lørdag 27. juni 2015

Barnefotballen - et sorgens kapittel?

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. juni.
Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø


Debatten om barnefotballen har rast i norske medier det siste året. Det ropes og skrikes fra alle bauger og kanter – ikke minst fra sidelinja. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser de mange innleggene som er skrevet om temaet. At både trenere og foreldre kollektivt har gått av skaftet. Sånn er det heldigvis ikke.

Visst er det mye å ta tak i. Det viser de mange negative oppslagene med all tydelighet. Historien om 10 år gamle Jesper som i sin tredje kamp som dommer ble utskjelt av treneren og foreldre på det ene laget, er uakseptabel. Når voksne påstår at 7-åringer har blitt bortdømt tre kamper på rad, da kan man jo spørre seg hvilken planet de bor på. Treneren og foreldrene som i all hemmelighet dro på turnering til Piteå med bare noen av guttene på laget skulle vært kjølhalt – minst. Men dette er da unntakene? Eller har jeg levd lykkelig i min egen lille fotballboble de siste 7 årene?

I 7 år har jeg vært fotballmamma. Eldstejenta var 6 da hun begynte å spille, nå er hun straks 13 og førsteårs ungdomsspiller. To lillesøstre har fulgt i storesøsters fotspor. Det har blitt mange treninger, kamper og turneringer opp gjennom årene. Men fy, så moro det har vært! For både små og store. Derfor har jeg lyst til å komme med en hyllest til de mange som bidrar til å skape fotballglede over det ganske land.

Til treneren, takk for at du gidder! Det er en utakknemlig oppgave du har tatt på deg. Du skal motivere spilleren som syns fotball er omtrent like givende som å se maling tørke, men som likevel er med fordi de andre jentene i klassen er det – og det er tross alt ganske gøy å reise på turneringer. Samtidig skal du holde motivasjonen oppe hos entusiasten som gjerne hadde spilt fotball fra morgen til kveld hadde det ikke vært for skolen og andre vederstyggeligheter. Du må også forholde deg til liksom-ekspertene blant opphavet, som liker å mene om både treninger og laguttak. Nei, jeg misunner deg ikke. Vit at det står enorm respekt av den jobben du gjør. Flere dager i uka. X antall uker i året. R-E-S-P-E-C-T!

Til foreldregruppa, takk for et fantastisk godt samhold! Vi har heiet og ropt, på innpust og utpust. Vi mener det godt, selv om tenåringene ikke ser ut til å sette pris på det på samme måte som for noen år siden. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liter vaffelrøre vi har lagd i dugnadsøyemed i årenes løp. Eller hvor mange mil vi har kjørt. Hjemmene våre er invadert av gummikuler, men vi er like blid! Vi er der når de håpefulle jubler over seier. Og når de depper etter tap. En ekstra stor takk til de mange som har tatt på seg ulike verv. Takk til lagleder og oppmann, økonomiansvarlig, dugnadsansvarlig og turneringsansvarlig. Fotballen hadde ikke gått rundt uten dere.

Spillerne skal selvsagt også ha takk. Uansett hvilket motiv du har for å være med, kan du være trygg på at fotballen har bruk for deg. Du er en viktig brikke på laget! Nyt fotballferien som nå ligger foran deg. Og måtte høstsesongen by på fotballglede herfra til evigheten, enten du går seirende av banen etter kamp eller ei.

Mitt håp er at det kommer noe godt ut av alle oppslagene om fotballens bakside. Først og fremst handler det om skjerpings blant de voksne. Nå tror jeg det er dødfødt å skulle gjøre alle til lags, enten vi snakker om spillerne eller foreldrene. Men historier som den om 10 år gamle Jesper og om hemmelig turneringsdeltakelse forventer jeg at vi slipper å lese igjen. Sånt er ikke barnefotballen verdig.

lørdag 16. mai 2015

Ønskeliste til kunnskapsministeren

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 16. mai 2015. 

Ønskeliste til kunnskapsministeren
Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø
Et skoleår nærmer seg slutten. Sommerferien skal nytes til det fulle. For når høsten kommer, da venter nye utfordringer. Det blir en spesiell høst her i gården. Vi har nemlig opprykk på alle arvingene. Eldste begynner på ungdomsskolen, mellomste på mellomtrinnet og yngstefrøkna blir skolejente. Nesten ikke til å tro. Var det ikke nettopp at jeg holdt den vordende ungdomsskolejenta i armene for første gang? 

Siden vi om få måneder har tre skoleunger i huset, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt rundt norsk skole. Jeg har rett og slett lagd en ønskeliste, med kunnskapsministeren og andre skolepolitikere som mottakere. La meg bare understreke at jeg ikke er pedagog. Jeg har heller ikke lest læreplanene fra A til Å. Jeg mener som mor, preget av egne erfaringer og preferanser. Ta det for det det er verdt. 

For det første, tilpasset undervisning. Visst har det skjedd mye siden den gang jeg satt ved skolepulten med kreppet hår og Ball-genser. Men helt i mål er vi vel ikke? Evner norsk skole å ivareta de elevene som trenger mest oppfølging, samtidig som de som ligger lengst fremme får nok å bryne seg på? Klarer skolen å ivareta enkeltindividet, enten det er en såkalt skoleflink elev eller en som trives best i friminuttene? Albert Einsteins kjente sitat oppsummerer utfordringen godt: Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid

For det andre, kan vi pliiis fokusere på hvilke fag vi skal ha og innholdet i dem, uten å ta ett skritt frem og to tilbake? At dagens regjering har klart å krangle K-en tilbake i RLE-faget er over min fatteevne. Vi står foran store omstillinger her til lands, både i skolevesenet og ikke minst i arbeidslivet. På alle bauger og kanter snakker vi om hva vi skal leve av etter oljen. Og så bruker vi tid og krefter på å sikre kristendommen større plass i skolen? Gi dere nå da! Jeg stiller meg helhjertet bak forslaget Lage Nøst fra Grønn Ungdom lanserte i Aftenposten tidligere denne måneden, om å erstatte (K)RLE med et nytt fag: Filosofi, religion, etikk og dialog (FRED). 

Og når vi snakker om fokus, hva er greia med å tvinge nynorsk på alle? Målfolket må gjerne gnåle om verdien av å bevare språket, men for meg er dette enkelt. Vi bor i et lite land. Vi er fem millioner innbyggere. Og så insisterer vi på at alle må lære to skriftspråk, som attpåtil er temmelig like? Skjønn det den som kan. Nei, bort med obligatorisk sidemål. Vi har da andre ting som burde få innpass i skolen. Entreprenørskap for eksempel, som vil ha stor betydning for vekst og sysselsetting i Norge i årene fremover. Ungt Entreprenørskap har et glitrende tilbud. Men skolene står fritt til å velge det bort. Hvor er logikken? 

Sist, men ikke minst vil jeg gi relasjonskompetansen større plass. Lærer Andreas Stien-Leenderts hadde et godt innlegg på trykk i Dagbladet 12. mai. Her skriver han om relasjonen som veien til god læring. Folk vil bli sett, det gjelder også våre håpefulle. Det holder ikke å se utelukkende på prestasjoner. Lærerne må se elevene, med alle sine styrker og svakheter. Hvordan gir vi de unge den mentale ryggraden de trenger på sin reise gjennom livet? Vi foreldre har naturlig nok det største ansvaret. Men jeg mener skolen i større grad bør spille også på disse tangentene.

Sånn. Noen punkter fra meg. Da har jeg ikke en gang nevnt dette med moderne læringsverktøy og digital kompetanse. Det tar jeg nemlig for gitt. 

lørdag 4. april 2015

Påskeidyll? Ja, særlig!

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 4. april. 

Illustrasjonsfoto: Odd Klaudiussen, iTromsø
Jammen er det påskeaften allerede. I forkant av noen høyst fortjente (?) fridager bunkret vi nordmenn opp som om butikkene holdt stengt i to måneder, ikke to dager. Vi er en familie på fem, men har pølser, snop og rødvin nok til å mette fem tusen. Minst! Paradoksalt nok står likevel en tur til butikken på agendaen i dag. For å supplere, må vite!

At påsken er her har satt sitt preg på sosiale medier i over en uke allerede. Glade mennesker på både bortover- og nedoverski fyller Instagram-feeden min. Det er bål. Pølser. Og Kvikk Lunsj herfra til evigheten. Jeg tror sånn passelig på idyllen. For kom ikke her og lat som om det å gjøre familien klar til skitur er en fredfull og harmonisk affære! Alle som har prøvd å finne frem skisko, gamasjer, uteklær, ski og staver til x antall husstandsmedlemmer vet at det er et aldri så lite påskemirakel at ingen må bøte med livet mens seansen pågår.

Hvert år har vi en intens leteaksjon etter familiens skisko. Enhver idiot skjønner at skisko bør oppbevares sammen. Helst i en egen boks merket “skisko” i boden. Likevel ligger de alltid på ulike steder. Når vi omsider får lokalisert alle fem parene innser vi raskt at minst ett par nye må handles inn. Å prøve å kle et par skisko fra forrige sesong på et barn i vekst er som å se stesøstrene til Askepott ta på seg glasskoen. Mye tyder på at det blir shopping av skisko i år også. Ikke til ungene. Men til meg. Jeg har endevendt huset. Skiskoene mine er som forsvunnet fra jordens overflate! Sånt setter sitt preg på påskeforberedelsene. Særlig siden det i alle fall her i huset er litt om å gjøre å finne noen (andre) å skylde på når egne eiendeler er borte.

Yttergangene i dagens boliger legger ikke akkurat til rette for god stemning i avreisefasen. Når familien skal ut på påsketur flyr alle rundt som skremte høns. At området vi flakser rundt på er ca. to kvadratmeter gjør ikke akkurat saken noe bedre. Men undrenes tid er ikke forbi. Vi kommer oss som regel avgårde. Det gjør ikke nødvendigvis alt utstyret. Ingenting er som å snu på ferden mot påskefjellet for å hente et par gjenglemte ski!

Når skiene omsider er på beina står dampen ut av ørene på minst to av familiens fem medlemmer. Som regel de voksne. Jo, og på barnet hvis solbriller vi ikke klarte å finne i tumultene. Men heldigvis, det går seg gjerne til. Inntil bålet skal tennes. Tok noen med opptenningsved? Nei? Og hvor er fyrstikkene? Jeg er sikker på vi hadde dem i fjor!

Våre barn er så store nå at pulken er pensjonert. Alle går for egen maskin. Overgangen mellom pulk og egne bein kan være tøff for en liten kropp. En 3-åring går som regel ivrig første del av distansen. Marit Bjørgen go home! Mor selv ser VM-gullene hagle. Mot slutten butter det mer imot. Trikset da er å late som om du ikke kjenner ungen. Himle med øynene og se deg rundt som om du lurer på hvor pokker foreldrene til det umulige barnet kan ha gjort av seg. Selv får jeg nok andre utfordringer i år. Husets yngste er 5 og går lett fra sin gamle mor, både på flatmark og i bakkene. Jeg blir svett bare ved tanken.

Heldigvis har vi mennesker selektiv hukommelse. Godt er det, ellers hadde det vært langt flere enebarn i verden. Når påsketuren er over husker vi ikke at vi i et svakt øyeblikk fantaserte om å stikke ut øynene på minst ett familiemedlem med skistaven. Vi husker pølsene vi svidde helt perfekt på bålet. Sjokoladen vi dyppet i varm kakao. Og latteren. Og så kikker vi på egne bidrag i sosiale medier og tenker javisst, det var sånn det var. Påskeidyll.

torsdag 2. april 2015

Lukten av en annen tid

I dag tok jeg en tur ned memory lane. Da jeg kom tilbake satte jeg meg ved datamaskinen. Ut over tastaturet trillet mitt mest personlige blogginnlegg så langt. Innlegget gir sannsynligvis mening bare for meg. Men jeg deler det likevel, som en hyllest til bestemor og bestefar. 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

Minnene strømmet på i det jeg slo opp fjøsdøra. Lukten slo imot meg. Lukten av en annen tid. Trillende barnelatter hørtes i det fjerne. Min latter. Fra den gang jeg var lita jente og fikk være med bestefar i fjøset. De hadde ikke dyr i fjøset da jeg vokste opp. Men fjøset var en oase av spenning for ei lita frøken likevel. Jeg hadde desse under fjøstaket, må vite. Bestefar lagde den selv. Den dessa ga meg mye moro. Men også noen traumer. En gang husker jeg at desseplanken skled av tauet og jeg deiset i bakken med et smell. Jeg slo bakhodet i gulvplankene og gråt mine modige tårer. Da vanket det rikelig med trøst. Først av bestefar der og da i fjøset, så fra bestemor inne på kjøkkenet. Tar jeg ikke helt feil stakk bestemor til meg noe godt å bite i etter hvert som hulkingen stilnet. Det var mye av den slags hos bestemor og bestefar. Godt å bite i. Det var bestemor som introduserte meg for kombinasjonen brunost og sukker. Det spiser jeg den dag i dag når jeg får lyst på noe ekstra søtt på skiva. Og så lukker jeg øynene og minnes nybakt brød med brunost og sukker ved kjøkkenbordet hjemme hos verdens beste bestemor.

Så heldig jeg er som fikk vokse opp bare et steinkast unna bestemor og bestefar. De var liksom alltid der. Jeg løp bare opp bakken, stormet inn døra og de tok imot med åpne armer. Bestemor var ei sånn bestemor du ser for deg når man snakker om bestemødre. Lita og litt rund med svart krøllete hår. Og så vagget hun litt når hun gikk, akkurat som sånne gamle bestemødre skal. Bestefar var en grom kar med grått hår og store ører. Er det ikke rart at ørene våre aldri slutter å vokse? Bestefar ble en gammel mann. Men ikke gammel nok, spør du meg. Jeg skulle jo så gjerne hatt han her lenger. Bestemor også. Pappa var yngst i en søskenflokk på åtte. Derfor var jeg og brødrene mine også yngst av barnebarna. Vi fikk liksom ha bestemor og bestefar kortest. Jeg trøster meg med at vi likevel hadde dem nærme. Så nærme at en gang jeg ble sendt inn på rommet med beskjed om ikke å komme ut før jeg hadde fått tenkt meg om, var det lett å slå vinduet på vidt gap og rope til bestefar som sto i åkeren: “Bestefar, hjelp! Hjeeelp!”

Jeg var 12 år da bestefar døde. Bestemor døde da jeg var student og bodde i Oslo. Jeg var 24 da hun måtte gi tapt for sykdom. Et år senere ble jeg mamma for første gang. Det at jentene mine aldri fikk sjansen til å treffe bestemor og bestefar gjør meg trist til sinns. Jeg får heller bli flinkere til å fortelle. For minnene er mange. Og enkelte dager, som i dag, er det godt å kjenne litt ekstra på dem. Når jeg kjenner meg rotløs er det godt å dra dit røttene mine er. I hjembygda. Barndomshjemmet er solgt. Men fjøset til bestemor og bestefar står oppi bakken. I dag ropte det på meg. Fjøset. Jeg heiv meg i bilen og kjørte dit hvor minnene har sitt opphav. Til fjøset for å snuse på lukten av en annen tid. Det luktet akkurat som jeg husker det. Fredfult og trygt.

lørdag 28. februar 2015

En uvitende velger blander seg

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 28. februar. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø


Kjære politikere, dere får ha meg unnskyldt. Jeg er bare en enkel sjel. Det er ikke alt jeg forstår. Jeg tillater meg likevel å mene, selv om jeg ikke kan vise til verken paragrafer, utredninger eller plandokumenter. En klassisk velger altså, og sånne må dere tross alt forholde dere til. Selv om jeg skjønner at det er fryktelig irriterende at vi driver og blander oss. Mitt politiske engasjement har tidligere vært forbeholdt barne- og familiepolitikk. Nå har jeg tenkt til å uttale meg om et område jeg har null peiling på, nemlig samferdselspolitikk.

Vi mennesker er enkelt skrudd sammen. Vi er alle oss selv nærmest. Når noe påvirker vår egen hverdag, da våkner vi. For min del er det diskusjonen om ny Kvaløyforbindelse som har satt følelsene i sving. Jeg har bodd på Kvaløya nesten sammenhengende siden i 2002, og har dermed stanget noen timer i den køen som nå er gjenstand for politisk debatt her i byen.

Jeg har forståelse for at ting tar tid, men har trøstet meg med at det tross alt er bred politisk enighet om at ny forbindelse må på plass. Jeg satte derfor kaffen i halsen da jeg for litt siden leste iTromsø-saken "Frykter hastverk for trasévalg", hvor SV uttrykker dyp bekymring for at saken ikke skal få god nok behandling. Kall meg gjerne naiv, men er det én ting jeg ikke er det minste bekymret for, så er det at en prosess som dette ikke skal underlegges tilstrekkelig byråkratisk behandling - og vel så det. SV reagerer også på at alternativene som nå foreligger favoriserer biltrafikk. Ifølge dem bør det være mer fokus på gang- og sykkelvei og kollektiv, blant annet bybane og superbusser med egne traseer. Bybane og superbusser altså? Jeg holder ikke pusten mens jeg venter!

Undringen blir ikke noe mindre når jeg leser utspillet fra SV, Rødt og Miljøpartiet de grønne i Nordlys under tittelen "Slik skal de løse køkaoset over Sandnessundbrua". Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Trafikklys ved brufoten? Vi er ikke idioter her på Kvaløya. Vi praktiserer glidelåskjøring. Enveiskjøring i rushtida? Virkelig? Park and ride praktiserte jeg selv i et par måneder, da jeg var i beit for parkeringsplass i byen. Jeg sto da først i kø fra Storelva til barnehagen på Kvaløysletta, parkerte i nærheten, for så å måtte vente på bussen som kanskje kom til oppsatt tid eller kanskje ikke. Uforutsigbart og på ingen måte holdbart i det lange løp.

Rødt tar til orde for økt fysisk aktivitet blant Kvaløyas befolkning. De mener biltrafikken vil gå ned om vi bare gjør det tryggere å sykle over brua. Nei, nei og atter nei! Utfordringen er ikke å sykle over brua. Det er de x antall kilometrene før og etter brua som er problemet! Å sykle eller løpe halvannen mil hver vei hver dag for å komme seg til og fra jobb, er ikke for hvermannsen. Sånt er heller ikke forenelig med småbarnsfasens logistikkutfordringer. Beklager, men jeg tar ikke 5-åringen under armen og løper til og fra jobben. Sorry. Det manes også til mer samkjøring. Jo da, der kunne vi sikkert vært flinkere. Men igjen drar jeg småbarnsfase-kortet. Når tre barn skal leveres på ulike steder, før mor og far kjører til sine jobber på ulike steder på Tromsøya, da fremstår det ikke som veldig effektiv å skulle involvere nabofamilien med tilsvarende antall destinasjoner i morgenlogistikken.

Politikere, jeg ber dere. Utred det som utredes må. Men sett for all del ikke bremsene på. Byen vår skal vokse. På Kvaløya har vi plass. Skal det tilrettelegges for vekst kommer vi ikke utenom ny forbindelse over Sandnessundet.

Hilsen utålmodig velger.

søndag 1. februar 2015

Den skrekkinngytende første rad

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

Har du lagt merke til hvor ofte første rad i en forsamling står tom? På et foredrag for eksempel. Folk kommer inn og plasserer seg rundt om i rommet, unntatt på første rad. Hvorfor er det sånn egentlig? Er det ikke et litt kjipt signal å gi den stakkaren som står der fremme og skal presentere? Vi vil høre på deg, men sååå interessant er du ikke at vi vil komme for nært.

Det finnes teorier om hvem som plasserer seg hvor i et rom. Julie Brodtkorb snakket om dette da hun holdt et foredrag om hersketeknikk i Tromsø i fjor høst. Hun kalte gjengen på bakerste rad for dommerne. De sitter der med armene i kryss og måler foredragsholderen opp og ned. De nært utgangsdøra har sikret seg en exit om det skulle bli kjedelig, og de nærmest vinduene er genuint interessert og har derfor valgt å sette seg i lyset. De foran har satt seg der fordi de ønsker å bli sett.

Jeg setter meg gjerne foran. Ikke fordi jeg ønsker å bli sett, men fordi jeg ønsker å se. Det samme gjør jeg på trening i sal. Stiller meg gjerne foran. Da ser jeg jo hva instruktøren gjør! I treningssalen inntreffer ofte det samme fenomenet som i konferansesalen. Instruktøren står fremst i midten, naturlig nok. Bak i salen står folk som sild i tønner. Og så er det tomt i en radius på 2-3 meter rundt instruktøren. Igjen, vi vil ikke komme for nært.

Jeg tror det ønsket om å bli sett er sterkt overdrevet. I går var jeg på BosuPuls på treningssenteret mitt. Vi bruker da en sånn halvball hele timen. Opp og ned, opp og ned går det. Og så kjører vi balanseøvelser. Jeg lover, det er ikke rom for å kikke på dem rundt deg. Verken foran eller bak. Alle har nok med seg selv. Straks blikket begynner å vandre ramler du av ballen. Jeg tror det handler om noe annet. Komfortsonen til oss nordmenn er så snever at selv det å plassere seg foran er utenfor. Og så kicker janteloven inn. Du vet, du skal ikke tro du er noe! Hvem tror du at du er som stiller deg fremst i treningssalen? Som setter deg på første rad under et foredrag? Skal du vise deg for foredragsholderen liksom? Imponere instruktøren?

For all del, jeg står ikke alltid fremst i treningssalen. Setter meg ikke alltid på første rad under et foredrag. Noen ganger setter jeg meg midt i. Bakerst setter jeg meg bare hvis jeg kommer sent og må snike meg inn uten å lage for mye fuss. I noen settinger er første rad helt uaktuelt, selv for meg. På kino for eksempel. Nakkesleng vil man jo helst unngå. Og på stand-up. For hvem vil vel spille hovedrollen i en av stand-up-komikerens vitser? Men som en hovedregel skyr jeg altså ikke første rad. Det gjør derimot veldig mange andre har jeg lagt merke til.

Hva med deg, hvor plasserer du deg? Og hvorfor?

lørdag 31. januar 2015

Mitt mål for det nye året

Disse aktivitetene skal vies mer oppmerksomhet i 2015. Lesing og strikking!
Så får vi bare håpe at strikkinga bidrar til at jeg stresser ned. Ikke motsatt, at
jeg blir gal av ikke å få til mønsteret (det har skjedd før, nemlig).

I fjor prøvde jeg en ny vri på nyttårsforsettet. Jeg droppet de klassiske greiene om å trene mer og spise sunnere (de sunnhetsgreiene ryker jo etter maks tre uker uansett). Jeg skulle jobbe på det mentale plan. Bli mer bevisst på hvordan jeg virker på andre. Jeg må nok innrømme at jeg ikke helt klarte å følge opp.

Men jeg gir meg ikke! For selv om nyttårsforsettet ikke alltid holder helt inn, er jeg overbevist om at prosessen bak har verdi. Jeg skal jobbe videre med tankesettet mitt også inneværende år. Og i tillegg har jeg satt meg et mål. Målet er så enkelt og samtidig så vanskelig som dette: Jeg skal strikke og lese mer i 2015! Høres det banalt ut? Kanskje. Men greia er at når jeg strikker eller leser, da har jeg det bra. Det er overskuddsaktiviteter. Det samme gjelder i grunnen blogginga. Men jeg har ikke lyst til at målet for 2015 skal innebære mer datatid. Derfor holder jeg bloggen utenfor.

Hva skal til for å lykkes med dette målet da? Jo, livet må være i vater. Enklere sagt enn gjort kanskje? Men jeg har en plan. Eller jeg skal lage en plan. En handlingsplan. Akkurat som man gjør på jobb når man definerer mål. Den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry sa det så godt: A goal without a plan is just a wish. Derfor står en plan på to do-lista mi. Og den skal inneholde elementer av både jobb og hjemmebane. For disse henger tett sammen, ikke minst når du er gründer. Skal jeg ved neste årsskifte ha fullført flere strikkeprosjekter og lest flere bøker, må det være balanse mellom jobb og fritid. Bekymringer på den ene arenaen har en tendens til å forstyrre også den andre. Jeg er i alle fall sånn skrudd sammen at når noe plager meg, da kverner det i topplokket konstant! Bare spør mannen min. Jeg blir rastløs og urolig og går mine nærmeste på nervene.

Oi, så dyp jeg ble nå. Rene sosialpornografien dette. Det får så være. Jeg utleverer i det minste bare meg selv.

Hva med deg? Har du noen nyttårsforsetter i år?

PS. Anbefaler innlegget Godt nytt år og sånn skrevet av venninne og Uhørt-kollega May-Liss aka Moden, mørk og mystisk. Hun skriver godt om dette med nyttårsforsetter.




LinkWithin

Related Posts with Thumbnails