lørdag 12. april 2014

En småbarnsmors tapte kamp

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 12. april. Og sjekk da, avisas egen Klaudius har illustrert spalten. For en ære! 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, aka Klaudius

Du vet uttrykket “kvinne er kvinne verst”? Irriterende, ikke sant? Som om vi kvinner ikke skal kunne kritisere andre kvinner uten å bli beskyldt for å være illojale mot våre medsøstre. Men noen ganger stemmer uttrykket på en prikk. For jammen kan vi være nådeløse mot kvinner som har andre meninger enn oss selv. Ikke minst når meningene gir seg utslag i andre prioriteringer enn de vi selv gjør. Snakker vi attpåtil om småbarnsmødre og nevnte prioriteringer er relatert til morsrollen, da er helvete løst.

Det begynner før du har fått trykket første ungen ut av ditt indre. Skal eller skal du ikke bruke smertestillende under fødselen? Du planlegger lystgass, ja? Skal ikke være urkvinne og gjøre jobben på naturlig vis altså? Gikk det ikke helt etter planen? Det ble epidural? Keisersnitt? Juks!

Er det ikke snodig hvordan vi kvinner vurderer andres prestasjoner basert på egne erfaringer? Som om alle situasjoner er sammenlignbare. Som om mennesker er like. Og fødselen er bare begynnelsen. Straks ungen er ute bombarderes du av gode og mindre gode råd fra andre mødre, enten du ber om dem eller ei. Verst er det for de mange som ikke lykkes med å fullamme. Unner du ikke ungen din en best mulig start på livet? For lite melk? For noe tull! Det er jo så enkelt det der med selvregulering. Jeg blir matt.

Ditt viktigste valg som mor tar du når fødselspermisjonen er over. Og jeg sier mor med vilje. For alle vet jo at far må tilbake på jobb! Har du som mor da hjerte til å sende 1-åringen i barnehagen? I så fall er det bare å forberede deg på spørsmålene som venter. Hva skal du med barn hvis du ikke har tid til å ta deg av dem selv? Småbarnstida er jo så kort, du kan vel drite i den selvrealiseringa og holde deg hjemme et år eller fem?

Tro ikke at du slipper unna om du velger motsatt. Også hjemmeværende mødre får passet påskrevet. Deres utearbeidende søstre stiller seg undrende til hvordan den stakkars ungen skal bli sosialisert. Og hva med det pedagogiske opplegget barnehagen tilbyr? Vil du at ungen din skal falle utenfor? Dessuten er du en snylter! Som ikke bidrar til felleskassa. Spesielt smart kan du umulig være som vinker farvel til et ukjent antall pensjonspoeng og gjør deg økonomisk avhengig av en mann!

Det vil liksom ingen ende ta. Alt skal vi mene noe om. Og jeg innrømmer det, jeg gjør det selv. Noe tillater jeg meg å ha et politisk standpunkt til. For det er ikke til å komme bort fra at de valgene vi tar også har en samfunnsøkonomisk konsekvens. Men det er likevel ganske langt fra det å mene noe om de ulike velferdsordningene vi har her til lands, til å idioterklære kvinnene som velger andre løsninger enn oss selv.

Men ikke alt har en politisk kontekst. Som mine prioriteringer mandag denne uka. Mannen var på reise. Jeg var alene med våre tre barn. For å få med meg et møte etter arbeidstid fikk jeg ei venninne med barn på felles avdeling til å ta 4-åringen med hjem fra barnehagen. Da jeg hentet henne senere på ettermiddagen var det bare for å levere henne hos onkelen i halvannen time mens jeg selv deltok i åpningsløpet i årets Tromsøkarusell. Tårnfrid tenker du sikkert nå. Meget mulig. Men rett for meg. Og på ingen måte skadelig for frøkna, som syns det er stor stas å være på besøk.

Vi voksne er ulike. Barn er ulike. De valg vi tar, tar vi med utgangspunkt i egen livssituasjon, egne erfaringer, egne ønsker og behov. Kan vi ikke bli flinkere til å stå for våre egne valg, uten å måtte rettferdiggjøre dem ved å kritisere alle som velger annerledes? Det er min oppfordring i dag. 

lørdag 1. februar 2014

Folkeskikk på nett

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. februar. 

Det er lett å la seg rive med i en diskusjon på nett. Men klarer du
å holde deg til saken?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Kall meg besserwisser om du vil. Eller be meg feie for egen dør. Dette innlegget har jeg gått svanger med en stund. Nå må det bare ut.

Nettvett er ingen enkel sak. Jeg har tre barn. Nettvett er et tema som opptar meg. Men stadig oftere slår det meg. Er nettvett relevant bare for den kommende generasjon? Eller burde vi voksne bli litt flinkere til å reflektere over vår egen opptreden på nett? Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Ta deg en tur innom kommentarfeltet hos en av landets nettaviser. Alle som har tilbragt et minutt eller to i den gørra der vet at det knapt finnes grenser for hva voksne folk klarer å lire av seg i det offentlige rom. Selv når de kommenterer med Facebook-profilen sin, altså med fullt navn og bilde, strør enkelte om seg med bannskap, sjikane og usakligheter du knapt har sett maken til. Det er fristende å idioterklære hele gjengen. Men kan det være at mange rett og slett mangler grunnleggende kunnskap om digital kommunikasjon?

Kommentarfeltet hos landets nettaviser er ikke det eneste stedet som flyter over av eder og galle i skriftlig form. Oppgulp av tvilsom karakter kan komme som kommentarer på statusoppdateringen til en du kjenner. I en Facebook-gruppe med mennesker du møter i hverdagen. For det er et eller annet som skjer når ellers sindige mennesker lar seg hisse opp på nett. Da går rullegardinen ned og en ordflom uten sidestykke flommer ut via tastaturet. Det er rent fascinerende.

Mange vil hevde at digital kommunikasjon slett ikke er så forskjellig fra analog kommunikasjon. Jeg er ikke uenig. Det er gjerne de samme reglene som gjelder enten du snakker med noen ansikt til ansikt eller på nett. Og det er nettopp det vi har så lett for å glemme. For i en samtale på nett mangler en rekke av signalene man tar inn over seg i en vanlig samtale. Stemmeleie. Ansiktsuttrykk. Kroppsspråk. I en samtale på nett har du bare det skrevne ord å forholde deg til. Du ser ikke mennesket du snakker med. Dermed blir det vanskeligere å tolke budskapet. Klarer du kanskje ikke å fange opp ironien i det avsenderen skrev? Leser du ting mellom linjene som slett ikke er der? Og ikke minst, hvor kjapp er du i avtrekkeren når du selv skal legge igjen ditt digitale fotavtrykk i en kommentartråd som kanskje nærmer seg kokepunktet?

En av de største utfordringene med kommunikasjon på nett er at mottakeren synes så fjern. Man glemmer liksom at det sitter et sprell levende menneske med tanker og følelser bak skjermen i andre enden. Hvor farlig kan det egentlig være om den kommentaren ble litt vel spydig? Alle skjønner vel at du ikke mente det bokstavelig da du ønsket meningsmotstanderen din god tur til et veldig, veldig varmt sted? Et godt råd er å lese kommentaren din en ekstra gang før du publiserer. Står du inne for det du har skrevet? Hadde du sagt det samme om personen du henvender deg til sto i samme rom som deg? Og hadde du uttrykt deg som du gjør om andre overhørte samtalen? For det gjør de på nett. Som mor syns jeg det er en nyttig øvelse å vurdere om jeg hadde vært komfortabel med at barna mine kom over en diskusjon jeg deltar i. Og jeg mener ikke at de ikke tåler å se at mamma har meninger. Men hvordan diskuterer jeg? Evner jeg å skille sak og person? Eller går jeg rett i strupen på personen som sier meg imot?

Kommunikasjon er vanskelig. Ikke minst på nett. Men noen ganger er det rasende enkelt. Noen ganger handler det ikke først og fremst om kommunikasjon, men om god, gammeldags folkeskikk.

mandag 30. desember 2013

Smittsom løpefeber

Dette innlegget ble publisert i MSM-avisa i forkant av Mørketidsløpet (Polar Night Half Marathon) 4. januar 2014. 

Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun
Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter
til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt
seg ikke gjøre...
Foto: Northern Runners 
Løpefeberen herjer her i byen. Tromsøværinger jeg aldri hadde trodd skulle ta seg fram for egen maskin, observeres stadig vekk løpende som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! For det viser seg at denne feberen er smittsom. Nå løper ikke jeg som om fanden selv var etter meg. I så fall hadde jeg ligget tynt an. Men jeg løper. Så fort beina kan bære meg. Jeg er til og med observert med startnummer på brystet ved flere anledninger. Galskap!

Som en hovedregel er jeg skeptisk til gruppepress. Hvorfor skal jeg gjøre noe bare fordi alle andre gjør det? Men jeg trøster meg med at det tross alt finnes verre press jeg kunne gitt etter for. Jeg kunne ha begynt å snuse for eksempel. Det har jeg hørt er så trendy blant unge jenter. Onde tunger vil trolig hevde at undertegnede slett ikke er ung lenger. De har sikkert rett. Men da er det jo ekstra smart at når jeg først følger flokken, så velger jeg den flokken som trekker i løpetights og joggesko. Løping er tross alt bra for en aldrende skrott.

For min del startet løpinga med at jeg meldte meg på mila under Midnight Sun Marathon i 2012. Jeg meldte meg på først. Deretter begynte jeg å løpe. Målet om å løpe mila syntes nærmest uoppnåelig. Selv en løpetur på 5-6 kilometer fortonet seg som selvpining av verste sort. Men målet var satt. Jeg visste hva som måtte gjøres. For å pushe meg selv ytterligere satte jeg meg et tidsmål for distansen. Ikke bare skulle jeg komme levende ut av det, jeg skulle klare det på under timen. Og det gikk! 59:11 viste klokka da jeg krysset målstreken i mitt første løp noensinne. Gjett om jeg var stolt!

For å fortsette den positive trenden med løping i hverdagen, var det bare å sette seg nye mål. Mørketidsløpet neste! Dermed ble det løping også på vinterføre. Mens de ivrigste løperne drar på seg joggeskoene med et smil uansett vær, siger denne surleppa lenger og lenger ned i takt med at vind og snøfall øker. Jeg husker særlig en treningsøkt sammen med løpenettverket Northern Runners under oppkjøringa til løpet. Det var naturstridig! Sandnessundbrua svaiet i vinden. Likevel løp vi intervall ved flyplassen. Jeg vurderte å saksøke den jævelen som overtalte meg til å bli med (les: mannen). Men jeg lot tvilen komme fyren til gode. Han mente det godt. Trening er positivt ikke bare for skrotten, men også for humøret. Å ta kjerringa med på løpetrening er en investering i bedre hjemmemiljø.

Tidsmessig gikk ikke mørketidsløpet i fjor helt etter planen. Mila på timen var nok en gang målet. Men beina ville ikke. Jeg snublet i mål på 1:00:16. At 16 sekunder kan være så sure! Men irritasjonen gikk over. Jeg og mannen kronet nemlig løpet med hotellweekend i egen by, sammen med gode venner. Vi valgte selvsagt hotellet med jacuzzi på taket. Og hotellet er booket også denne gang. Jeg har lært at det er lurt å visualisere når man setter seg mål. Derfor ser jeg for meg hvor fornøyd jeg er når jeg etter å ha klart mila på timen senker mitt smekre legeme (man kan vel endre litt på detaljene under sånn visualisering?) ned i den varme jacuzzien og nyter et velfortjent glass musserende!

Godt løp, alle sammen!

lørdag 28. desember 2013

Blanke ark

Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 28. desember. 

Mitt nyttårsforsett for 2014 er å være mer bevisst på hvordan jeg gjennom ord og handling
virker på andre. Myyye vanskeligere enn å trene mer og spise sunnere.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com 

Så ble det jul i år også. Og det til tross for at undertegnede kun lagde én av de obligatoriske syv sortene: Kakemenn. Og de lagde jeg mest for at ungene skulle få en følelse av å ha bakt til jul. Eller bakt og bakt. Jeg lagde ikke deigen selv. Hvorfor skulle jeg det, når jeg kan overlate jobben til Bakehuset? Tålmodighet er ikke min sterkeste side. Ikke ungenes heller. Derfor ender det som regel med at mor selv står alene på kjøkkenet og stikker ut de siste kakene, mens hun i sitt stille sinn banner på at dette var siste året det bakes julekaker ingen spiser likevel. For ærlig talt, småkaker er tørre saker. Sandkaker for eksempel. Jammen bærer de navnet med rette. Det er som å stappe en bit av Sahara-ørkenen inn i munnen. Nei, takke meg til sjokolade, potetgull og smågodt i jula.

I år som tidligere år har jula sørget for gode vekstvilkår for sideflesket. Heldigvis har jeg kastet meg på løpebølgen og som en konsekvens meldt meg på Mørketidsløpet første helga i januar. Ergo har det blitt noen løpeturer mellom matorgiene også. Likevel er jeg sånn passe daff her jeg sitter. Tankene vandrer. Jeg ser tilbake på året som har gått, og ikke minst fremover mot året som kommer. Det er alltid spennende med et nytt år. Hva vil det by på av opp- og nedturer? Ingen vet med sikkerhet. Selv ikke den mest drevne kontrollfreak kan forutsi hva som venter rundt neste sving. Irriterende, ikke minst for oss kontrollfreaker.

Selv om jeg har for vane å bryte nyttårsforsettet mitt midt i januar en gang, nekter jeg å tro at det er meningsløst å gjøre noen mentale øvelser for å stake ut kursen for det nye året. Så jeg prøver igjen. Jeg leste en gang at hvis man skal klare å holde nyttårsforsettet sitt er det viktig å velge et som ikke går på tvers av ens egen personlighet. Vi mennesker er også sånn skrudd sammen at vi har lettere for å slutte med noe enn å etablere nye måter å være på. Derfor bør man satse på å legge bort dårlige vaner, fremfor å etablere nye. Det klassiske nyttårsforsettet om å trene mer og spise sunnere funker som regel dårlig. Mitt nyttårsforsett i år er derfor av en litt annen karakter. Om det gjør det mer realistisk vites ei. Men jeg kjører på.

Gjennom sosiale medier har jeg vært så heldig å bli kjent med Cecilie Thunem-Saanum. Hun holder kurs blant annet i kommunikasjon og skriver om temaet både på egen blogg og for andre publikasjoner. Et av spørsmålene Cecilie ofte stiller har for alvor fått de små grå i gang hos meg. Spørsmålet lyder som følger: Hvordan virker du på andre? Smak på det. Selv kjenner jeg rødmen komme settende med tanke på svaret. For er jeg egentlig flink nok til å ta hensyn til hvordan jeg virker på andre? Hvordan virker jeg på mann og barn når jeg kommer sliten hjem fra jobb? Hvordan virker jeg på mine nærmeste når jeg møter motgang? Hvordan er jeg som kollega? Venninne? Er jeg flink til å se andre? Fremmede jeg møter på gata? På bussen? Hilser jeg? Smiler jeg? Bidrar jeg der jeg kan? Jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg har mye å gå på.

2014 venter på meg. På oss. Det nye året ligger der med blanke ark. Fargestiftene har vi selv. Jeg har planer om å bruke flest av de klare fargene. De energiske og glade. Samtidig skal jeg jobbe hardt for at mine farger skal harmonere med fargene til menneskene rundt meg. Og de gangene jeg farger med dystre fargetoner, skal jeg unngå å klusse til arkene til mine nærmeste. Det er mitt mål for 2014. Å være mer bevisst på hvordan jeg gjennom ord og handling virker på andre. Ønsk meg lykke til!

lørdag 7. desember 2013

Min egen lykkes smed?

Every day you are faced with many challenges.
It's your life. It's your choice. Choose wisely! 

Bilde og sitat fra bloggen Positive & Inspirational Quotes

Tidlig i høst hørte jeg en klok mann si kloke ting på en konferanse her i byen. Det kloke han sa var så enkelt at jeg nesten blir provosert av å tenke på det. Mannen påsto nemlig at man kan bestemme seg for å ha det bra. Hørt sånt? Bestemme seg? Og jeg som er så flink til deppe over uvesentligheter. Til å irritere meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. Og så sier fyren at jeg bare kan bestemme meg for å endre fokus?

Mannen heter Erik Bertrand Larssen og er mentaltrener. For en fin tittel da! Og det mener jeg. For hvis noen kan være mentaltrenere, må det finnes andre som kan få hjelp til å trene opp sin mentale kapasitet. Sånne som meg. Som innimellom trenger et realt spark bak når surleppa henger langt ned på knærne. Og som strengt tatt bør ta en titt i speilet i jakten på en syndebukk når hverdagen ikke helt virker. For det skal jeg ha. Jeg er en jævel på ansvarsfraskrivelse! Om noe går skeis klarer jeg i løpet av et nanosekund å skylde på omstendigheter utenfor min kontroll.

Og siden vi snakker om trening, la oss snakke også om den fysiske treninga. Den som skal vedlikeholde skrotten, snarere enn det som sitter mellom ørene. Alle vet at trening er bra. Selv når du er sliten er det smart å sette av tid til å trene. For trening gir overskudd. Og er det en ting man trenger når man er sliten, ja så er det jo nettopp overskudd. Likevel er det så lett å dytte på den treninga. Og hva skylder vi på? Jo, at vi ikke har tid. Jeg har mer enn én gang uttalt meg som følger i samtale med treningsvenninner: “Jeg har ikke fått trent hele uka”. Fått? Trening er ikke noe jeg får, det er noe jeg gjør! Har jeg ikke trent hele uka? Vel, så får jeg si det da. “Jeg har ikke trent hele uka”. Gjennom ordvalget skyver vi ansvaret fra oss. Her har mentaltreneren helt rett når han sier at det handler om å bestemme seg. Har du bestemt deg for at trening er viktig også i en hektisk hverdag, ja så får du det til. Det handler om valg. Egne prioriteringer.

I dag snakker vi ofte om tidsklemma. Et konstruert problem vil mange si. For døgnet har 24 timer, nå som for noen generasjoner siden. Visst har vi flere valg å ta stilling til i dag. Flere forventninger å leve opp til. Jeg prøver ikke å bagatellisere utfordringen med å kombinere jobb og familie. Jeg står midt i det selv, og vet godt at hverdagen innimellom fortoner seg som et verdensmesterskap i logistikk. Men vi har alle noen valg. Velger jeg å jobbe mye, ja så velger jeg automatisk bort noe annet. Velger jeg å slenge meg ned på sofaen etter middag, så er det noe annet som må vike. En løpetur kanskje. Lek med ungene. Egotid med ei god bok. Eller noe annet. Poenget er at alle disse små valgene vi tar, de betyr noe. Det er disse som skaper hverdagen. Vi lager nemlig hverdagen vår helt selv. Skikkelig irriterende at det ikke alltid er noen å skylde på når hverdagen suger, selv om jeg faktisk er ganske god på akkurat det. Ganske god.

Er du flink til å ta gode valg i hverdagen?

PS. Anbefaler for øvrig boka "Bli best med mental trening" av Erik Bertrand Larssen. En god vekker for min del i alle fall. Og jeg har mye å gå på. Mye! Og hvis noen lurte, jeg er ikke sponset av verken forfatteren eller av Haugen Bok (som jeg tilfeldigvis lenker til) for å komme med denne anbefalingen. 


lørdag 16. november 2013

Grums og lykke på nett

Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. november: 




Er det ikke det ene, så er det jammen det andre i sosiale medier. Før var det bilder av lekkert danderte middagstallerkener og sporty kjenninger i kompresjonstights som prydet Facebook-feeden. Nå er det inngrodde middagstallerkener på en overfylt kjøkkenbenk og svette løpetights i en stappfull skittentøyskurv som dominerer. VG har tatt ansvar. Plutselig er det #bakfasaden som gjelder. 

Vi har sett det før. Debatten om hvilke statuser som duger på Facebook raser med jevne mellomrom. Folk vil ha seg frabedt disse glansbildestatusene. For man blir jo så mistenksom! Er det sant at nabokjerringa har bakt brød, eller er det bare noe hun skryter på seg? Er hun virkelig så lykkelig som hun skal ha det til, venninnen som poster bilde av rødvinsglasset sitt i skinnet fra et stearinlys en fredagskveld? Har han virkelig vært ute og løpt, kollegaen som i statusoppdateringen forteller om både distanse og fart, eller er det bare fingrene som har løpt over tastaturet i fasadebyggingens navn? Hvordan kan vi stole på alle disse folkene bak skjermene? 

Kjære deg, pust rolig. Du trenger ikke å innkalle etterretningen for å avdekke sannhetsgehalten i den virkeligheten Facebook-vennene dine velger å presentere. Du trenger bare å vite at de små glimtene som legges ut på Facebook er nettopp det, små glimt fra en hverdag som rommer så uendelig mye mer enn det personens Facebook-tidslinje forteller. Og det skulle da ellers bare mangle. De pikante detaljene fra de tusen hjem klarer vi oss vel fint uten? 

Likevel er det altså et evig gnål om at folk er så falske på Facebook. Vi vil ha mer grums! Men ærlig talt. Når satt du sist i kaffeselskap og rapporterte fra den seneste krangelen med ektefelle eller samboer? Du gjør jo ikke det? Når tok du sist sats og skrek ut i en forsamling at sjefen er en kødd, ungene skulle vært solgt på loppemarked og svigermor er ei ku? Ikke alt hører hjemme i det offentlige rom. For når hver av oss har noen hundre venner på Facebook snakker vi faktisk om det offentlige rom. Noe er forbeholdt ens nærmeste. Det gjelder både på nett og i det virkelige liv. 

Undersøkelser viser at vi lar oss påvirke av det andre poster på Facebook. Vi blir rett og slett deprimerte! Men du, om du lar deg hisse opp av at andre poster positive statuser på Facebook, hvem er det da som har et problem? De? Eller du? Jeg stiller også spørsmål ved om det virkelig er så glansbildeaktig i sosiale medier som mange skal ha det til. Det er mulig det sier mest om meg og mitt Facebook-nettverk, men vi poster rett som det er innlegg om oppvask som flyter, mislykkede bakverk og skrotter som eser ut der de ligger godt plassert i sofaen. Flere treningsoppdateringer hadde nok gjort noe med sistnevnte utfordring. Gitt at oppdateringene hadde rot i virkeligheten da. 

Avslutningsvis vil jeg bare minne om følgende: Du velger selv hvem du vil være venn med på Facebook. Irriterer du deg over at enkelte poster for mange treningsoppdateringer, dype visdomsord og invitasjoner til Candy Crush og FarmVille og fandens oldemor, så tar det deg knapt et sekund å slette dem fra vennelisten. Du trenger ikke gjøre det en gang, hvis du helst vil slippe å gå så drastisk til verks. Du kan fjerne det de poster fra feeden din, uten å avslutte det digitale vennskapet. Voila, problem solved! 

søndag 27. oktober 2013

Om fuckups og svart mammasamvittighet

Veldig passende sitat for sånne som meg som innimellom driter på draget! 


Vi mennesker er sånn skrudd sammen at vi ikke liker å gjøre feil. Å feile suger! Det gjelder både på jobb og på hjemmebane. Men så er vi jo nettopp det da, mennesker. Og mennesker feiler. Like greit å innfinne seg med det faktum med en gang, så kommer det ikke som en så stor bombe neste gang du roter det til for deg selv. For enda så fristende det er å legge seg i fosterstilling og håpe at det går over, har det fint lite for seg. Nei, det er bare å brette opp ermene, gjør det man kan for å rydde opp i eventuelle konsekvenser av ens egen fuckup, reflektere og lære, og ikke minst gå videre.

Jeg feilet bigtime her om dagen. Så ille var det at jeg gremmes over å fortelle det. Så hvorfor forteller jeg det? Jo, for jeg tror ikke jeg er alene. Jeg vet at jeg ikke er alene. Vi er flere foreldre som har dummet oss ut. Og jeg tror vi trenger å vite at vi er flere fuckups. Og at det går bra. Hvilken fuckup er det jeg snakker om? Jeg skal fortelle. Om da jeg dro for å hente 4-åringen i barnehagen på torsdag.

Det var utedag. Jeg gikk inn i lavvoen i fjæra. Ingen der. Så jeg tok med meg sakene til frøkna og gikk for å finne henne. I det jeg lukker lavvodøra ser jeg det. En plakat med påskriften "All inntekt fra dagen i dag går til Forut". Å nei! Noe begynte å demre for meg. Noen sekunder senere møter jeg en av de voksne på avdelinga. "Frøkna har ventet sånn", sier hun, og viser vei inn i naustet hvor det var tente lys og en duft av kanelboller og kaffe slo mot meg. Og der og da følte jeg meg som verdens verste mor! Det var jo foreldrekaffe denne dagen! Informasjonen jeg hadde lest tidligere flimret forbi netthinnen. Herregud, foreldrekaffen begynte kl. 14.30. Nå var klokka 16.10 og alle var på vei hjem. Snuppa kom løpende mot meg. Blid og fornøyd, heldigvis. Men hjertet mitt gråter med tanke på at hun har ventet og ventet og lurt på hvorfor ikke hennes foreldre kom. Er det mulig å være så korka? Så fjern? Jeg ville bare synke gjennom bakken og bli der i et mørkt og trangt hull til noen kom og sa til meg at bare var en ond drøm. At foreldrekaffen var først i neste uke. Det skjedde jo ikke. Så jeg mannet meg opp, tuslet inn til salgsboden med Forut-varer og lot 4-åringen velge seg en ting å kjøpe. Trenger jeg å si at hun hadde mandat til å velge hva som helst?! Noen ganger må man bla opp for å bøte på sin egen dårlige samvittighet. Eller det vil si, jeg bladde opp dagen etter. For penger hadde jeg jo ikke med! Når går man rundt med kontanter på seg liksom? Nei, dagen etter bladde jeg opp for tingen snuppa valgte, for bollen hun hadde spist og så la jeg i litt ekstra siden vi som familie så klart hadde bidratt til Forut-kassa med kjøp av både mat og drikke om vi hadde hatt vett til å dukke opp til oppsatt tid.

Nå gikk det jo greit da. Ingenting tyder på at 4-åringen får varige mén av opplevelsen. Det er vel mer jeg som har fått det. Med det resultat at jeg aldri, aldri kommer til å glemme en foreldrekaffe i barnehagen igjen EVER! Dette var første og siste gang.

Anbefaler for øvrig innlegget "Mamma er et menneske" hos Marenmaren.com, hvis du vil lese mer om det med aksept for at også foreldre feiler. Jeg finner en viss trøst i dette innlegget i alle fall.

Har du glemt av en foreldrekaffe noen gang? Eller noe annet viktig i ungenes hverdag?


LinkWithin

Related Posts with Thumbnails