lørdag 25. oktober 2014

F**k komfortsonen!

Jeg holdt foredrag på gründerhuset FLOW Norway denne uka.
Og til tross for at jeg kastet bort masse tid på å grue meg, gikk det fin-fint.
Foto: Kim Daniel Arthur


Du vet hvordan det er. Du bekymrer deg for noe. Gruer og stresser deg opp. Og så går det helt fint likevel. Sånn har jeg hatt det den siste uka. Grudd meg fælt for en greie som vist seg å bli både gøy og givende. Og jeg konkluderer med at sitatet jeg har blitt så glad i: "Life begins at the end of your comfort zone", i aller høyeste grad gjelder. Utenfor komfortsonen er det jammen mye spennende som skjer!

Hva var det jeg gjorde som var så fælt gøy da? Jo, jeg holdt foredrag under et frokostseminar på det nye gründerhuset i Tromsø, FLOW Norway. Foredraget hadde jeg kalt "Digital merkevarebygging - av deg og din bedrift". Jeg skulle si noe om det å bygge både bedriftens og sitt personlige brand via sosiale medier, og samtidig si litt om min egen gründerreise. Jeg hadde en halvtime til rådighet. En liten halvtime, likevel ga den meg altså ekstremt mye hodebry i forkant. Spør bare mannen min. Jeg var ikke bare enkel å ha i hus uka i forveien. På tuppa og vel så det.

Nå er jeg ikke ukjent med rollen som verken kurs- eller foredragsholder. Tvert imot. Gjennom Reddi har jeg holdt en rekke kurs og foredrag i landsdelen det siste året. Og jeg stortrives med det! Jeg liker å dele. Liker å treffe nye folk og å høre deres tanker om det jeg brenner mest for, nemlig de mulighetene nettet gir. Men denne gangen lot jeg meg altså stresse. For jeg visste at i salen kom det til å sitte et ekstremt kompetent publikum. Gründere som har holdt på lenge. Som har lyktes. Næringslivsfolk jeg ser veldig opp til. Og bare for å toppe det hele, en førsteamanuensis som skriver doktorgrad om sosiale medier. Tro meg, når du som lekperson (jeg nekter å skrive lekmann) skal holde foredrag, er det ikke akkurat en boost for selvtilliten at det sitter en på første rad som skriver doktorgrad om temaet.

Men heldigvis, to minutter ut i innlegget kjente jeg roen komme. Alle tvangstanker om alt fra snubling til ikke å huske en dritt av hva jeg planla å si til hver enkelt foil i presentasjonen slapp taket. Og jeg kunne kose meg. Selvsagt ble det litt krøll på tunga innimellom. Har du for eksempel hørt det kjente uttrykket "å spre seg som ild i tørt vann"? Nei? Men sånt er bagateller. Tro meg, det er bare du selv som husker det etterpå. Alle andre driter i småglippene. Dessuten er det ingen som kjenner manuset ditt. Så om du glemmer å si noe kan du slappe helt av. Ikke en kjeft i salen legger merke til det. Jeg  husker jeg glemte å oppgi søknadsfrist for deltakelse i et prosjekt jeg ledet for snart to år siden. Under kick-off. Men til og med det gikk bra. For søknadsfristen lå på nettsida.

Hva vil jeg med dette innlegget? Siden jeg verken skriver om personlig merkevarebygging eller gründerliv. Jo, to ting. Det første er å normalisere det å grue seg. Alle gruer seg i forkant av noe som dette. Skal man ta steget utenfor komfortsonen er det naturlig å kjenne sommerfuglene danse rundt i magen. Jeg tror det er sunt. Det betyr at man skjerper seg. At man ikke tar for lett på det. Og det andre? Å fortelle at det som regel går bra. Det kan til og med være kjempegøy! Flere burde prøve. Du burde prøve! Tenk som Nike: Just do it!

lørdag 27. september 2014

En ødeleggende foreldregenerasjon?

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. september. Jeg blir fortsatt rent svimmel av glede når selveste Odd Klaudiussen illustrerer skribleriene mine. Sååå stas! 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø

Forrige helg gikk innlegget “Det tause opprøret” sin seiersgang i sosiale medier. Her beskriver politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, dagens foreldre som en gjeng strebere som stiller så høye krav til barna sine at de sliter dem aldeles ut. De unge blir etter sigende så traumatisert av foreldregenerasjonens fokus på at alt er mulig at de ender opp enten som tapere eller som utslitte flinkiser.

I innlegget skriver Skartveit at dagens unge kjenner på en rekke krav fra samfunnet rundt dem. “Fra foreldregenerasjonen. Fra voksensamfunnet, der det er viktig å være veltrent og vellykket”. Shit. Jeg løp min første halvmaraton forrige lørdag. Bragden ble behørig dokumentert både på Facebook og Instagram. For jeg var stolt som fy, og lot vennene mine i sosiale medier ta del i gledesrusen. Ga jeg samtidig et signal om hvor veltrent og vellykket jeg er? Og ikke minst, la jeg i min naivitet press på neste generasjon om at halvmaraton, såpass må man da klare?

Jeg tror vi foreldre gjør lurt i å trekke pusten et øyeblikk, og reflektere over hvor mye av kritikken vi skal ta inn over oss. For jammen er det nok av kritikk å ta tak i. “Sverting av foreldre er utrolig populært [...]. Dagens foreldre får en haug av negative betegnelser”, skrev barnepsykolog Magne Raundalen i kronikken “Slipp foreldrene fri - fra båsene” i Aftenposten i sommer. Han viser til de mange karakteristikkene vi foreldre må tåle. Den ene dagen omtales vi som tigerforeldre som i vårt prestasjonsjag driver våre egne barn inn i depresjonens mørke klør. I neste øyeblikk får vi passet påskrevet fordi vi er curlingforeldre som soper foran arvingene så de seiler inn i fremtiden som mentalt daukjøtt.

Kan ikke ekspertene bare bli enige da? Hvordan skal vi opptre? Hva kan vi si til de unge håpefulle når de spør oss til råds om alt fra fritidsaktiviteter til skolevalg? Og hvordan blir de, den gjengen som vokser opp med så håpløse foreldre som oss? Skaper vi generasjon prestasjon, eller er det bomullsgenerasjonen vi må påta oss skylden for?

Selv velger jeg å ikke la meg knekke av kritikken. Jeg tenker at foreldre flest gjør sitt beste. Visst kan vi trenge noen gode råd på vår oppdragerferd. Men jevnt over kommer vi langt med sunt folkevett. Jeg syns i alle fall kritikken har gått i overkant langt når Skartveit i sitt innlegg fremstiller det som et krav fra foreldregenerasjonen at barna skal bli lykkelige. Det er ikke et krav, det er et ønske. Og det skulle da ellers bare mangle! Vis meg den mor eller far som ikke ønsker at barna skal ha det bra? Betyr det at vi er blottet for forståelse for at de unge vil møte på utfordringer på sin vei? Slett ikke.

Som foreldre kan vi bidra til å dempe de unges oppfatning av at alle andre er så lykkelige, en forestilling man lett kan danne seg når man ferdes i sosiale medier. Den digitale utviklingen stiller krav om oppdatert sosial kompetanse, også for oss voksne. Vi bør også bli flinkere til å gi råd med utgangspunkt i barnas forutsetninger og ønsker. Har du en mastergrad selv, betyr ikke det at høyere utdanning er det eneste rette for poden. Kanskje er yrkesfag riktig for barnet ditt? Eller en pause rett og slett? For jammen kan det virke overveldende å skulle gjøre sitt karrierevalg mens man fortsatt er tenåring. Kan vi til og med bli flinkere til å forklare at det ikke nødvendigvis er snakk om valg for livet? Man kan ombestemme seg. Som er helt supert, tenker jeg, som i en alder av 37 ennå ikke helt vet hva jeg skal bli når jeg blir stor.

onsdag 3. september 2014

En (aldrende) skrott i forfall?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/lzf

De som kjenner meg vet at jeg har blitt en løper. Ja, en løper. På ordentlig. Jeg har til og med løpt hjem fra jobb opptil flere ganger (les: to). Og da snakker vi en distanse på 11 km. Ikke noe tull altså! Nei, det er ikke 40-årskrisa som er i anmarsj. Det er leeenge til jeg fyller 40 (les: 2,5 år, men la oss for enkelhets skyld runde av oppover til 3). Jeg løper fordi det er gøy (rettelse: det ble gøy bare jeg kom meg ordentlig i gang, de første løpeturene var rene nær døden-opplevelsene). Og vel, litt fordi det begynner å sige inn at skrotten ikke akkurat er ung lenger. Det er vel bare å innrømme det. Og ikke minst, ta tak i problemet (i den grad det kan kalles et problem) først som sist.

Tidligere i sommer fikk jeg for alvor øynene opp for at skrotten stiller høyere krav til vedlikehold nå enn før. En fjelltur til en topp som ruver knapt 500 meter over havet var nemlig nok til å sette knærne til undertegnede ut av spill. Jeg tror det var turen ned som gjorde det. Dagen etter fjellturen verket det som besatt. Og bak knehasene, særlig den høyre, vokste det frem en fin liten byll. Etter et par dager gikk den litt tilbake, men så meldte den sin ankomst igjen. Og sånn har den holdt på i snart to måneder nå. Et legebesøk ga diagnosen Baker cyste. Ufarlig, men plagsomt. Jeg har stort sett kunnet trent, men med langt lavere intensitet enn før. Kjipt, men sånt hører visst med. Trøsten er at jeg nå kan skryte av å ha pådratt meg en idrettsskade.

At knetrøbbel skulle inntreffe akkurat nå passer i grunnen ekstremt dårlig. Jeg har nemlig vært så korka at jeg har meldt seg på halvmaraton under Oslo Maraton 20. september, til tross for en total mangel på erfaring med lange distanser. Det lengste jeg noen gang har løpt er 15 km. Og det var ved påsketider. Jeg satser på å klare å kreke meg gjennom løypa, selv om oppladningen har vært mildt sagt håpløs. Champagne etter målpassering blir det uansett, også hvis jeg ender opp med å gå mesteparten av distansen. Bryter jeg får jeg vel drukne mine sorger i en pils eller seks. Men tenk, jeg øyner nytt håp. Takket være et tips fra en medløper i løpenettverket Northern Runners. Hun anbefalte meg å ta kontakt med en fysioterapeut, en som praktiserer dry needling. Som sagt, så gjort.

Det første fysioterapeuten gjorde var å utføre det jeg kaller en EU-kontroll. Av beina. Veldig greit egentlig, siden det er de som bærer skrotten dag ut og dag inn. Og jammen viser det seg at beina mine etter 37 år fortsatt ikke helt har fått teket på det der med å frakte overkroppen hit og dit. Fysioterapeuten kunne nemlig fortelle at jeg har leggbein som søker innover, lår som søker utover, og så har jeg (heldigvis?!) knærne i midten da. Praktisk? Not so much. At jeg har null og nada styrke i hofter og ytre lårmuskulatur hjelper jo heller ikke. Det var så dårlig stelt med styrken akkurat der at jeg fikk rent hakeslepp. At jeg har fiskeboller i stedet for armmuskler vet jeg jo. Men at hoftene var så pinglete, det visste jeg ei.

Men nå blir det andre boller. Nå blir det styrketrening, både i hverdagen og mer målrettet. Når jeg pusser tennene står jeg og hever beina ut til siden. Igjen og igjen. Ser ikke spesielt intelligent ut, men det er heller ikke meningen. Det funker! Noe annet som funker er de nålene. To ganger har jeg fått nåler rett i musklene like over kneet. Jeg trodde jo det var fint og flott at de musklene var harde. Litt sånn "jøss, kjenne der ja, DER har jeg muskler". Men det var det ikke. For de var harde fordi de jobbet livskiten av seg for å stabilisere kneleddet. Etter de nålene har det gitt seg litt. Så mandag denne uken kunne jeg for første gang på lang tid løpe i godt tempo (etter min målestokk), uten at det dundret i knærne for hvert steg. Nyyydelig! Ondt dagen derpå, men absolutt til å leve med.

Hva har jeg lært? Jo, at det er hjelp å få. Og ikke minst, at utholdenhetstrening er fint og flott, men styrketrening er et must det også. Bare synd det er så skrekkelig kjedelig...

Kryss fingrene for meg frem mot Oslo Maraton. Jeg trenger det!

lørdag 23. august 2014

Tanker ved skolestart

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 23. august 2014. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Sommeren er på hell. Det går mot høst. Og høst betyr skolestart. Vi har ikke førsteklassing i år. Men skolestart er en stor milepæl likevel. Eller milepæl, sier jeg. Jeg mener aha-opplevelse. For oss foreldre. “Hjelpes, vi har en 7. klassing i huset”, sier jeg og mannen til hverandre. Og så rister vi begge litt oppgitt på hodet og er skjønt enige om at vi slett ikke kan begripe hvor tida ble av. Var det ikke nettopp at vår førstefødte trippet tannløs inn i skolegården som spent førsteklassing? 

Årene går. Arvingene vokser til. På leksefronten møter jeg som mor stadig nye utfordringer. Enkel pluss og minus, eller addisjon og subtraksjon som lærerne insisterer på å kalle det, erstattes av prosentregning og brøk. Og ligninger. Merkelig det der. Her lærer vi barna våre at de ikke skal snakke med fremmede. Og så kommer mattelærerne drassende med både én og to ukjente! I andre fag tvinges du til å hente frem grammatikkunnskaper du ikke visste at du hadde. Før du vet ordet av det sitter du der og ramser opp tyske preposisjoner. “An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen”. Der du tidligere kunne oppnå heltestatus fordi du visste at kua har fire mager, stilles det plutselig krav om å hoste opp det periodiske system. Jeg gruer meg allerede. Det periodiske system kommer ikke før på ungdomsskolen vel? 

Som småbarnsmor har jeg mang en gang spøkt med at det hadde vært praktisk om ungene ble levert med bruksanvisning. Og tenk, nå finnes det sånne bruksanvisninger. I avisene! Her om dagen kom jeg over en artikkel med tittelen “Slik blir barnet ditt en skolevinner”. Artikkelen var skrevet av en ekspert. Eller var det en journalist? Uansett, bruksanvisningen var sikkert fin den. For noen. For kan egentlig sånne råd være universelle? Det som funker i én familie funker jo ikke nødvendigvis i en annen. Barn er forskjellige. Til og med søsken er noen ganger så ulike at man knapt skulle tro de var fra samme planet. At de har vokst opp under samme tak er nesten ikke til å fatte.  

Selv har jeg mer eller mindre sluttet å bry meg om disse ekspertrådene. I beste fall tar jeg til meg det jeg tror passer for meg og mine. Resten lar jeg ligge. For skal man høre på alle rådene blir man fort smårar. Eller forbannet. For en tid tilbake vurderte jeg å kontakte den såkalte eksperten som uttalte seg i artikkelen “Slik får du alt-etende barn” etter at rådene feilet voldsomt i egen husstand. Hvis bare jeg hadde bodd i USA. Da kunne jeg ha saksøkt. Men men, man lærer jo litt på livets vei. Og ikke minst i overgangen mellom tilværelsen som ettbarnsmor til to- og etter hvert trebarnsmor. Man bekymrer seg mindre. Det er noe i det der med at barn nummer én bades hver dag, barn nummer to bades et par ganger i uka, mens man bare støvsuger barn nummer tre litt innimellom. 

Helt til slutt har jeg en høne å plukke med handelsstanden. Siden vi nå snakker om skolestart. Bokhandlene har pushet pennal, viskelær og alskens rekvisitter til blodpriser i flere uker. Eller noen har salg. Sånn “ta 3, betal for 2”-greie. Er det bare jeg som ikke liker disse tilbudene? Jeg blir så stressa. Si nå at jeg egentlig skal ha bare to ting. Men for å utnytte tilbudet må jeg jo finne en ting til! Så da ender jeg opp med å fly rundt i butikken som et jaget dyr på leting etter et produkt jeg slett ikke trenger! Kjære handelsstand, vi forbrukere setter pris på gode tilbud. Men kan dere ikke bare senke prisene da? Dagens stalltips fra innkjøpssjefen i AS Hus og Hjem!

søndag 29. juni 2014

#LikeAGirl - tankevekkende om jenters selvfølelse

Har du fått med deg reklamefilmen #LikeAGirl fra Always? Hvis ikke bør du se den straks og med en gang. For den har et sterkt og viktig budskap.



Always skriver selv om kampanjen at de ønsker å bidra til at jenter verden over kan beholde den selvtilliten de har fra barns ben av, gjennom puberteten og inn i voksenlivet. De vil vise at "som ei jente" er en fantastisk egenskap.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Denne filmen traff meg midt i hjertet! Jeg kjente jeg ble både provosert og rørt på en gang. Hvorfor i all verden er begrepet "som ei jente" assosiert med noe negativt? Og enda viktigere, hva kan vi gjøre for å unngå at dagens unge jenter vokser opp i den tro at "som ei jente" betyr fjollete eller svak? Kan ikke "som ei jente" bety målrettet for eksempel? Eller tøff?

I fjor sommer skrev jeg innlegget Kick ass, damer! til Uhørt-spalten i lokalavisa iTromsø. I innlegget spør jeg hvorfor menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer. Årsakene er mange og sammensatte. En av faktorene forskningen trekker frem er likevel spesielt interessant, ikke minst i lys av #LikeAGirl. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Mens puberteten farer hardt med begge kjønn er det tydelig at jentene i langt større grad enn guttene tar med seg den sviktende selvtilliten inn i voksenlivet. Hvorfor?

Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene det siste året. Irritert meg over dem. Og ikke minst, irritert meg over at jeg selv fortsatt går i fella. For også jeg kaver med idiotiske spørsmål knyttet til egne ferdigheter. Jeg har startet bedrift. Tøft syns mange! Men jeg innrømmer det, jeg er livredd både titt og ofte. For at jeg har gapt over for mye. At jeg ikke er flink nok. At jeg ikke har sjans til å stå løpet ut i konsulentbransjen. Heldigvis slipper tankene etter en liten fight mellom fornuft og følelser oppi topplokket. Men så kommer de jo gjerne tilbake på et senere tidspunkt da. Dessverre. For er det en ting vi jenter er verdensmestere til, så er det å snakke oss selv ned.

Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å være en talsperson for at jenter må tørre mer. At jeg selv kjemper mot tvilen innimellom mener jeg kan være en bra ting. Så lenge det ikke sitter i for lenge. Og så lenge jeg ikke lar de negative tankene være det som definerer meg. Men viktigst av alt, jeg skal gjøre alt jeg kan for at jentene mine får vokse opp i et samfunn som definerer "som ei jente" som en styrke. De skal vite at de er akkurat like mye verdt som sine skolekamerater av det motsatte kjønn. At de kan sette seg hårete mål og gå for dem. For så lenge de jobber målrettet og ikke gir opp, kan de klare hva som helst! Hva som helst!

Tar du i på oppfordringen fra Always og filmregissør Lauren Greenfield? Om å redefinere innholdet i begrepet "som ei jente"? Jeg er med!

lørdag 28. juni 2014

Må alt være likt - alltid?

Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy! 


Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.

VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.

Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?

Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.

Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?

Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?

“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.

lørdag 24. mai 2014

De digitale tidstyvene

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 24. mai 2014. 

Bilde fra Facebook-siden Stop Phubbing.

Du ser det overalt. Mennesker som klamrer seg til mobilen som om det sto om liv. Og ikke bare når de er alene. Neida. Mobilen har førsteprioritet enten de er i møter, sitter på kafé med venner eller tilbringer tid sammen med barna sine. Jeg sier “de”. Jeg mener “vi”. For jeg gjør det selv. Tar meg i å svare bare sånn passe engasjert når ungene spør meg om noe, mens oppmerksomheten i all hovedsak er rettet mot telefonen. Jeg blir flau bare av å tenke på det.

Det å glo på telefonen i stedet for å gi oppmerksomhet til de menneskene man er sammen med er så utbredt at fenomenet nå har fått sitt eget navn. Phubbing. Begrepet er satt sammen av de to engelske ordene phone (telefon) og snubbing (det å overse noen med vilje). Enn så lenge har vi ikke noe godt norsk ord for det. Men vi kjenner oss igjen i beskrivelsen. For vi har vel alle opplevd det. Å prøve å føre en samtale med en person som er mer eller mindre sugd inn i telefonen. Det er omtrent like givende som å se maling tørke.

Phubbing foregår ikke bare sammen med familie og venner. Det skjer også på jobben. Har du noen gang vært i et møte hvor en av møtedeltakerne til tross for at vedkommende er til stede, slett ikke er med? For mens resten av dere diskuterer dagens agenda, strekker vedkommende seg stadig vekk etter nærmeste elektroniske dings med nettilgang. Hvilket signal gir det? Jo, at vedkommende kjeder seg. At hva enn det er som foregår i den digitale sfære, så er det mer inspirerende enn det som blir sagt i møtet.

Særlig vi kvinner liker å tro at vi er gode på multitasking. Men faktum er at også vi overvurderer vår egen evne til å fordele oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Undersøkelser viser at multitasking gjør oss både dumme, stressa og ineffektive. Kjenner du deg igjen? Du sitter med en arbeidsoppgave foran deg. Du vet at du må levere. Men så popper det opp et varsel om ny e-post. Eller en melding på Facebook. Og før du vet ordet av det har du forlatt en oppgave til fordel for en annen. Noen ganger må man sjonglere mange baller samtidig. Men som regel kan det være klokt å spørre seg selv hvilke mål man har for dagen. Hvilke oppgaver må du få unna? Hvilke bør du få unna? Og hvilken strategi har du for å håndtere alle tidstyvene som kommer inn fra høyre og venstre?

Som småbarnsmor er jeg særlig opptatt av hvordan dagens teknologi påvirker den kommende generasjon. De som er født ikke med ski på beina, men med en smarttelefon i hånda. Og spørsmålene er mange. Når er barn gamle nok til å få sin egen mobiltelefon? Hvilken type telefon skal vi kjøpe dem? Kan de arve en etter opphavet, eller er det bare den nyeste iPhonen som duger? Hvordan kan vi hjelpe dem å etablere gode mobilvaner?

Dette med vaner er viktig. Og som med all annen barneoppdragelse handler det også her i stor grad om eksemplets makt. Nøkkelen ligger ikke i hva du sier, men hva du selv gjør. Hvis du selv spiser middag med den ene hånda og taster på mobilen med den andre, hva tror du barna dine kommer til å gjøre så snart de får sin egen telefon? Skal vi etablere sunne mobilvaner blant dagens unge, må vi selv være gode forbilder. Er du et godt forbilde? Jeg er det ikke.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails