søndag 29. juni 2014

#LikeAGirl - tankevekkende om jenters selvfølelse

Har du fått med deg reklamefilmen #LikeAGirl fra Always? Hvis ikke bør du se den straks og med en gang. For den har et sterkt og viktig budskap.



Always skriver selv om kampanjen at de ønsker å bidra til at jenter verden over kan beholde den selvtilliten de har fra barns ben av, gjennom puberteten og inn i voksenlivet. De vil vise at "som ei jente" er en fantastisk egenskap.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Denne filmen traff meg midt i hjertet! Jeg kjente jeg ble både provosert og rørt på en gang. Hvorfor i all verden er begrepet "som ei jente" assosiert med noe negativt? Og enda viktigere, hva kan vi gjøre for å unngå at dagens unge jenter vokser opp i den tro at "som ei jente" betyr fjollete eller svak? Kan ikke "som ei jente" bety målrettet for eksempel? Eller tøff?

I fjor sommer skrev jeg innlegget Kick ass, damer! til Uhørt-spalten i lokalavisa iTromsø. I innlegget spør jeg hvorfor menn så uredd kaster seg ut i det store ukjente, mens kvinner tenker seg om både én og to ganger før de til slutt takker høflig nei til nye utfordringer. Årsakene er mange og sammensatte. En av faktorene forskningen trekker frem er likevel spesielt interessant, ikke minst i lys av #LikeAGirl. Kvinner har nemlig mindre tro på egne ideer og ferdigheter enn menn. Mens puberteten farer hardt med begge kjønn er det tydelig at jentene i langt større grad enn guttene tar med seg den sviktende selvtilliten inn i voksenlivet. Hvorfor?

Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene det siste året. Irritert meg over dem. Og ikke minst, irritert meg over at jeg selv fortsatt går i fella. For også jeg kaver med idiotiske spørsmål knyttet til egne ferdigheter. Jeg har startet bedrift. Tøft syns mange! Men jeg innrømmer det, jeg er livredd både titt og ofte. For at jeg har gapt over for mye. At jeg ikke er flink nok. At jeg ikke har sjans til å stå løpet ut i konsulentbransjen. Heldigvis slipper tankene etter en liten fight mellom fornuft og følelser oppi topplokket. Men så kommer de jo gjerne tilbake på et senere tidspunkt da. Dessverre. For er det en ting vi jenter er verdensmestere til, så er det å snakke oss selv ned.

Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å være en talsperson for at jenter må tørre mer. At jeg selv kjemper mot tvilen innimellom mener jeg kan være en bra ting. Så lenge det ikke sitter i for lenge. Og så lenge jeg ikke lar de negative tankene være det som definerer meg. Men viktigst av alt, jeg skal gjøre alt jeg kan for at jentene mine får vokse opp i et samfunn som definerer "som ei jente" som en styrke. De skal vite at de er akkurat like mye verdt som sine skolekamerater av det motsatte kjønn. At de kan sette seg hårete mål og gå for dem. For så lenge de jobber målrettet og ikke gir opp, kan de klare hva som helst! Hva som helst!

Tar du i på oppfordringen fra Always og filmregissør Lauren Greenfield? Om å redefinere innholdet i begrepet "som ei jente"? Jeg er med!

lørdag 28. juni 2014

Må alt være likt - alltid?

Dette innlegget leverte jeg til Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 28. juni. Også denne gangen har selveste Odd Klaudiussen illustrert skribleriene mine. Det er så gøy! 


Tidligere denne uka kom 4-åringen min hjem og fortalte at venninna i barnehagen skulle til Disneyland i sommerferien. “Kan ikke vi også dra dit?”, spurte hun. Øynene strålte. Forventningen om Disney-prinsesser herfra til evigheten lyste mot meg. Men hun godtok svaret. Som var nei. Selv fortsatte jeg med mitt, uten å kjenne så mye som et stikk av dårlig samvittighet. Visst hadde det vært stas for frøkna å komme tilbake til barnehagen etter ferien og fortalt om Disneyland. Men hun må nok nøye seg med andre historier i år.

VG satte tidligere i sommer fokus på at ferien kan være et sårt punkt i familier med svak økonomi. En anonym mor fortalte til avisa at hun så gjerne skulle ha gitt barna sine en ferie de kunne snakke om til vennene sine. Generalsekretær Åsne Havnelid i Norges Røde Kors fulgte opp, og uttalte at barn i familier som ikke kan reise på ferie kommer tilbake til skolebenken uten å kunne dele ferieminner med klassekameratene.

Saken har heldigvis møtt en del motbør i sosiale medier. For må vi virkelig ta barna med på flotte utenlandsturer for at de skal ha noe å fortelle vennene sine etter ferien? Og er det det som er målet? At barna skal ha noe å slå i bordet med? Eller er det ferieopplevelsen i seg selv? Fine opplevelser kan man vel ha enten man reiser på badeferie til Thailand, på shopping til London eller stikker en tur ut i marka?

Jeg skjønner at det kan være sårt å aldri ha råd til å slå på stortromma. Samtidig syns jeg det er drøyt å nesten pålegge lærere å ikke invitere til snakk om ferien når skolen starter igjen i august. For å unngå at barna skal kjenne på ulikhetene. Er det så farlig da? Ulikhetene er jo der. Er det ikke bedre å lære barna å takle misunnelsen når den kommer snikende? Til å akseptere at noen ferierer i utlandet, mens andre må finne på ting hjemme. At noen har råd til merkeklær, mens andre som regel må arve. Og viktigst av alt, bør ikke vi som voksne lære barna å respektere og støtte hverandre, uavhengig av ferieberetninger og merkelappen på klærne? Lettere sagt enn gjort, jeg vet. Men verdt å jobbe med likevel. For urettferdighet kommer vi ikke unna. Sånn er det bare.

Noen ganger blir jeg helt matt av dette snakket om at alt må være likt hele tida. Vi er liksom sånn skrudd sammen, vi nordmenn. At likhet er et mål i seg selv. Til tross for at barn er ulike skal alle gjennom den samme kverna, både på skolen og på fritida. Retten til tilpasset opplæring er riktignok nedfelt i opplæringsloven. Men er vi der? Og gjelder det i så fall både de svake og de sterke elevene?

Også i barneidretten er likhet mantraet som gjelder. Og kanskje særlig i fotballen, som var gjenstand for heftig debatt tidligere i år. Klart man skal være bevisst på å ikke holde barn utenfor. På å skape en trygg arena for alle, uavhengig av hvilket nivå man er på rent sportslig. For det sosiale er uten tvil en viktig del av motivasjonen. Men glemmer vi ikke litt for ofte de barna som ligger lengst fremme? De som brenner for idretten de har valgt og som opplever stor grad av mestring? Gir vi dem muligheten til å utvikle sitt fulle potensial? Eller er det ikke viktig å skape en arena med rom for utvikling for de antatt beste? Straks man begynner å snakke om å gi disse barna ekstra utfordringer kommer protestene. Man må jo ikke gjøre forskjell! Risikerer vi ikke da at det blir disse som faller fra? Som mister motivasjonen?

“Til lags åt alle kann ingjen gjera”, skrev Ivar Aasen. Det er så sant, så sant. Og tar vi utgangspunkt i at alt skal være likt alltid beveger vi oss milevis bort fra virkeligheten.

lørdag 24. mai 2014

De digitale tidstyvene

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 24. mai 2014. 

Bilde fra Facebook-siden Stop Phubbing.

Du ser det overalt. Mennesker som klamrer seg til mobilen som om det sto om liv. Og ikke bare når de er alene. Neida. Mobilen har førsteprioritet enten de er i møter, sitter på kafé med venner eller tilbringer tid sammen med barna sine. Jeg sier “de”. Jeg mener “vi”. For jeg gjør det selv. Tar meg i å svare bare sånn passe engasjert når ungene spør meg om noe, mens oppmerksomheten i all hovedsak er rettet mot telefonen. Jeg blir flau bare av å tenke på det.

Det å glo på telefonen i stedet for å gi oppmerksomhet til de menneskene man er sammen med er så utbredt at fenomenet nå har fått sitt eget navn. Phubbing. Begrepet er satt sammen av de to engelske ordene phone (telefon) og snubbing (det å overse noen med vilje). Enn så lenge har vi ikke noe godt norsk ord for det. Men vi kjenner oss igjen i beskrivelsen. For vi har vel alle opplevd det. Å prøve å føre en samtale med en person som er mer eller mindre sugd inn i telefonen. Det er omtrent like givende som å se maling tørke.

Phubbing foregår ikke bare sammen med familie og venner. Det skjer også på jobben. Har du noen gang vært i et møte hvor en av møtedeltakerne til tross for at vedkommende er til stede, slett ikke er med? For mens resten av dere diskuterer dagens agenda, strekker vedkommende seg stadig vekk etter nærmeste elektroniske dings med nettilgang. Hvilket signal gir det? Jo, at vedkommende kjeder seg. At hva enn det er som foregår i den digitale sfære, så er det mer inspirerende enn det som blir sagt i møtet.

Særlig vi kvinner liker å tro at vi er gode på multitasking. Men faktum er at også vi overvurderer vår egen evne til å fordele oppmerksomheten mellom ulike oppgaver. Undersøkelser viser at multitasking gjør oss både dumme, stressa og ineffektive. Kjenner du deg igjen? Du sitter med en arbeidsoppgave foran deg. Du vet at du må levere. Men så popper det opp et varsel om ny e-post. Eller en melding på Facebook. Og før du vet ordet av det har du forlatt en oppgave til fordel for en annen. Noen ganger må man sjonglere mange baller samtidig. Men som regel kan det være klokt å spørre seg selv hvilke mål man har for dagen. Hvilke oppgaver må du få unna? Hvilke bør du få unna? Og hvilken strategi har du for å håndtere alle tidstyvene som kommer inn fra høyre og venstre?

Som småbarnsmor er jeg særlig opptatt av hvordan dagens teknologi påvirker den kommende generasjon. De som er født ikke med ski på beina, men med en smarttelefon i hånda. Og spørsmålene er mange. Når er barn gamle nok til å få sin egen mobiltelefon? Hvilken type telefon skal vi kjøpe dem? Kan de arve en etter opphavet, eller er det bare den nyeste iPhonen som duger? Hvordan kan vi hjelpe dem å etablere gode mobilvaner?

Dette med vaner er viktig. Og som med all annen barneoppdragelse handler det også her i stor grad om eksemplets makt. Nøkkelen ligger ikke i hva du sier, men hva du selv gjør. Hvis du selv spiser middag med den ene hånda og taster på mobilen med den andre, hva tror du barna dine kommer til å gjøre så snart de får sin egen telefon? Skal vi etablere sunne mobilvaner blant dagens unge, må vi selv være gode forbilder. Er du et godt forbilde? Jeg er det ikke.

fredag 2. mai 2014

Hopp i havet - eller la vær!

Jepp, jeg er en av disse idiotene som har hoppet i havet helt uten mål og mening. Her fra da
jeg og mannen karret oss inn til land igjen etter et iskaldt bad i Tromsø i går. #hoppihavet

Syns du det er idiotisk å hoppe i havet bare fordi alle andre gjør det? Ja, men så la vær da.

Er du på Facebook kan du ikke ha unngått å legge merke til fenomenet #hoppihavet, som har spredt seg som ild i tørt gress i sosiale medier de siste dagene. Min Facebook-feed er i alle fall plastret av videoer av venner og bekjente som vasser ut i fjærsteinene for å dyppe skrotten i det iskalde vannet. Sånt blir det debatt av.

I dagens Nordpå i NRK Troms var den nyeste Facebook-farsotten gjenstand for diskusjon. Og kritikken lot ikke vente på seg. For skal man bade i Nord-Norge i begynnelsen av mai, skal det i det minste være til inntekt for en god sak! Å bade bare for gøy hører da ingen steder hjemme! Og å be venner man utfordrer møte opp med en flaske vin om de velger å holde seg på land, det er da virkelig toppen av frekkhet! Atter andre er overbevist om at alle som bader gjør det bare fordi de er for gniene til å kjøpe vennene sine en skarve vinflaske.

Vet du, alt her i verden trenger ikke ha en dypere mening. Nei, barna i Syria får det ikke bedre av at nordmenn hopper i havet. Det var da heller aldri meningen. Jeg har kastet meg på bølgen selv. Jeg og mannen badet i går. Betyr det at jeg ikke bryr meg om barn som har det vanskelig? Gjør det meg platt? Overfladisk? Det gjør jo ikke det. Jeg gir til veldedige formål. Både på fast basis og ved enkeltstående innsamlinger. Men jeg tillater meg å ha det gøy helt uten mål og mening også. Som nå, ved å følge flokken og hoppe i havet når #hoppihavet skyller over Norge.

Som i så mange andre tilfeller er det også i denne saken opp til den enkelte å vurdere om man vil være med eller ei. Om du syns det er teit, ja så er det jo ingen som tvinger deg. Det er heller ingen som tvinger deg til å troppe opp med vin til den som utfordrer deg om du velger å la vær. Jeg har i alle fall små forhåpninger om å få vin fra dem jeg har utfordret og som dropper hele greia. Og det er helt greit.

Jeg velger å ta #hoppihavet for akkurat det det er. Uskyldig moro. Og ikke minst, moro som opplagt passer for ulike mennesker. Og da snakker jeg ikke om fysikken. Superenkel forskning i egen Facebook-feed viser i alle fall at både ekstroverte og introverte sjeler har ligget og duppet i bølgene de siste dagene. Eller duppet er kanskje å overdrive. De fleste har vært ganske kjappe uti, undertegnede inkludert. Jeg tror akkurat det er litt av årsaken til at det har spredd seg så raskt. Det fenger. Det er gøy. Og det trigger konkurranseinstinktet i oss.

Selv syns jeg det virker meningsløst å drive med disse spillene på Facebook. FarmVille og Candy Crush og fandens oldemor. Men vet du hva jeg gjør med det? Jeg lar vær å spille! Og så fjerner jeg systematisk alle spillapplikasjoner fra feeden min. Om noen er for ivrige på disse spillene fjerner jeg regelrett dem fra feeden. Nå kan det jo tenkes at du har lyst til å beholde Facebook-vennskapet med disse idiotene som hopper i havet. Men vet du, om det irriterer deg sånn anbefaler jeg deg å ta en liten pause fra Facebook. Les en god bok, stikk på besøk til en venn. Og når du logger på igjen om noen dager skal du se at det har roet seg. Gidder du ikke logge av får du nesten bare telle til ti hver gang en badevideo dukker opp i feeden din. Et annet tips jeg vet kan hjelpe mot irritasjon: et iskaldt bad!

lørdag 12. april 2014

En småbarnsmors tapte kamp

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 12. april. Og sjekk da, avisas egen Klaudius har illustrert spalten. For en ære! 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, aka Klaudius

Du vet uttrykket “kvinne er kvinne verst”? Irriterende, ikke sant? Som om vi kvinner ikke skal kunne kritisere andre kvinner uten å bli beskyldt for å være illojale mot våre medsøstre. Men noen ganger stemmer uttrykket på en prikk. For jammen kan vi være nådeløse mot kvinner som har andre meninger enn oss selv. Ikke minst når meningene gir seg utslag i andre prioriteringer enn de vi selv gjør. Snakker vi attpåtil om småbarnsmødre og nevnte prioriteringer er relatert til morsrollen, da er helvete løst.

Det begynner før du har fått trykket første ungen ut av ditt indre. Skal eller skal du ikke bruke smertestillende under fødselen? Du planlegger lystgass, ja? Skal ikke være urkvinne og gjøre jobben på naturlig vis altså? Gikk det ikke helt etter planen? Det ble epidural? Keisersnitt? Juks!

Er det ikke snodig hvordan vi kvinner vurderer andres prestasjoner basert på egne erfaringer? Som om alle situasjoner er sammenlignbare. Som om mennesker er like. Og fødselen er bare begynnelsen. Straks ungen er ute bombarderes du av gode og mindre gode råd fra andre mødre, enten du ber om dem eller ei. Verst er det for de mange som ikke lykkes med å fullamme. Unner du ikke ungen din en best mulig start på livet? For lite melk? For noe tull! Det er jo så enkelt det der med selvregulering. Jeg blir matt.

Ditt viktigste valg som mor tar du når fødselspermisjonen er over. Og jeg sier mor med vilje. For alle vet jo at far må tilbake på jobb! Har du som mor da hjerte til å sende 1-åringen i barnehagen? I så fall er det bare å forberede deg på spørsmålene som venter. Hva skal du med barn hvis du ikke har tid til å ta deg av dem selv? Småbarnstida er jo så kort, du kan vel drite i den selvrealiseringa og holde deg hjemme et år eller fem?

Tro ikke at du slipper unna om du velger motsatt. Også hjemmeværende mødre får passet påskrevet. Deres utearbeidende søstre stiller seg undrende til hvordan den stakkars ungen skal bli sosialisert. Og hva med det pedagogiske opplegget barnehagen tilbyr? Vil du at ungen din skal falle utenfor? Dessuten er du en snylter! Som ikke bidrar til felleskassa. Spesielt smart kan du umulig være som vinker farvel til et ukjent antall pensjonspoeng og gjør deg økonomisk avhengig av en mann!

Det vil liksom ingen ende ta. Alt skal vi mene noe om. Og jeg innrømmer det, jeg gjør det selv. Noe tillater jeg meg å ha et politisk standpunkt til. For det er ikke til å komme bort fra at de valgene vi tar også har en samfunnsøkonomisk konsekvens. Men det er likevel ganske langt fra det å mene noe om de ulike velferdsordningene vi har her til lands, til å idioterklære kvinnene som velger andre løsninger enn oss selv.

Men ikke alt har en politisk kontekst. Som mine prioriteringer mandag denne uka. Mannen var på reise. Jeg var alene med våre tre barn. For å få med meg et møte etter arbeidstid fikk jeg ei venninne med barn på felles avdeling til å ta 4-åringen med hjem fra barnehagen. Da jeg hentet henne senere på ettermiddagen var det bare for å levere henne hos onkelen i halvannen time mens jeg selv deltok i åpningsløpet i årets Tromsøkarusell. Tårnfrid tenker du sikkert nå. Meget mulig. Men rett for meg. Og på ingen måte skadelig for frøkna, som syns det er stor stas å være på besøk.

Vi voksne er ulike. Barn er ulike. De valg vi tar, tar vi med utgangspunkt i egen livssituasjon, egne erfaringer, egne ønsker og behov. Kan vi ikke bli flinkere til å stå for våre egne valg, uten å måtte rettferdiggjøre dem ved å kritisere alle som velger annerledes? Det er min oppfordring i dag. 

lørdag 1. februar 2014

Folkeskikk på nett

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. februar. 

Det er lett å la seg rive med i en diskusjon på nett. Men klarer du
å holde deg til saken?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Kall meg besserwisser om du vil. Eller be meg feie for egen dør. Dette innlegget har jeg gått svanger med en stund. Nå må det bare ut.

Nettvett er ingen enkel sak. Jeg har tre barn. Nettvett er et tema som opptar meg. Men stadig oftere slår det meg. Er nettvett relevant bare for den kommende generasjon? Eller burde vi voksne bli litt flinkere til å reflektere over vår egen opptreden på nett? Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Ta deg en tur innom kommentarfeltet hos en av landets nettaviser. Alle som har tilbragt et minutt eller to i den gørra der vet at det knapt finnes grenser for hva voksne folk klarer å lire av seg i det offentlige rom. Selv når de kommenterer med Facebook-profilen sin, altså med fullt navn og bilde, strør enkelte om seg med bannskap, sjikane og usakligheter du knapt har sett maken til. Det er fristende å idioterklære hele gjengen. Men kan det være at mange rett og slett mangler grunnleggende kunnskap om digital kommunikasjon?

Kommentarfeltet hos landets nettaviser er ikke det eneste stedet som flyter over av eder og galle i skriftlig form. Oppgulp av tvilsom karakter kan komme som kommentarer på statusoppdateringen til en du kjenner. I en Facebook-gruppe med mennesker du møter i hverdagen. For det er et eller annet som skjer når ellers sindige mennesker lar seg hisse opp på nett. Da går rullegardinen ned og en ordflom uten sidestykke flommer ut via tastaturet. Det er rent fascinerende.

Mange vil hevde at digital kommunikasjon slett ikke er så forskjellig fra analog kommunikasjon. Jeg er ikke uenig. Det er gjerne de samme reglene som gjelder enten du snakker med noen ansikt til ansikt eller på nett. Og det er nettopp det vi har så lett for å glemme. For i en samtale på nett mangler en rekke av signalene man tar inn over seg i en vanlig samtale. Stemmeleie. Ansiktsuttrykk. Kroppsspråk. I en samtale på nett har du bare det skrevne ord å forholde deg til. Du ser ikke mennesket du snakker med. Dermed blir det vanskeligere å tolke budskapet. Klarer du kanskje ikke å fange opp ironien i det avsenderen skrev? Leser du ting mellom linjene som slett ikke er der? Og ikke minst, hvor kjapp er du i avtrekkeren når du selv skal legge igjen ditt digitale fotavtrykk i en kommentartråd som kanskje nærmer seg kokepunktet?

En av de største utfordringene med kommunikasjon på nett er at mottakeren synes så fjern. Man glemmer liksom at det sitter et sprell levende menneske med tanker og følelser bak skjermen i andre enden. Hvor farlig kan det egentlig være om den kommentaren ble litt vel spydig? Alle skjønner vel at du ikke mente det bokstavelig da du ønsket meningsmotstanderen din god tur til et veldig, veldig varmt sted? Et godt råd er å lese kommentaren din en ekstra gang før du publiserer. Står du inne for det du har skrevet? Hadde du sagt det samme om personen du henvender deg til sto i samme rom som deg? Og hadde du uttrykt deg som du gjør om andre overhørte samtalen? For det gjør de på nett. Som mor syns jeg det er en nyttig øvelse å vurdere om jeg hadde vært komfortabel med at barna mine kom over en diskusjon jeg deltar i. Og jeg mener ikke at de ikke tåler å se at mamma har meninger. Men hvordan diskuterer jeg? Evner jeg å skille sak og person? Eller går jeg rett i strupen på personen som sier meg imot?

Kommunikasjon er vanskelig. Ikke minst på nett. Men noen ganger er det rasende enkelt. Noen ganger handler det ikke først og fremst om kommunikasjon, men om god, gammeldags folkeskikk.

mandag 30. desember 2013

Smittsom løpefeber

Dette innlegget ble publisert i MSM-avisa i forkant av Mørketidsløpet (Polar Night Half Marathon) 4. januar 2014. 

Her er jeg i farta under sommerens Midnight Sun
Marathon. Fortsatt tidlig i løpet. Har derfor krefter
til å løfte tommelen opp. Mot slutten lar sånt
seg ikke gjøre...
Foto: Northern Runners 
Løpefeberen herjer her i byen. Tromsøværinger jeg aldri hadde trodd skulle ta seg fram for egen maskin, observeres stadig vekk løpende som om de har fanden selv i hælene. Og jeg med! For det viser seg at denne feberen er smittsom. Nå løper ikke jeg som om fanden selv var etter meg. I så fall hadde jeg ligget tynt an. Men jeg løper. Så fort beina kan bære meg. Jeg er til og med observert med startnummer på brystet ved flere anledninger. Galskap!

Som en hovedregel er jeg skeptisk til gruppepress. Hvorfor skal jeg gjøre noe bare fordi alle andre gjør det? Men jeg trøster meg med at det tross alt finnes verre press jeg kunne gitt etter for. Jeg kunne ha begynt å snuse for eksempel. Det har jeg hørt er så trendy blant unge jenter. Onde tunger vil trolig hevde at undertegnede slett ikke er ung lenger. De har sikkert rett. Men da er det jo ekstra smart at når jeg først følger flokken, så velger jeg den flokken som trekker i løpetights og joggesko. Løping er tross alt bra for en aldrende skrott.

For min del startet løpinga med at jeg meldte meg på mila under Midnight Sun Marathon i 2012. Jeg meldte meg på først. Deretter begynte jeg å løpe. Målet om å løpe mila syntes nærmest uoppnåelig. Selv en løpetur på 5-6 kilometer fortonet seg som selvpining av verste sort. Men målet var satt. Jeg visste hva som måtte gjøres. For å pushe meg selv ytterligere satte jeg meg et tidsmål for distansen. Ikke bare skulle jeg komme levende ut av det, jeg skulle klare det på under timen. Og det gikk! 59:11 viste klokka da jeg krysset målstreken i mitt første løp noensinne. Gjett om jeg var stolt!

For å fortsette den positive trenden med løping i hverdagen, var det bare å sette seg nye mål. Mørketidsløpet neste! Dermed ble det løping også på vinterføre. Mens de ivrigste løperne drar på seg joggeskoene med et smil uansett vær, siger denne surleppa lenger og lenger ned i takt med at vind og snøfall øker. Jeg husker særlig en treningsøkt sammen med løpenettverket Northern Runners under oppkjøringa til løpet. Det var naturstridig! Sandnessundbrua svaiet i vinden. Likevel løp vi intervall ved flyplassen. Jeg vurderte å saksøke den jævelen som overtalte meg til å bli med (les: mannen). Men jeg lot tvilen komme fyren til gode. Han mente det godt. Trening er positivt ikke bare for skrotten, men også for humøret. Å ta kjerringa med på løpetrening er en investering i bedre hjemmemiljø.

Tidsmessig gikk ikke mørketidsløpet i fjor helt etter planen. Mila på timen var nok en gang målet. Men beina ville ikke. Jeg snublet i mål på 1:00:16. At 16 sekunder kan være så sure! Men irritasjonen gikk over. Jeg og mannen kronet nemlig løpet med hotellweekend i egen by, sammen med gode venner. Vi valgte selvsagt hotellet med jacuzzi på taket. Og hotellet er booket også denne gang. Jeg har lært at det er lurt å visualisere når man setter seg mål. Derfor ser jeg for meg hvor fornøyd jeg er når jeg etter å ha klart mila på timen senker mitt smekre legeme (man kan vel endre litt på detaljene under sånn visualisering?) ned i den varme jacuzzien og nyter et velfortjent glass musserende!

Godt løp, alle sammen!

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails