Dugnad, anarki og annen 17. mai-moro!

Nasjonaldagen er over for denne gang. Det gikk greit eller? Må jo spørre. For 17. mai kan jammen være en prøvelse. I alle fall for foreldre med barn i skolealder. For hvem tror du det er som varmer pølsene du dytter i deg? Baker kakene? Koker kaffen? Og blåser opp gassballongene? Jepp, norske småbarnsforeldre. Ikke kjent med nasjonaldagens dugnadsorgie ennå, sier du? Vel, da anbefaler jeg en reality check i form av dette innlegget på bloggen til en tidligere kollega av meg (aka lillabloggeren Moden, mørk og mystisk). Så vet du hva du har i vente. Kanskje plukker du opp et tips eller to også. Som å styre unna korps! Og det sier jeg med den aller største respekt for korpstradisjonen! Jeg var selv med i korps i fem år. Riktignok som staffasje (les: drillpike), men likevel. Korps er dugnadsversting, ikke minst på 17. mai.

I tillegg til den arbeidsinnsatsen som legges ned på selve dagen, innebærer 17. mai for mange en forberedelsesfase som strekker seg over et ukjent antall dager! Fikk du med deg Pias beretning om brodering av faner, marinering av indrefileter og pynting av de lekreste festbord? Innlegget er riktignok ironisk fra ende til annen. Litt synd egentlig. Jeg kjente på en nyvunnen respekt for den driftige firebarnsmoren da hun antydet baking av glutenfrie lavkarbomakroner i rødt, hvitt og blått! 

Hvordan har så 17. mai artet seg her i huset? Hektisk i forberedelsesfasen? Nja. Egentlig ikke. Jeg er som Pia. Mitt mål for 17. mai er å komme meg gjennom. Eller selvsagt planlegger jeg at vi skal kose oss. Men vi koser oss altså fint uten x antall festkaker, rundvasket hus og avansert pynt i rødt, hvitt og blått. Eller det vil si, i år slo jeg faktisk på stortromma og investerte i ballonger i flaggets farger! Ballongene fungerte både som pynt (??) og til aktivisering av arvingene. Men det skal sies, ordinære ballonger funket dårlig som erstatning da 7-åringens heliumballong regelrett slet seg! Hello Kitty svede høyt til værs, mens 7-åringen gråt sine modige tårer på bakkenivå. Klassisk.

I år hadde vi vår debut som dugnadsarbeidere på 17. mai. Jeg hadde kafévakt i 2,5 timer på skolens arrangement. Jeg fikk kjørt meg i hoderegning, men ellers gikk det helt fint. Bakingen i forkant av arrangementet derimot var en større utfordring. For man kan ikke bake hva man vil, må vite! Nei, kakene som skal leveres er kategorisert i åtte (!) ulike typer. Jeg havnet da på følgende: gele-fromasjkake. Fromasjkake? Seriøst? For meg er fromasjkake på kakebordet som å lokke ungene med lørdagsgodt for så å servere dem kamferdrops! Jeg kan virkelig ikke huske å ha sett en eneste fromasjkake på et norsk kakebord de siste 15 årene!

Nuvel. Jeg slang litt med leppa om denne fromasjkaka på min Facebook-status. Og heldigvis fikk jeg massiv støtte. Enkel forskning (les: min kommentartråd) viser at fromasjkake kommer til å dø ut om et par generasjoner. For selv om noen var rause og delte fromasjkake-oppskrifter med en stakkar fromasjdebutant, oppfordret flertallet til anarki! Jeg valgte å følge sistnevnte oppfordring. For etter å ha gjennomført en risikoanalyse konkluderte jeg med at det er mer risikabelt å prøve seg på en kake man aldri har bakt før, enn å levere en kake man strengt tatt ikke var satt opp på! Jeg kjørte derfor kremkake med jordbær- og bananfyll. Og ikke minst, med geletopp! Jeg føler jo at jeg var litt innenfor kategorien da, siden fromasjkake innebærer gele. Men viktigst av alt, denne kaka kan jeg jo bake! Eller smekke sammen, får jeg vel si. For jeg baker jo ikke bunnen selv! Det får være grenser! I butikken får man tross alt kjøpt fin-fin kakebunn, fiks ferdig i tre deler!

Kaka mi ble krute god, selv om den ikke ble levert
i henhold til bestilling! 

Lang historie kort (eller det er kanskje for sent å si det nå): jeg leverte kaka mi. Og det gikk helt fint. Jeg kunne strengt tatt ha levert hva som helst. Ingen sjekket! Anarki funker!

Hadde dere en fin 17. mai? Mye å styre med i forkant av og på selve dagen?

Falsk Facebook-lykke. Igjen!

Skriver vi bare om oppturer og prestasjoner på Facebook?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De siste dagene har kronikken til Fædrelandsvennen-journalist Malin Schulze dukket opp i Facebook-feeden min mer enn én gang. Under tittelen "Alle kvinner ser ut til å ha kapret verdens beste mann" langer hun ut mot norske Facebook-brukeres behov for å kringkaste det hun omtaler som en fiktiv hverdag, hvor bare oppturer og prestasjoner får leve. Og jeg bare "ja ja, så var det på´n igjen". For tross alt, det er ikke første gang kritikken runger. Enkelte sitter tydeligvis med fasiten på hvilke Facebook-statuser som duger. Og glansbildestatuser vil de ha seg frabedt!

Men ærlig talt, hvor finner de alle disse glansbildene? Det er mulig det sier mest om meg og mine Facebook-bekjentskaper, men få av oss er spesielt opptatt av husvask og hjemmebakst. Ei heller trener vi 24/7. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har postet en status av typen "dååån, da har drømmemannen kommet hjem med et dusin roser IGJEN". Det burde jeg kanskje? Eller sagt på en annen måte, det burde han kanskje?! Tar du et hint, kjære? 

Men selv om mannen ikke ramler inn døra med roser og sjokolade i tide og utide, er det jo ikke dermed sagt at fyren er en idiot! Eller, han er det også noen ganger. Unnskyld kjære, men jeg må bygge opp et poeng her. Men det har da ikke Facebook-vennene mine noe med! Schulz skriver:

Har ennå til gode å se "kranglet med mannen, ble ikke forfremmet i dag heller, har ikke råd til å kjøpe ny Bergans-jakke, og lasagnen brant seg igjen."

Men ærlig talt, krangler har da ingenting på Facebook å gjøre? For da snakker vi om å utlevere ikke bare seg selv, men også andre? Jeg skjønner ikke greia. Jeg hadde i alle fall reagert om noen av mine nærmeste utleverte meg i sosiale medier. For enda så usannsynlig det høres ut (??!), undertegnede kan være en real bitch på en dårlig dag! Mannen kan sikkert bekrefte. Du trenger ikke altså kjære, dette er ren retorikk. Også jeg har mine turer ned i de mørke, dype daler. Med tårer og tenners gnissel. Men vil jeg ha det kringkastet på Facebook? Nei! Kringkaster jeg det selv? Tja, det hender. For vi deler ikke bare oppturene, selv om det naturlig nok er oppturene som dominerer. Mange har brukt sosiale medier i sorgarbeid, for å hente støtte i en vanskelig periode i livet, eller kort og godt for å få ut litt damp i hverdagen. Og brent lasagne? Javisst skriver vi om det! Blemmene deler vi da! Jeg leser stadig vekk om brente brød og kaker og bukser som regelrett har ligget i klesskapet og krympet og annen moro! Jeg skjønner ikke hvor enkelte finner alle disse Facebook-brukerne som tar seg selv så fryktelig høytidelig? Og om dere nå har et par av dem i feeden deres, er det så farlig da?

Nuvel. Dagens tips til Schulze og andre glansbildeskeptikere: dere velger selv hvem dere følger på Facebook. Så det så!

Jeg har forresten skrevet om dette tidligere, blant annet i disse innleggene:
Facebook - et digitalt maskeradeball?
Facebook - fordummende og farlig?
Imagebygging i sosiale medier.

Kjenner du deg igjen i Schulzes skråblikk på Facebook? Eller sagt på en annen måte, kjenner du igjen Facebook-vennene dine i denne beskrivelsen?

Lesestoff for vitebegjærlige barn

Siden mitt forrige innlegg hadde fokus på barn i den digitale hverdagen, skal jeg nå slå et slag for papirbasert lesestoff rettet mot neste generasjon. Denne uka fikk vi nemlig vår første utgave av den nye avisa Aftenposten Junior hjem i postkassa.

Da jeg først hørte at Aftenposten skulle lage avis for barn ble jeg kjempebegeistret. Eldstejenta er opptatt av nyheter. Hun kan plutselig sette seg ned og bla i avisa. Hun er også ivrig Supernytt-seer. Men mens NRK Supernytt formidler nyheter tilpasset barn og unge, er avisa ofte uegnet for unge skrotter. Aftenposten Junior derimot tilrettelegger nyhetene for det unge publikumet. Og de gjør det på en utmerket måte! I alle fall er det mitt førsteinntrykk etter å ha lest 2. utgaven.

Avisa inneholder en fin miks av aktuelle nyhetssaker, faktastoff og lett underholdning. Språket er enkelt. I tillegg forklares de mest krevende begrepene i en egen ordliste tilknyttet den enkelte artikkel. Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig satt 9-åringen fordypet i en artikkel om finanskrisa. I ettermiddag satte jeg meg ned med den samme artikkelen. Og jeg syns den var riktig så lærerik! Konklusjon: Aftenposten Junior blir fast lesestoff her i huset fremover! Både jeg og 9-åringen går god for nysatsingen.

Fornøyd ung avisleser. Bildet er arrangert. Modellen var
jo ferdig å lese avisa lenge før mora fikk knødd seg til
å blogge om den.

Aftenposten Junior er ikke den eneste lektyren rettet mot barn som har ramlet ned i postkassa her denne uka. I dag kom velkomstpakken fra Nysgjerrigper, forskningsrådets tiltak for å vise barn og unge at forskning er gøy. Medlemskap koster skarve 100 kroner i året. Da får du fire utgaver av Nysgjerrigper-bladet tilsendt. Bladet er ganske realfagsrettet da. Verken jeg eller gubben kan skryte på oss å være realfagsentusiaster. Men ungene kan jo kline til med interesser (og evner) vi ikke har! Og å utfordre til forskertrang, enten det er innen realfag eller andre fagfelt, er da aldri feil?

Hva syns du om at mediebransjen satser på formidling rettet mot barn og unge? Nyttig? Eller bare en sleip måte å skaffe nye inntekter på?

Digitalt innfødte og deres fossile foreldre

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Internett var ingen flopp, til tross for dystre spådommer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv en sen augustdag i 1996. Tvert imot. Internett er i dag en så integrert del av hverdagen vår at vi rett og slett tar det for gitt. Men vi voksne kjenner en annen virkelighet. Vi minnes en tid da avtaler ble inngått i skolegården, ikke per SMS eller på Facebook. Barna våre derimot vokser opp i cyberspace. De er digitalt innfødte, og mener Internett er like viktig som oksygen, vann, mat og tak over hodet.

For en engstelig foreldregenerasjon er det fristende å forby sine håpefulle tilgang til Internett. Men er ikke det å stikke hodet i sanden da? Elisabeth Staksrud, stipendiat ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo går enda lengre. Hun mener foreldre med denne tilnærmingen risikerer å ofre barns demokratiske rett til deltakelse, informasjon og kommunikasjon. - Det er viktig at barna er på nett, og at vi tar inn over oss hva de faktisk gjør der, sier hun i en artikkel på uio.no.

Staksrud er opptatt av at norske foreldre ikke må la teknologiangsten styre. Vi bør la barna bruke Internett, samtidig som vi snakker med dem om hvilke farer som lurer og hva som er bra. Mest bekymret er forskerne nemlig for de barna som ikke er på nett. De frykter en digital underklasse, en liten gruppe barn som ikke får den digitale kompetansen de trenger, og som i tillegg blir sosialt isolert.

Og nettopp sosialisering er et viktig poeng. Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng skriver i sin bok "Nettkidsa" at sosialisering er en viktig drivkraft i den digitale utviklingen. 35 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år chatter én eller flere ganger i uken. For dem er chattingen sosialt, selv om det bryter med den forestillingen dagens foreldre har av det å være sosial. Vi avfeier vennskap på nett som overfladisk, selv om det motsatte synes å være tilfelle for de unge nettbrukerne. For dem er det langt fra overfladisk. Hvem er det som trenger en virkelighetsorientering? Barna? Eller deres akterutseilte foreldre?

Hvilke tanker gjør du deg om barns bruk av nettet? Tror du det blir vanskelig å innta rollen som veileder når det er ditt barn som skal sjekke inn på Habbo Hotel, fungere som filmregissør i MovieStarPlanet, eller (skrekk og gru!) skape sin egen sfære på Facebook?

Beslutningsvegring. Om små og store valg her i livet.

Du som kjenner meg tror sikkert at tittelen på dette innlegget viser til meg. For ja, jeg kan periodevis slite med beslutningsvegring så det holder. I alle fall hvis det er snakk om store og ikke minst omveltende beslutninger. Den gang vi vurderte flytting først fra Tromsø til hjemstedet vårt, og så tilbake igjen, holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn, så vanskelig syns jeg det var.

Men dette innlegget handler ikke om meg. Det handler om 2-åringen. Hun har beslutningsvegring, hun! Og ikke bare når det kommer til de store ting her i livet. Å nei. Selv den minst avgjørelse byr på store utfordringer. For tenk om hun velger feil??!

For å vise hva jeg snakker om, her er et utdrag fra en samtale ved matbordet tidligere i ettermiddag:

Jeg: Har du lyst på melk, lille venn?
2-åringen: Nei, vann.
Jeg: Vann?
2-åringen: Nei, jeg vil ha melk.
Jeg: Ok, melk skal bli.
2-åring: Nei, ikke melk.
Jeg: Vann da?
2-åringen: Eeeeeeh, neeei? Melk? 

Og sånn holdt vi på.

Glad og fornøyd 2-åring. Fuglene må vite hva det var hun endte opp med 

i koppen sin til slutt. En fin blanding kanskje? 

Lider du av beslutningsvegring? Eller er du av typen som tar dine valg uten å blunke?

Avisa på Facebook, hva er poenget?

Jeg har lenge stusset på lokalavisas Facebook-tilstedeværelse og tenkt "grrr, dette må jeg blogge om". Men først nå har jeg altså fått fingeren ut. Det som ga meg et spark bak var denne tweeten fra Ingeborg Volan, kommunikasjonsrådgiver hos Gambit Hill & Knowlton:

Jeg svarte at jeg syns fokus på dialog er viktig. Engasjement. Hvis avisa bare skal spy ut linker til nettsakene sine på Facebook for eksempel kan jeg like gjerne lese nettavisa. Dette fikk jeg til svar: 

Hyggelig tilbakemelding! Og nok en gang: Twitter altså! Utmerket sted for meningsutveksling.

For all del, jeg skjønner at avisa skal være på Facebook. Jeg bare stusser på strategien. Er det en strategi? Og hva sier i så fall den om sosiale medier versus avisas egen nettutgave?

Et eksempel på hva det er jeg mener når jeg skriver at avisa spyr ut linker på Facebook:

Her presenteres artister til en av sommerens store musikkhappeninger i Tromsø. Greit nok, en fin sak. Men jeg finner da den samme saken i avisas nettutgave? Hvis det er lokalnyheter alene jeg er ute etter klikker jeg meg jo bare inn der? Kanskje leser jeg til og med nyheter via en rss-feed? Hvorfor skulle jeg da være interessert i å få Facebook-feeden min plastret med akkurat de samme sakene? For som regel legger de jo ikke bare ut én sak i slengen. Neida, de pøser på med 4-5 saker på rappen. Hvorfor? Gi meg noe mer! Spør meg om noe! Hva syns jeg om bookingen? Har jeg tenkt meg på Døgnvill? Hva som helst! Vi opererer tross alt i sosiale medier. Monolog er ikke mye sosialt! Visst har mange høy terskel for å kommentere på saker som legges ut fra Facebook-sider. Men som avsender kan man ved hjelp av små grep senke terskelen for å kommentere betydelig. Å slette url-en (hva skal jeg med den liksom, jeg klikker jo på linken nedenfor likevel) til fordel for et spørsmål er et sånt grep.

Et annet eksempel:

En TIL-spiller savner trøkk rundt laget. Han mener Tromsøværingene må vise mer lidenskap. For vi er trege. Kommer oss liksom ikke på kamp. Og hva gjør lokalavisa på Facebook? I stedet for å spørre nettopp oss Tromsøværinger hva som skal til for å skape mer trøkk rundt TIL? Jo, de legger saken ut liksom til info! Her har de riktignok fått én kommentar. Kred til vedkommende som orket å engasjere seg!

Storebror (?) Nordlys da, er de noe bedre? Vel, de legger ut en del saker uten innledende spørsmål, de også. Som regel husker de å ta bort url-en før de publiserer linken, det skal de ha. Men tross alt, de er flinkere enn iTromsø når det kommer til å tilrettelegge for engasjement. De ber nemlig ofte om tilbakemelding fra leserne, som i eksemplene nedenfor:

Må man alltid spørre om noe? Neida. Alt med måte. Det handler vel mye om sakens karakter. Og ikke minst, ikke alt må deles på Facebook heller! Dessuten, i sosiale medier har brukerne (nesten) all makt. Enkelte saker får glatt 41 kommentarer, enten man ber om dem eller ei.

Til slutt en ting jeg skulle ønske Nordlys gjorde mer av: sendte journalistene sine ut i (den digitale) krigen! Nordlys har knallflinke kommentatorer. Med sin skarpe penn utfordrer de både på papir og på nett. På Facebook innledes gjerne debattinnleggene med et spørsmål til meg som leser: er jeg enig eller uenig med journalisten? Men hvor er journalisten? Hvorfor følger ikke vedkommende opp? Går i dialog med dem som kommenterer? Han trenger ikke nødvendigvis å svare med sin private Facebook-profil (selv om det hadde vært mer eller mindre uproblematisk med et gjennomtenkt forhold til egne personverninnstillinger). Han kan svare med Nordlys-profilen og bare signere med sitt navn, hvis det er å foretrekke. Men inviterer du til debatt bør du da vitterlig følge opp? Bare ved én anledning har jeg sett dette i praksis. Og da var det leseren selv som utfordret journalisten, ved å tagge både Nordys og journalisten i sin statusoppdatering. Av de 27 kommentarene i innlegget nedenfor er to fra journalist Oddvar Nygård. Sånt kan man like! Mer takk!

Følger du favorittavisene dine på Facebook? Og hvis du gjør det, hva syns du om måten de kommuniserer på i den sosiale sfære?

PS. Jeg ser at jeg har tatt på meg besserwisser-hatten i dette innlegget. En bloggers privilegium. ;-) Bare for å understreke: jeg leser og liker både iTromsø og Nordlys. Innlegget er skrevet i beste mening. 

Påsken er over, slutt på fråtsinga!

Årets påske har egentlig inneholdt litt av hvert. Det hele startet med barnefri helga før påske. Da slo jeg og mannen ut håret (en metafor, ikke alle i husstanden har all verdens med hår å slå ut) i forbindelse med tidenes første Døgnvill Vinter! Deretter ventet to høyst ordinære arbeidsdager på oss voksne, mens ungene fortsatt nøt det gode liv hos besteforeldre i Midt-Troms. Mens de søte små slikket sol (ja, for været var strålende her nord i dagene før påske) tilbragte altså jeg og mannen dagene på kontoret. Kjipt, særlig siden værgudene slo seg helt vrang da vi endelig tok påskeferie! Men men, været får man ikke gjort noe med. Liten vits i å sutre.

Tirsdag etter jobb satte vi kursen mot hjemlige trakter. Vi campet hos svigermor i noen dager, men var innom øvrig familie og venner også. Sånn er det når man er hjemme på besøk. Det blir en liten turné! Noen timer i Polarbadet (innendørs badeanlegg) fikk vi også med oss. Og en skitur i marka, da været endelig snudde 1. påskedag.

I år som tidligere år har vi (i likhet med de fleste andre, mistenker jeg) inntatt enorme mengder smågodt, sjokolade, potetgull og brus i løpet av noen korte påskedager. Og mat. Masse mat. I kategorien usunn. Er nesten som om vi har hatt fredagskos hver dag siden tirsdag! Et par bursdager har vi hatt oppi det hele. Jeg tror det ble kakespising 5 av 6 dager hos svigers! Jadda. Så nå er det full skjerpings på kostholds- og treningsfronten. Herregud, jeg skal jo vase rundt i bikini i (det kjente landet) Syden om bare to måneder! Greit nok at jeg ikke akkurat legger opp til en sommerflørt med en tyrker eller tre (det skulle tatt seg ut!). Men jeg trenger da ikke å skremme bort folk heller!

Noen bilder avslutningsvis:

Våre to yngste speider utover marka.
I strålende sol 1. påskedag. 

En sliten 2-åring må ha seg en lur, også på tur. Her sover
snuppa i pulken 2. påskedag. Da var vi på tur sammen 
med venner her hjemme i Tromsø. Dro hjemmefra kl. 11, 
tilbake først 16.30. Herlig dag!

Pølser må man ha!

Du da, hatt en fin påske? Levd på smågodt, kaker og potetgull, som meg?