig. Jeg har nemlig vært så korka at jeg har meldt seg på halvmaraton under Oslo Maraton 20. september, til tross for en total mangel på erfaring med lange distanser. Det lengste jeg noen gang har løpt er 15 km. Og det var ved påsketider. Jeg satser på å klare å kreke meg gjennom løypa, selv om oppladningen har vært mildt sagt håpløs. Champagne etter målpassering blir det uansett, også hvis jeg ender opp med å gå mesteparten av distansen. Bryter jeg får jeg vel drukne mine sorger i en pils eller seks. Men tenk, jeg øyner nytt håp. Takket være et tips fra en medløper i løpenettverket Northern Runners. Hun anbefalte meg å ta kontakt med en fysioterapeut, en som praktiserer dry needling. Som sagt, så gjort.

Det første fysioterapeuten gjorde var å utføre det jeg kaller en EU-kontroll. Av beina. Veldig greit egentlig, siden det er de som bærer skrotten dag ut og dag inn. Og jammen viser det seg at beina mine etter 37 år fortsatt ikke helt har fått teket på det der med å frakte overkroppen hit og dit. Fysioterapeuten kunne nemlig fortelle at jeg har leggbein som søker innover, lår som søker utover, og så har jeg (heldigvis?!) knærne i midten da. Praktisk? Not so much. At jeg har null og nada styrke i hofter og ytre lårmuskulatur hjelper jo heller ikke. Det var så dårlig stelt med styrken akkurat der at jeg fikk rent hakeslepp. At jeg har fiskeboller i stedet for armmuskler vet jeg jo. Men at hoftene var så pinglete, det visste jeg ei.

Men nå blir det andre boller. Nå blir det styrketrening, både i hverdagen og mer målrettet. Når jeg pusser tennene står jeg og hever beina ut til siden. Igjen og igjen. Ser ikke spesielt intelligent ut, men det er heller ikke meningen. Det funker! Noe annet som funker er de nålene. To ganger har jeg fått nåler rett i musklene like over kneet. Jeg trodde jo det var fint og flott at de musklene var harde. Litt sånn "jøss, kjenne der ja, DER har jeg muskler". Men det var det ikke. For de var harde fordi de jobbet livskiten av seg for å stabilisere kneleddet. Etter de nålene har det gitt seg litt. Så mandag denne uken kunne jeg for første gang på lang tid løpe i godt tempo (etter min målestokk), uten at det dundret i knærne for hvert steg. Nyyydelig! Ondt dagen derpå, men absolutt til å leve med.

Hva har jeg lært? Jo, at det er hjelp å få. Og ikke minst, at utholdenhetstrening er fint og flott, men styrketrening er et must det også. Bare synd det er så skrekkelig kjedelig...

Kryss fingrene for meg frem mot Oslo Maraton. Jeg trenger det!

lørdag 23. august 2014

Tanker ved skolestart

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 23. august 2014. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Sommeren er på hell. Det går mot høst. Og høst betyr skolestart. Vi har ikke førsteklassing i år. Men skolestart er en stor milepæl likevel. Eller milepæl, sier jeg. Jeg mener aha-opplevelse. For oss foreldre. “Hjelpes, vi har en 7. klassing i huset”, sier jeg og mannen til hverandre. Og så rister vi begge litt oppgitt på hodet og er skjønt enige om at vi slett ikke kan begripe hvor tida ble av. Var det ikke nettopp at vår førstefødte trippet tannløs inn i skolegården som spent førsteklassing? 

Årene går. Arvingene vokser til. På leksefronten møter jeg som mor stadig nye utfordringer. Enkel pluss og minus, eller addisjon og subtraksjon som lærerne insisterer på å kalle det, erstattes av prosentregning og brøk. Og ligninger. Merkelig det der. Her lærer vi barna våre at de ikke skal snakke med fremmede. Og så kommer mattelærerne drassende med både én og to ukjente! I andre fag tvinges du til å hente frem grammatikkunnskaper du ikke visste at du hadde. Før du vet ordet av det sitter du der og ramser opp tyske preposisjoner. “An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen”. Der du tidligere kunne oppnå heltestatus fordi du visste at kua har fire mager, stilles det plutselig krav om å hoste opp det periodiske system. Jeg gruer meg allerede. Det periodiske system kommer ikke før på ungdomsskolen vel? 

Som småbarnsmor har jeg mang en gang spøkt med at det hadde vært praktisk om ungene ble levert med bruksanvisning. Og tenk, nå finnes det sånne bruksanvisninger. I avisene! Her om dagen kom jeg over en artikkel med tittelen “Slik blir barnet ditt en skolevinner”. Artikkelen var skrevet av en ekspert. Eller var det en journalist? Uansett, bruksanvisningen var sikkert fin den. For noen. For kan egentlig sånne råd være universelle? Det som funker i én familie funker jo ikke nødvendigvis i en annen. Barn er forskjellige. Til og med søsken er noen ganger så ulike at man knapt skulle tro de var fra samme planet. At de har vokst opp under samme tak er nesten ikke til å fatte.  

Selv har jeg mer eller mindre sluttet å bry meg om disse ekspertrådene. I beste fall tar jeg til meg det jeg tror passer for meg og mine. Resten lar jeg ligge. For skal man høre på alle rådene blir man fort smårar. Eller forbannet. For en tid tilbake vurderte jeg å kontakte den såkalte eksperten som uttalte seg i artikkelen “Slik får du alt-etende barn” etter at rådene feilet voldsomt i egen husstand. Hvis bare jeg hadde bodd i USA. Da kunne jeg ha saksøkt. Men men, man lærer jo litt på livets vei. Og ikke minst i overgangen mellom tilværelsen som ettbarnsmor til to- og etter hvert trebarnsmor. Man bekymrer seg mindre. Det er noe i det der med at barn nummer én bades hver dag, barn nummer to bades et par ganger i uka, mens man bare støvsuger barn nummer tre litt innimellom. 

Helt til slutt har jeg en høne å plukke med handelsstanden. Siden vi nå snakker om skolestart. Bokhandlene har pushet pennal, viskelær og alskens rekvisitter til blodpriser i flere uker. Eller noen har salg. Sånn “ta 3, betal for 2”-greie. Er det bare jeg som ikke liker disse tilbudene? Jeg blir så stressa. Si nå at jeg egentlig skal ha bare to ting. Men for å utnytte tilbudet må jeg jo finne en ting til! Så da ender jeg opp med å fly rundt i butikken som et jaget dyr på leting etter et produkt jeg slett ikke trenger! Kjære handelsstand, vi forbrukere setter pris på gode tilbud. Men kan dere ikke bare senke prisene da? Dagens stalltips fra innkjøpssjefen i AS Hus og Hjem!

søndag 29. juni 2014

#LikeAGirl - tankevekkende om jenters selvfølelse

Har du fått med deg reklamefilmen #LikeAGirl fra Always? Hvis ikke bør du se den straks og med en gang. For den har et sterkt og viktig budskap.



Always skriver selv om kampanjen at de ønsker å bidra til at jenter verden over kan beholde den selvtilliten de har fra barns ben av, gjennom puberteten og inn i voksenlivet. De vil vise at "som ei jente" er en fantastisk egenskap.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Denne filmen traff meg midt i hjertet! Jeg kjente jeg ble både provosert og rørt på en gang. Hvorfor i all verden er begrepet "som ei jente" assosiert med noe negativt? Og enda viktigere, hva kan vi gjøre for å unngå at dagens unge jenter vokser opp i den tro at "som ei jente" betyr fjollete eller svak? Kan ikke "som ei jente" bety målrettet for eksempel? Eller tøff?

I fjor sommer skrev jeg innlegget Kick ass, damer! til Uhørt-spalten i lokalavisa iTromsø. I innlegget spør jeg hvorfor menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer. Årsakene er mange og sammensatte. En av faktorene forskningen trekker frem er likevel spesielt interessant, ikke minst i lys av #LikeAGirl. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Mens puberteten farer hardt med begge kjønn er det tydelig at jentene i langt større grad enn guttene tar med seg den sviktende selvtilliten inn i voksenlivet. Hvorfor?

Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene det siste året. Irritert meg over dem. Og ikke minst, irritert meg over at jeg selv fortsatt går i fella. For også jeg kaver med idiotiske spørsmål knyttet til egne ferdigheter. Jeg har startet bedrift. Tøft syns mange! Men jeg innrømmer det, jeg er livredd både titt og ofte. For at jeg har gapt over for mye. At jeg ikke er flink nok. At jeg ikke har sjans til å stå løpet ut i konsulentbransjen. Heldigvis slipper tankene etter en liten fight mellom fornuft og følelser oppi topplokket. Men så kommer de jo gjerne tilbake på et senere tidspunkt da. Dessverre. For er det en ting vi jenter er verdensmestere til, så er det å snakke oss selv ned.

Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å være en talsperson for at jenter må tørre mer. At jeg selv kjemper mot tvilen innimellom mener jeg kan være en bra ting. Så lenge det ikke sitter i for lenge. Og så lenge jeg ikke lar de negative tankene være det som definerer meg. Men viktigst av alt, jeg skal gjøre alt jeg kan for at jentene mine får vokse opp i et samfunn som definerer "som ei jente" som en styrke. De skal vite at de er akkurat like mye verdt som sine skolekamerater av det motsatte kjønn. At de kan sette seg hårete mål og gå for dem. For så lenge de jobber målrettet og ikke gir opp, kan de klare hva som helst! Hva som helst!

Tar du i på oppfordringen fra Always og filmregissør Lauren Greenfield? Om å redefinere innholdet i begrepet "som ei jente"? Jeg er med!

lørdag 28. juni 2014

Må alt være likt - alltid?

Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy! 


Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.

VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.

Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?

Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.

Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?

Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?

“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.

lørdag 24. mai 2014

De digitale tidstyvene

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 24. mai 2014. 

Bilde fra Facebook-siden Stop Phubbing.

Du ser det overalt. Mennesker som klamrer seg til mobilen som om det sto om liv. Og ikke bare når de er alene. Neida. Mobilen har førsteprioritet enten de er i møter, sitter på kafé med venner eller tilbringer tid sammen med barna sine. Jeg sier “de”. Jeg mener “vi”. For jeg gjør det selv. Tar meg i å svare bare sånn passe engasjert når ungene spør meg om noe, mens oppmerksomheten i all hovedsak er rettet mot telefonen. Jeg blir flau bare av å tenke på det.

Det å glo på telefonen i stedet for å gi oppmerksomhet til de menneskene man er sammen med er så utbredt at fenomenet nå har fått sitt eget navn. Phubbing. Begrepet er satt sammen av de to engelske ordene phone (telefon) og snubbing (det å overse noen med vilje). Enn så lenge har vi ikke noe godt norsk ord for det. Men vi kjenner oss igjen i beskrivelsen. For vi har vel alle opplevd det. Å prøve å føre en samtale med en person som er mer eller mindre sugd inn i telefonen. Det er omtrent like givende som å se maling tørke.

Phubbing foregår ikke bare sammen med familie og venner. Det skjer også på jobben. Har du noen gang vært i et møte hvor en av møtedeltakerne til tross for at vedkommende er til stede, slett ikke er med? For mens resten av dere diskuterer dagens agenda, strekker vedkommende seg stadig vekk etter nærmeste elektroniske dings med nettilgang. Hvilket signal gir det? Jo, at vedkommende kjeder seg. At hva enn det er som foregår i den digitale sfære, så er det mer inspirerende enn det som blir sagt i møtet.

Særlig vi kvinner liker å tro at vi er gode på multitasking. Men faktum er at også vi overvurderer vår egen evne til å fordele oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Undersøkelser viser at multitasking gjør oss både dumme, stressa og ineffektive. Kjenner du deg igjen? Du sitter med en arbeidsoppgave foran deg. Du vet at du må levere. Men så popper det opp et varsel om ny e-post. Eller en melding på Facebook. Og før du vet ordet av det har du forlatt en oppgave til fordel for en annen. Noen ganger må man sjonglere mange baller samtidig. Men som regel kan det være klokt å spørre seg selv hvilke mål man har for dagen. Hvilke oppgaver må du få unna? Hvilke bør du få unna? Og hvilken strategi har du for å håndtere alle tidstyvene som kommer inn fra høyre og venstre?

Som småbarnsmor er jeg særlig opptatt av hvordan dagens teknologi påvirker den kommende generasjon. De som er født ikke med ski på beina, men med en smarttelefon i hånda. Og spørsmålene er mange. Når er barn gamle nok til å få sin egen mobiltelefon? Hvilken type telefon skal vi kjøpe dem? Kan de arve en etter opphavet, eller er det bare den nyeste iPhonen som duger? Hvordan kan vi hjelpe dem å etablere gode mobilvaner?

Dette med vaner er viktig. Og som med all annen barneoppdragelse handler det også her i stor grad om eksemplets makt. Nøkkelen ligger ikke i hva du sier, men hva du selv gjør. Hvis du selv spiser middag med den ene hånda og taster på mobilen med den andre, hva tror du barna dine kommer til å gjøre så snart de får sin egen telefon? Skal vi etablere sunne mobilvaner blant dagens unge, må vi selv være gode forbilder. Er du et godt forbilde? Jeg er det ikke.

fredag 2. mai 2014

Hopp i havet - eller la vær!

Jepp, jeg er en av disse idiotene som har hoppet i havet helt uten mål og mening. Her fra da
jeg og mannen karret oss inn til land igjen etter et iskaldt bad i Tromsø i går. #hoppihavet

Syns du det er idiotisk å hoppe i havet bare fordi alle andre gjør det? Ja, men så la vær da.

Er du på Facebook kan du ikke ha unngått å legge merke til fenomenet #hoppihavet, som har spredt seg som ild i tørt gress i sosiale medier de siste dagene. Min Facebook-feed er i alle fall plastret av videoer av venner og bekjente som vasser ut i fjærsteinene for å dyppe skrotten i det iskalde vannet. Sånt blir det debatt av.

I dagens Nordpå i NRK Troms var den nyeste Facebook-farsotten gjenstand for diskusjon. Og kritikken lot ikke vente på seg. For skal man bade i Nord-Norge i begynnelsen av mai, skal det i det minste være til inntekt for en god sak! Å bade bare for gøy hører da ingen steder hjemme! Og å be venner man utfordrer møte opp med en flaske vin om de velger å holde seg på land, det er da virkelig toppen av frekkhet! Atter andre er overbevist om at alle som bader gjør det bare fordi de er for gniene til å kjøpe vennene sine en skarve vinflaske.

Vet du, alt her i verden trenger ikke ha en dypere mening. Nei, barna i Syria får det ikke bedre av at nordmenn hopper i havet. Det var da heller aldri meningen. Jeg har kastet meg på bølgen selv. Jeg og mannen badet i går. Betyr det at jeg ikke bryr meg om barn som har det vanskelig? Gjør det meg platt? Overfladisk? Det gjør jo ikke det. Jeg gir til veldedige formål. Både på fast basis og ved enkeltstående innsamlinger. Men jeg tillater meg å ha det gøy helt uten mål og mening også. Som nå, ved å følge flokken og hoppe i havet når #hoppihavet skyller over Norge.

Som i så mange andre tilfeller er det også i denne saken opp til den enkelte å vurdere om man vil være med eller ei. Om du syns det er teit, ja så er det jo ingen som tvinger deg. Det er heller ingen som tvinger deg til å troppe opp med vin til den som utfordrer deg om du velger å la vær. Jeg har i alle fall små forhåpninger om å få vin fra dem jeg har utfordret og som dropper hele greia. Og det er helt greit.

Jeg velger å ta #hoppihavet for akkurat det det er. Uskyldig moro. Og ikke minst, moro som opplagt passer for ulike mennesker. Og da snakker jeg ikke om fysikken. Superenkel forskning i egen Facebook-feed viser i alle fall at både ekstroverte og introverte sjeler har ligget og duppet i bølgene de siste dagene. Eller duppet er kanskje å overdrive. De fleste har vært ganske kjappe uti, undertegnede inkludert. Jeg tror akkurat det er litt av årsaken til at det har spredd seg så raskt. Det fenger. Det er gøy. Og det trigger konkurranseinstinktet i oss.

Selv syns jeg det virker meningsløst å drive med disse spillene på Facebook. FarmVille og Candy Crush og fandens oldemor. Men vet du hva jeg gjør med det? Jeg lar vær å spille! Og så fjerner jeg systematisk alle spillapplikasjoner fra feeden min. Om noen er for ivrige på disse spillene fjerner jeg regelrett dem fra feeden. Nå kan det jo tenkes at du har lyst til å beholde Facebook-vennskapet med disse idiotene som hopper i havet. Men vet du, om det irriterer deg sånn anbefaler jeg deg å ta en liten pause fra Facebook. Les en god bok, stikk på besøk til en venn. Og når du logger på igjen om noen dager skal du se at det har roet seg. Gidder du ikke logge av får du nesten bare telle til ti hver gang en badevideo dukker opp i feeden din. Et annet tips jeg vet kan hjelpe mot irritasjon: et iskaldt bad!

lørdag 12. april 2014

En småbarnsmors tapte kamp

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 12. april. Og sjekk da, avisas egen Klaudius har illustrert spalten. For en ære! 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, aka Klaudius

Du vet uttrykket “kvinne er kvinne verst”? Irriterende, ikke sant? Som om vi kvinner ikke skal kunne kritisere andre kvinner uten å bli beskyldt for å være illojale mot våre medsøstre. Men noen ganger stemmer uttrykket på en prikk. For jammen kan vi være nådeløse mot kvinner som har andre meninger enn oss selv. Ikke minst når meningene gir seg utslag i andre prioriteringer enn de vi selv gjør. Snakker vi attpåtil om småbarnsmødre og nevnte prioriteringer er relatert til morsrollen, da er helvete løst.

Det begynner før du har fått trykket første ungen ut av ditt indre. Skal eller skal du ikke bruke smertestillende under fødselen? Du planlegger lystgass, ja? Skal ikke være urkvinne og gjøre jobben på naturlig vis altså? Gikk det ikke helt etter planen? Det ble epidural? Keisersnitt? Juks!

Er det ikke snodig hvordan vi kvinner vurderer andres prestasjoner basert på egne erfaringer? Som om alle situasjoner er sammenlignbare. Som om mennesker er like. Og fødselen er bare begynnelsen. Straks ungen er ute bombarderes du av gode og mindre gode råd fra andre mødre, enten du ber om dem eller ei. Verst er det for de mange som ikke lykkes med å fullamme. Unner du ikke ungen din en best mulig start på livet? For lite melk? For noe tull! Det er jo så enkelt det der med selvregulering. Jeg blir matt.

Ditt viktigste valg som mor tar du når fødselspermisjonen er over. Og jeg sier mor med vilje. For alle vet jo at far må tilbake på jobb! Har du som mor da hjerte til å sende 1-åringen i barnehagen? I så fall er det bare å forberede deg på spørsmålene som venter. Hva skal du med barn hvis du ikke har tid til å ta deg av dem selv? Småbarnstida er jo så kort, du kan vel drite i den selvrealiseringa og holde deg hjemme et år eller fem?

Tro ikke at du slipper unna om du velger motsatt. Også hjemmeværende mødre får passet påskrevet. Deres utearbeidende søstre stiller seg undrende til hvordan den stakkars ungen skal bli sosialisert. Og hva med det pedagogiske opplegget barnehagen tilbyr? Vil du at ungen din skal falle utenfor? Dessuten er du en snylter! Som ikke bidrar til felleskassa. Spesielt smart kan du umulig være som vinker farvel til et ukjent antall pensjonspoeng og gjør deg økonomisk avhengig av en mann!

Det vil liksom ingen ende ta. Alt skal vi mene noe om. Og jeg innrømmer det, jeg gjør det selv. Noe tillater jeg meg å ha et politisk standpunkt til. For det er ikke til å komme bort fra at de valgene vi tar også har en samfunnsøkonomisk konsekvens. Men det er likevel ganske langt fra det å mene noe om de ulike velferdsordningene vi har her til lands, til å idioterklære kvinnene som velger andre løsninger enn oss selv.

Men ikke alt har en politisk kontekst. Som mine prioriteringer mandag denne uka. Mannen var på reise. Jeg var alene med våre tre barn. For å få med meg et møte etter arbeidstid fikk jeg ei venninne med barn på felles avdeling til å ta 4-åringen med hjem fra barnehagen. Da jeg hentet henne senere på ettermiddagen var det bare for å levere henne hos onkelen i halvannen time mens jeg selv deltok i åpningsløpet i årets Tromsøkarusell. Tårnfrid tenker du sikkert nå. Meget mulig. Men rett for meg. Og på ingen måte skadelig for frøkna, som syns det er stor stas å være på besøk.

Vi voksne er ulike. Barn er ulike. De valg vi tar, tar vi med utgangspunkt i egen livssituasjon, egne erfaringer, egne ønsker og behov. Kan vi ikke bli flinkere til å stå for våre egne valg, uten å måtte rettferdiggjøre dem ved å kritisere alle som velger annerledes? Det er min oppfordring i dag. 

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails