fredag 1. januar 2016

En gründers nyttårs(takke)tale!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

Jammen er det et nytt år igjen! Enda et år har gått, et rykende ferskt et ligger foran oss. I fjor droppet jeg de tradisjonelle nyttårsforsettene, og satte meg i stedet som mål å lese og strikke mer i 2015. Har jeg gjennomført? Jo, til en viss grad. Men som alltid blir det gjerne lange pauser mellom hver gang jeg setter meg ned med en god bok eller et strikkeprosjekt. Og bloggingen? Huffameg. Jeg får kanskje gjøre det til årets nyttårsforsett? At jeg skal skrive mer? Yes, herved besluttet.

2015 har som sine forgjengere bydd på både opp- og nedturer. Men det skal sies, flest oppturer. Og mange fine stunder, både i jobbsammenheng og ikke minst på privaten. Jeg er utrolig takknemlig for flokken min. Først og fremst den nærmeste flokken. Den hvis medlemmer jeg både klemmer på og krangler med i hverdagen. Den store og de små jeg deler hus med. Eller små og små, den eldste lille har vokst forbi meg. Nå ser hun bokstavelig talt ned på mora! Ja ja, sånn kan det gå. Det er bare å stålsette seg. Jeg mistenker at hun ikke blir den eneste.

Jeg gleder meg til 2016. Veldig! Til flere fine stunder sammen med mine nærmeste. Og til nye utfordringer i jobbsammenheng. Det er nå to og et halvt år siden Reddi så dagens lys. 2015 ble et år preget av endringer, noe du kan lese mer om på Reddi-bloggen. Nå bretter jeg opp ermene og gjør meg klar til å stake ut kursen videre sammen med to dyktige partnere. Reddi blir en tremannsbedrift fra mandag av. Eller trekvinnesbedrift, må vite!

På starten av det nye året har jeg lyst til å takke alle som har hjulpet meg så langt på min gründerferd. Du syns kanskje det er i overkant pretensiøst å takke sånn, som om det er så spesielt å ha drevet egen bedrift i noen år? Nuvel. Jeg gjør det nå uansett. For det er mange som fortjener en stor takk for at Reddi i det hele tatt ble realisert, og for at vi snart er tre ansatte. Jeg burde sikkert ha nevnt mange flere, men jeg velger å nevne en håndfull av mine gode hjelpere i dette innlegget. Her er min lille takketale:

Ken Karlsen, min mentor og sjef gjennom flere år. Takk for at du så meg den gang jeg med bolle i ovnen og relativt fersk i arbeidslivet søkte på drømmejobben i SpareBank 1 Nord-Norge. Ti år ble det som webredaktør i banken. Himmel, så masse jeg lærte på de årene! Jeg har mye å takke deg for, også i forbindelse med etableringen av Reddi. Da jeg trengte å teste forretningsideen på en som vet hva jeg står for rent faglig, var det deg jeg inviterte på en kopp kaffe. Jeg vet at du vil meg vel, og at du hadde stoppet meg om jeg var helt på bærtur. Da du ga tommel opp visste jeg at det var liv laga!

Grete Kristoffersen, det var du som satte kverna i gang. Det var du som spurte, som om det var den mest naturlige ting i verden: "Hvorfor starter ikke du et kommunikasjonsbyrå?" Ja, hvorfor ikke! Takk for alle gode råd i etableringsfasen, og for at vi fikk muligheten til å bli en del av fellesskapet på Næringslivets Hus da vi startet opp. Takk også for gode råd knyttet til det å tørre å ta plass. Du skulle bare ha visst hvor takknemlig jeg er for den lille peptalken vi hadde på ditt kontor i forkant av min radiodebut, etter at NRK Troms plukket opp innlegget "Kick ass, damer!" Det står respekt av at du deler så raust av din kunnskap og erfaring. Her er det på ingen måte snakk om å dra stigen opp etter seg. Tvert imot!

Mette Hanssen Døsvik, min medgründer og partner in crime i Reddi gjennom to ekstremt lærerike år. Dægern, for en innsats vi la ned sammen! Takk for alt du har lært meg! Jeg ønsker deg masse lykke til videre på din ferd! Vit at du har satt spor.

Kolbjørn Engeseth, min fantastiske styreleder og sparringspartner. Særlig dette siste året har du stilt opp på en måte som er helt unik. Jeg har spurt deg om alt mellom himmel og jord, og du har svart. Du har alltid tid til en kaffe, akkompagnert av et godt råd eller to. Du er min påle i en ny og litt skummel verden. Du er gull! Virkelig. Gull!

Sist, men ikke minst: Jørn! Min bedre halvdel gjennom mer enn halve livet! Det er ikke den enkleste sak i verden å fortelle sin livsledsager at "hør, jeg lurte på om jeg kanskje skulle si opp jobben, du vet den som sørger for at jeg får penger inn på konto hver måned, og starte for meg selv". Men du har vært positiv hele veien, og det er jeg så ufattelig takknemlig for! Du har tro på meg, selv når jeg tviler. Jeg elsker deg!

Sånn. Min egen lille takketale! Noen nevnt, mange glemt. Jeg er heldig, jeg har en stor heiagjeng i ryggen. Både venner og familie, tidligere kollegaer, gamle og nye bekjente. Takk til hver og en for alt dere gir. Hvert positive ord og heiarop lagres på minnet, og hentes frem ved behov. Gründerferden har blitt så mye enklere med dere med på laget!

mandag 14. september 2015

Toppturer som mental trening

Toppturer er god mentaltrening, har jeg funnet ut. Mestringsfølelsen på toppen
er formidabel! Og den følelsen, den kan overføres til andre deler av livet. Her
står jeg på toppen av Vasstinden, 900 moh.

Jeg er glad i turer i skog og mark, men har aldri vært noen fjellgeit. Jeg har riktignok vært på den populære toppen Rødtinden mange ganger. Men det skulle liksom bare mangle. Vi bor ved foten av fjellet. 

Rødtinden med sine 470 moh kan på ingen måte karakteriseres som verken luftig eller spesielt krevende. Visst er det tungt nok å gå opp, men noe sug i magen gir det ikke. Da var det annerledes med de to litt høyere toppene jeg gikk i sommer. Jeg og mannen fant nemlig plutselig ut at vi skulle gyve løs på tøffere fjell enn de vi går med ungene. Som sagt, så gjort. 

Vasstinden var først ut. Med sine 900 moh hørtes turbeskrivelsen overkommelig ut. Turen var markert med rødt i “Turboka - 150 små og store turer rundt Tromsø”. Men det var Rødtinden også, så jeg var ikke bekymret. Det tok likevel ikke lang tid fra vi startet turen til akkurat det endret seg. Graden av bekymring altså. Himmel, så bratt det var! “Hva f**n har du rotet deg borti nå?”, var omtrent den eneste tanken jeg hadde i hodet. 

Hjertet hamret som besatt. Og ikke bare fordi det var fysisk anstrengende å karre seg oppover bregnekratt og skau. Skrekken tok tak. Mannen ba meg senke tempoet litt. “Det er ingen grunn til å legge i vei i sånt tempo, spar litt på kreftene”. Lettere sagt enn gjort. Jeg kjørte jo på for å bli fortest mulig ferdig med skiten! Hver eneste lille pause ga rom for å kikke bakover. Nedover. Og for å grue, til nedturen. Jeg var langt unna toppen, men brukte alt av krefter på å bekymre meg for hvordan i helv*** jeg skulle komme meg NED igjen! 

Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte ta meg sammen. Fokusere på en ting om gangen. Og siden vi var på vei oppover bestemte jeg meg for å fokusere på det. På å gå oppover. Alle tanker om nedturen skjøv jeg unna. Og det funket! Nå hjalp det på at vi møtte et par som var på vei ned på ca. 350 høydemeter. “Det verste er snart unnagjort”, sa dama til oss da vi passerte. “Yeah right”, tenkte jeg. Men hun forsikret meg om at det var tilfelle. Og det var det! På 400-og-noen høydemeter ble det lettere. Terrenget flatet litt ut. Og da vi møtta ura var jeg bare lykkelig. “Herlighet, jeg vaser rundt i steinur på 6-700 høydemeter”, tenkte jeg. Ura var en stor seier. Og toppen enda større.

Toppen på Vasstinden var kjempefin. Bred og oversiktlig. Slett ikke skummel. Og nedturen? Den gikk smertefritt! Mang en gang på vei ned snudde jeg meg og så oppover. For å lagre bildet på minnet. Og huske at det ser mye verre ut enn det faktisk er! 

Jeg syns denne turen var utrolig lærerik, på mange måter. I ettertid har jeg tenkt mye på det mentale aspektet, og på overføringsverdien av det. For er det ikke sånn ellers i livet også? At man bruker unødvendig masse tid på å bekymre seg for ting man tror er skummelt, men som viser seg å gå helt fint? I stedet for å takle én utfordring om gangen, sauser man alt sammen til en smørje som til slutt synes uoverkommelig. Jeg er i alle fall sånn skrudd sammen. Derfor har jeg tenkt til å bruke denne erfaringen for alt det er verdt. Og jeg skal gå flere turer. Nyte naturen. Kjenne på spenningen. Og ikke minst, lagre mestringsfølelsen. 

Nå ble det ikke så mange flere turer på meg i år. Eller jeg gikk Buren da, på 802 moh. Buren var en tøffere tur. Slakere i starten, men avslutningen desto brattere. Jeg var ikke spesielt høy i hatten de siste høydemetrene. Jeg mer eller mindra krabbet meg fremover. Men jeg kom meg opp. Mestringsfølelsen da jeg sto på toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten var formidabel! Nå er ikke jeg den som utfordrer skjebnen på toppen. Trenger ikke stå ytterst på kanten for å få det ultimate kick liksom. Men jeg nøt! Og også denne gangen gikk nedturen bedre enn fryktet. Spesielt fort gikk den dog ikke. Turfølget (mannen og en kompis) lå litt foran meg i løypa. De rakk å lese nyhetene på VG Nett og å oppdatere sosiale medier med jevne mellomrom mens de ventet på meg. Fint for dem. Jeg koste meg i mitt eget selskap. 

Vinteren er i anmarsj. Toppturer kan man selvsagt gå vinterstid også. Men ikke har jeg utstyret til det, og ikke har jeg spesielt lyst. Jeg satser på at løpegleden, som jeg mistet en eller annen gang i løpet av sommeren, kommer tilbake utover høsten og vinteren. Og så blir det nye toppturer straks våren kommer. Da venter nye utfordringer. Mitt O Store Mål for neste sesong er Store Blåmann, kongen på Kvaløya med sine 1044 moh. Og så drømmer jeg om Hamperokken, som rager 1404 moh. En vakker dag skal jeg stå på toppen av Hamperokken, med et adrenalinnivå av en annen verden, men med en mestringsfølelse ulikt alt jeg noen gang har opplevd før. Det gledes!

Avslutningsvis, en liten videosnutt fra turen til Buren. Mannen filmer mens jeg kreker meg de siste meterne opp mot toppen, for å high five turkompisen vår. Som du ser er jeg fylt av en viss ærefrykt der og da, fyren står jo i motsetning til meg langt ute på kanten:

lørdag 12. september 2015

Kryss kvinner inn på valgdagen!

Politikk, altså. Så viktig, men likevel så vanskelig. Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvem som får min stemme i år. Enda valgdagen er bare to dager unna. Men en ting vet jeg. Jeg stiller meg helhjertet bak #kvinnerinn-kampanjen til Kvinneguidens dyktige redaktør, Susanne Kaluza. 

Dyktige kvinner må vike for menn med personstemmer 
Kvinner utgjør halvparten av Norges befolkning. Likevel er bare 22 prosent av landets ordførere kvinner. Etter valget i 2011 endte vi opp med under 40 prosent kvinneandel i landets kommunestyrer. Andelen kunne ha blitt 42,3 prosent, men da personstemmene var talt opp falt kvinneandelen til 37,5 prosent. Dyktige kvinner må med andre ord vike for menn som står under dem på listene. Hvorfor? Jo, fordi flest menn benytter seg av personstemmer. Og de stemmer på  ja rett, menn. 

Slik gir du personstemme 
Å gi en personstemme, eller å kumulere, er enkelt. Når du har funnet stemmeseddelen til partiet du skal du stemme på, setter du et kryss ved siden av kvinnene du ønsker skal bli valgt inn. Du kan også skrive opp navn på kvinner som står på listene til de andre partiene. Dette kalles å gi en slenger. Vær oppmerksom på at når du gir en slenger overføres samtidig en forholdsmessig andel av stemmen din til det andre partiet. 

Ikke la mannfolka bestemme - kryss kvinner inn! Hvis du ikke gir ekstra kryss på stemmeseddelen din gir du makta til dem som faktisk gjør det.

Godt valg! 

Les mer om #kvinnerinn-kampanjen hos Kvinneguiden eller på bloggen til Susanne Kaluza

tirsdag 1. september 2015

Når foreldre går selfie-bananas!

Her om dagen konfronterte 10-åringen meg med følgende: “Argh, du og pappa poster så mange rare bilder på Instagram”. Jeg tror det var etter at jeg, stolt som en hane, la ut bildet under at hjertesukket kom:

Jøss, tenkte jeg. Gjør vi det? Og så begynte jeg å bla. Joda, det dukket opp litt gull her og der. På min profil lå disse for eksempel: 




Ikke akkurat mine stolteste øyeblikk. Kan skjønne at sånt er flaut for arvingene. 

Jeg satte min lit til mannen. Kunne hans profil rette opp inntrykket? Jeg visste vel egentlig svaret: 





I et lite sekund lurte jeg på om jeg burde revurdere min egen strategi i sosiale medier, og be mannen pent gjøre det samme. Den fasaden alle snakker om er nemlig fraværende på våre profiler. Eller helt fraværende er den så klart ikke. Alt egner seg tross alt ikke i det offentlige rom. Men likevel, det koster meg ikke en kalori å poste innlegg som disse (bildeteksten er vesentlig): 


Treningsklærne var på, dørstokkmila tilsynelatende overvunnet. 
Men fire planlagte bakkedrag ble til ett. Gikk hjem 
og lagde vafler i stedet. 

Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg rydder faktisk. 
Boden! Av HMS-hensyn burde jeg vel tatt på hjelm... #bakdasaden


Innlegg av denne typen har jeg et klart formål med. De er ment som en motvekt til denne fasaden aller snakker om. Ikke at fasaden nødvendigvis er et problem. Jeg syns stort sett at folk skal få poste det de selv ønsker i sosiale medier. Dessuten mener jeg bestemt at ikke alt egner seg for deling, noe jeg har skrevet om før, blant annet i innleggene “Falsk Facebook-lykke. Igjen” og “Facebook - et digitalt maskeradeball?” 

Likevel, dagens unge omtales ofte som generasjon prestasjon. Ifølge mediene kjenner de på et umenneskelig press fra samfunnet rundt seg. Også fra foreldrene. Det presset har jeg slett ikke lyst til å bidra til. Visst poster også jeg skryteinnlegg på nett! På mine profiler finner du både løpebilder og bilder fra fjelltopper jeg har vært på. Skrytebilder fra gründerhverdagen og stemningsbilder med stearinlys og noe rødt i glasset. Men du finner også et bilde av meg i løpetights og med smågodtposen i fanget. Undertegnede med verdens trøtteste tryne etter en natt i telt. Jeg viser frem bakst som ble alt annet enn vellykket. Og Grandiosa-eskene etter middagen. Og jeg har tenkt til å fortsette med det. 

Dessuten, jeg har lyst til å ufarliggjøre det å stikke seg litt frem. Jeg syns flere, og særlig jenter, skulle gjøre nettopp det. Nei, jeg drømmer ikke om at jentene mine skal bli duckface-dronninger eller trone øverst på rosablogg-toppen. Men jeg vil ikke at de skal være redd for å la seg avbilde heller. Og ikke bare i finstasen. Her om dagen fikk jeg et bilde med denne teksten opp i Instagram-feeden min:

I am so pro selfie. There are so many bigger problems in the world than girls who think they´re pretty. One of those problems is girls who don´t think they´re pretty. #takeaselfie


Hear hear! 

Tenker du over hvordan du som mor eller far påvirker neste generasjon med din opptreden i sosiale medier? 

lørdag 27. juni 2015

Barnefotballen - et sorgens kapittel?

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. juni.
Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø


Debatten om barnefotballen har rast i norske medier det siste året. Det ropes og skrikes fra alle bauger og kanter – ikke minst fra sidelinja. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser de mange innleggene som er skrevet om temaet. At både trenere og foreldre kollektivt har gått av skaftet. Sånn er det heldigvis ikke.

Visst er det mye å ta tak i. Det viser de mange negative oppslagene med all tydelighet. Historien om 10 år gamle Jesper som i sin tredje kamp som dommer ble utskjelt av treneren og foreldre på det ene laget, er uakseptabel. Når voksne påstår at 7-åringer har blitt bortdømt tre kamper på rad, da kan man jo spørre seg hvilken planet de bor på. Treneren og foreldrene som i all hemmelighet dro på turnering til Piteå med bare noen av guttene på laget skulle vært kjølhalt – minst. Men dette er da unntakene? Eller har jeg levd lykkelig i min egen lille fotballboble de siste 7 årene?

I 7 år har jeg vært fotballmamma. Eldstejenta var 6 da hun begynte å spille, nå er hun straks 13 og førsteårs ungdomsspiller. To lillesøstre har fulgt i storesøsters fotspor. Det har blitt mange treninger, kamper og turneringer opp gjennom årene. Men fy, så moro det har vært! For både små og store. Derfor har jeg lyst til å komme med en hyllest til de mange som bidrar til å skape fotballglede over det ganske land.

Til treneren, takk for at du gidder! Det er en utakknemlig oppgave du har tatt på deg. Du skal motivere spilleren som syns fotball er omtrent like givende som å se maling tørke, men som likevel er med fordi de andre jentene i klassen er det – og det er tross alt ganske gøy å reise på turneringer. Samtidig skal du holde motivasjonen oppe hos entusiasten som gjerne hadde spilt fotball fra morgen til kveld hadde det ikke vært for skolen og andre vederstyggeligheter. Du må også forholde deg til liksom-ekspertene blant opphavet, som liker å mene om både treninger og laguttak. Nei, jeg misunner deg ikke. Vit at det står enorm respekt av den jobben du gjør. Flere dager i uka. X antall uker i året. R-E-S-P-E-C-T!

Til foreldregruppa, takk for et fantastisk godt samhold! Vi har heiet og ropt, på innpust og utpust. Vi mener det godt, selv om tenåringene ikke ser ut til å sette pris på det på samme måte som for noen år siden. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liter vaffelrøre vi har lagd i dugnadsøyemed i årenes løp. Eller hvor mange mil vi har kjørt. Hjemmene våre er invadert av gummikuler, men vi er like blid! Vi er der når de håpefulle jubler over seier. Og når de depper etter tap. En ekstra stor takk til de mange som har tatt på seg ulike verv. Takk til lagleder og oppmann, økonomiansvarlig, dugnadsansvarlig og turneringsansvarlig. Fotballen hadde ikke gått rundt uten dere.

Spillerne skal selvsagt også ha takk. Uansett hvilket motiv du har for å være med, kan du være trygg på at fotballen har bruk for deg. Du er en viktig brikke på laget! Nyt fotballferien som nå ligger foran deg. Og måtte høstsesongen by på fotballglede herfra til evigheten, enten du går seirende av banen etter kamp eller ei.

Mitt håp er at det kommer noe godt ut av alle oppslagene om fotballens bakside. Først og fremst handler det om skjerpings blant de voksne. Nå tror jeg det er dødfødt å skulle gjøre alle til lags, enten vi snakker om spillerne eller foreldrene. Men historier som den om 10 år gamle Jesper og om hemmelig turneringsdeltakelse forventer jeg at vi slipper å lese igjen. Sånt er ikke barnefotballen verdig.

lørdag 16. mai 2015

Ønskeliste til kunnskapsministeren

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. mai 2015. 

Ønskeliste til kunnskapsministeren
Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø
Et skoleår nærmer seg slutten. Sommerferien skal nytes til det fulle. For når høsten kommer, da venter nye utfordringer. Det blir en spesiell høst her i gården. Vi har nemlig opprykk på alle arvingene. Eldste begynner på ungdomsskolen, mellomste på mellomtrinnet og yngstefrøkna blir skolejente. Nesten ikke til å tro. Var det ikke nettopp at jeg holdt den vordende ungdomsskolejenta i armene for første gang? 

Siden vi om få måneder har tre skoleunger i huset, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt rundt norsk skole. Jeg har rett og slett lagd en ønskeliste, med kunnskapsministeren og andre skolepolitikere som mottakere. La meg bare understreke at jeg ikke er pedagog. Jeg har heller ikke lest læreplanene fra A til Å. Jeg mener som mor, preget av egne erfaringer og preferanser. Ta det for det det er verdt. 

For det første, tilpasset undervisning. Visst har det skjedd mye siden den gang jeg satt ved skolepulten med kreppet hår og Ball-genser. Men helt i mål er vi vel ikke? Evner norsk skole å ivareta de elevene som trenger mest oppfølging, samtidig som de som ligger lengst fremme får nok å bryne seg på? Klarer skolen å ivareta enkeltindividet, enten det er en såkalt skoleflink elev eller en som trives best i friminuttene? Albert Einsteins kjente sitat oppsummerer utfordringen godt: Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid

For det andre, kan vi pliiis fokusere på hvilke fag vi skal ha og innholdet i dem, uten å ta ett skritt frem og to tilbake? At dagens regjering har klart å krangle K-en tilbake i RLE-faget er over min fatteevne. Vi står foran store omstillinger her til lands, både i skolevesenet og ikke minst i arbeidslivet. På alle bauger og kanter snakker vi om hva vi skal leve av etter oljen. Og så bruker vi tid og krefter på å sikre kristendommen større plass i skolen? Gi dere nå da! Jeg stiller meg helhjertet bak forslaget Lage Nøst fra Grønn Ungdom lanserte i Aftenposten tidligere denne måneden, om å erstatte (K)RLE med et nytt fag: Filosofi, religion, etikk og dialog (FRED). 

Og når vi snakker om fokus, hva er greia med å tvinge nynorsk på alle? Målfolket må gjerne gnåle om verdien av å bevare språket, men for meg er dette enkelt. Vi bor i et lite land. Vi er fem millioner innbyggere. Og så insisterer vi på at alle må lære to skriftspråk, som attpåtil er temmelig like? Skjønn det den som kan. Nei, bort med obligatorisk sidemål. Vi har da andre ting som burde få innpass i skolen. Entreprenørskap for eksempel, som vil ha stor betydning for vekst og sysselsetting i Norge i årene fremover. Ungt Entreprenørskap har et glitrende tilbud. Men skolene står fritt til å velge det bort. Hvor er logikken? 

Sist, men ikke minst vil jeg gi relasjonskompetansen større plass. Lærer Andreas Stien-Leenderts hadde et godt innlegg på trykk i Dagbladet 12. mai. Her skriver han om relasjonen som veien til god læring. Folk vil bli sett, det gjelder også våre håpefulle. Det holder ikke å se utelukkende på prestasjoner. Lærerne må se elevene, med alle sine styrker og svakheter. Hvordan gir vi de unge den mentale ryggraden de trenger på sin reise gjennom livet? Vi foreldre har naturlig nok det største ansvaret. Men jeg mener skolen i større grad bør spille også på disse tangentene.

Sånn. Noen punkter fra meg. Da har jeg ikke en gang nevnt dette med moderne læringsverktøy og digital kompetanse. Det tar jeg nemlig for gitt. 

lørdag 4. april 2015

Påskeidyll? Ja, særlig!

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 4. april. 

Illustrasjonsfoto: Odd Klaudiussen, iTromsø
Jammen er det påskeaften allerede. I forkant av noen høyst fortjente (?) fridager bunkret vi nordmenn opp som om butikkene holdt stengt i to måneder, ikke to dager. Vi er en familie på fem, men har pølser, snop og rødvin nok til å mette fem tusen. Minst! Paradoksalt nok står likevel en tur til butikken på agendaen i dag. For å supplere, må vite!

At påsken er her har satt sitt preg på sosiale medier i over en uke allerede. Glade mennesker på både bortover- og nedoverski fyller Instagram-feeden min. Det er bål. Pølser. Og Kvikk Lunsj herfra til evigheten. Jeg tror sånn passelig på idyllen. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Alle som har prøvd å finne frem skisko, gamasjer, uteklær, ski og staver til x antall husstandsmedlemmer vet at det er et aldri så lite påskemirakel at ingen må bøte med livet mens seansen pågår.

Hvert år har vi en intens leteaksjon etter familiens skisko. Enhver idiot skjønner at skisko bør oppbevares sammen. Helst i en egen boks merket “skisko” i boden. Likevel ligger de alltid på ulike steder. Når vi omsider får lokalisert alle fem parene innser vi raskt at minst ett par nye må handles inn. Å prøve å kle et par skisko fra forrige sesong på et barn i vekst er som å se stesøstrene til Askepott ta på seg glasskoen. Mye tyder på at det blir shopping av skisko i år også. Ikke til ungene. Men til meg. Jeg har endevendt huset. Skiskoene mine er som forsvunnet fra jordens overflate! Sånt setter sitt preg på påskeforberedelsene. Særlig siden det i alle fall her i huset er litt om å gjøre å finne noen (andre) å skylde på når egne eiendeler er borte.

Yttergangene i dagens boliger legger ikke akkurat til rette for god stemning i avreisefasen. Når familien skal ut på påsketur flyr alle rundt som skremte høns. At området vi flakser rundt på er ca. to kvadratmeter gjør ikke akkurat saken noe bedre. Men undrenes tid er ikke forbi. Vi kommer oss som regel avgårde. Det gjør ikke nødvendigvis alt utstyret. Ingenting er som å snu på ferden mot påskefjellet for å hente et par gjenglemte ski!

Når skiene omsider er på beina står dampen ut av ørene på minst to av familiens fem medlemmer. Som regel de voksne. Jo, og på barnet hvis solbriller vi ikke klarte å finne i tumultene. Men heldigvis, det går seg gjerne til. Inntil bålet skal tennes. Tok noen med opptenningsved? Nei? Og hvor er fyrstikkene? Jeg er sikker på vi hadde dem i fjor!

Våre barn er så store nå at pulken er pensjonert. Alle går for egen maskin. Overgangen mellom pulk og egne bein kan være tøff for en liten kropp. En 3-åring går som regel ivrig første del av distansen. Marit Bjørgen go home! Mor selv ser VM-gullene hagle. Mot slutten butter det mer imot. Trikset da er å late som om du ikke kjenner ungen. Himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg. Selv får jeg nok andre utfordringer i år. Husets yngste er 5 og går lett fra sin gamle mor, både på flatmark og i bakkene. Jeg blir svett bare ved tanken.

Heldigvis har vi mennesker selektiv hukommelse. Godt er det, ellers hadde det vært langt flere enebarn i verden. Når påsketuren er over husker vi ikke at vi i et svakt øyeblikk fantaserte om å stikke ut øynene på minst ett familiemedlem med skistaven. Vi husker pølsene vi svidde helt perfekt på bålet. Sjokoladen vi dyppet i varm kakao. Og latteren. Og så kikker vi på egne bidrag i sosiale medier og tenker javisst, det var sånn det var. Påskeidyll.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails