søndag 1. februar 2015

Den skrekkinngytende første rad

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

Har du lagt merke til hvor ofte første rad i en forsamling står tom? På et foredrag for eksempel. Folk kommer inn og plasserer seg rundt om i rommet, unntatt på første rad. Hvorfor er det sånn egentlig? Er det ikke et litt kjipt signal å gi den stakkaren som står der fremme og skal presentere? Vi vil høre på deg, men sååå interessant er du ikke at vi vil komme for nært.

Det finnes teorier om hvem som plasserer seg hvor i et rom. Julie Brodtkorb snakket om dette da hun holdt et foredrag om hersketeknikk i Tromsø i fjor høst. Hun kalte gjengen på bakerste rad for dommerne. De sitter der med armene i kryss og måler foredragsholderen opp og ned. De nært utgangsdøra har sikret seg en exit om det skulle bli kjedelig, og de nærmest vinduene er genuint interessert og har derfor valgt å sette seg i lyset. De foran har satt seg der fordi de ønsker å bli sett.

Jeg setter meg gjerne foran. Ikke fordi jeg ønsker å bli sett, men fordi jeg ønsker å se. Det samme gjør jeg på trening i sal. Stiller meg gjerne foran. Da ser jeg jo hva instruktøren gjør! I treningssalen inntreffer ofte det samme fenomenet som i konferansesalen. Instruktøren står fremst i midten, naturlig nok. Bak i salen står folk som sild i tønner. Og så er det tomt i en radius på 2-3 meter rundt instruktøren. Igjen, vi vil ikke komme for nært.

Jeg tror det ønsket om å bli sett er sterkt overdrevet. I går var jeg på BosuPuls på treningssenteret mitt. Vi bruker da en sånn halvball hele timen. Opp og ned, opp og ned går det. Og så kjører vi balanseøvelser. Jeg lover, det er ikke rom for å kikke på dem rundt deg. Verken foran eller bak. Alle har nok med seg selv. Straks blikket begynner å vandre ramler du av ballen. Jeg tror det handler om noe annet. Komfortsonen til oss nordmenn er så snever at selv det å plassere seg foran er utenfor. Og så kicker janteloven inn. Du vet, du skal ikke tro du er noe! Hvem tror du at du er som stiller deg fremst i treningssalen? Som setter deg på første rad under et foredrag? Skal du vise deg for foredragsholderen liksom? Imponere instruktøren?

For all del, jeg står ikke alltid fremst i treningssalen. Setter meg ikke alltid på første rad under et foredrag. Noen ganger setter jeg meg midt i. Bakerst setter jeg meg bare hvis jeg kommer sent og må snike meg inn uten å lage for mye fuss. I noen settinger er første rad helt uaktuelt, selv for meg. På kino for eksempel. Nakkesleng vil man jo helst unngå. Og på stand-up. For hvem vil vel spille hovedrollen i en av stand-up-komikerens vitser? Men som en hovedregel skyr jeg altså ikke første rad. Det gjør derimot veldig mange andre har jeg lagt merke til.

Hva med deg, hvor plasserer du deg? Og hvorfor?

lørdag 31. januar 2015

Mitt mål for det nye året

Disse aktivitetene skal vies mer oppmerksomhet i 2015. Lesing og strikking!
Så får vi bare håpe at strikkinga bidrar til at jeg stresser ned. Ikke motsatt, at
jeg blir gal av ikke å få til mønsteret (det har skjedd før, nemlig).

I fjor prøvde jeg en ny vri på nyttårsforsettet. Jeg droppet de klassiske greiene om å trene mer og spise sunnere (de sunnhetsgreiene ryker jo etter maks tre uker uansett). Jeg skulle jobbe på det mentale plan. Bli mer bevisst på hvordan jeg virker på andre. Jeg må nok innrømme at jeg ikke helt klarte å følge opp.

Men jeg gir meg ikke! For selv om nyttårsforsettet ikke alltid holder helt inn, er jeg overbevist om at prosessen bak har verdi. Jeg skal jobbe videre med tankesettet mitt også inneværende år. Og i tillegg har jeg satt meg et mål. Målet er så enkelt og samtidig så vanskelig som dette: Jeg skal strikke og lese mer i 2015! Høres det banalt ut? Kanskje. Men greia er at når jeg strikker eller leser, da har jeg det bra. Det er overskuddsaktiviteter. Det samme gjelder i grunnen blogginga. Men jeg har ikke lyst til at målet for 2015 skal innebære mer datatid. Derfor holder jeg bloggen utenfor.

Hva skal til for å lykkes med dette målet da? Jo, livet må være i vater. Enklere sagt enn gjort kanskje? Men jeg har en plan. Eller jeg skal lage en plan. En handlingsplan. Akkurat som man gjør på jobb når man definerer mål. Den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry sa det så godt: A goal without a plan is just a wish. Derfor står en plan på to do-lista mi. Og den skal inneholde elementer av både jobb og hjemmebane. For disse henger tett sammen, ikke minst når du er gründer. Skal jeg ved neste årsskifte ha fullført flere strikkeprosjekter og lest flere bøker, må det være balanse mellom jobb og fritid. Bekymringer på den ene arenaen har en tendens til å forstyrre også den andre. Jeg er i alle fall sånn skrudd sammen at når noe plager meg, da kverner det i topplokket konstant! Bare spør mannen min. Jeg blir rastløs og urolig og går mine nærmeste på nervene.

Oi, så dyp jeg ble nå. Rene sosialpornografien dette. Det får så være. Jeg utleverer i det minste bare meg selv.

Hva med deg? Har du noen nyttårsforsetter i år?

PS. Anbefaler innlegget Godt nytt år og sånn skrevet av venninne og Uhørt-kollega May-Liss aka Moden, mørk og mystisk. Hun skriver godt om dette med nyttårsforsetter.




lørdag 6. desember 2014

Traumer i førjulstida

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 6. desember. Jeg velger altså å avslutte året som spaltist med tant og fjas. Kommer sterkere tilbake med mer seriøse innlegg på nyåret. Får vi tro... ;-) 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø

En skulle vøri fire år i romjul´n, heter det i Alf Prøysens Romjulsdrøm. En skulle vøri mann i førjulstida, spør du meg. Nå tror du sikkert jeg misunner mannfolka evnen til å drite i kravet om syv sorter og rundvask og annet tullball. Men neida. I den grad jeg disker opp med syv sorter til jul utgjør sjokolade, potetgull, rødvin og juleøl over halvparten av dem. Jeg snakker om julebordsantrekket. Mens gutta kjapt og enkelt kan dra en dress ut av skapet, slenge på seg ei strykefri skjorte og et slips med ferdigknytt dobbel Windsor fra i fjor, står vi kvinner ansikt til ansikt med klesplagget fra helvete: hold-in-strømpebuksa!

Kvinner med en viss livserfaring vet at det å kle på seg ei hold-in-strømpebukse fort tar en hel ettermiddag. Men med lovnader om at makkverket jevner ut valker og andre fremmedelementer er det jo ingen vei utenom. For hvem vil vel ikke gå ned i omkrets rundt livet og opp tilsvarende over bysten? Nettopp! Strømpebuksa i sortimentet til superstylistene Trinny og Susannah har ifølge reklamen en magisk slankende effekt på mage og rompe. Det er nesten så det er for godt til å være sant! Eller vent, det er for godt til å være sant. Jeg har i alle fall vanskelig for å se magien i at daukjøtt fra magen plutselig tyter ut over strømpebuksekanten som et hån!

Skjønner dere hva vi har å slite med, vesener av det motsatte kjønn? Har dere vett til å sette pris på det? Vi bruker altså verdifull tid på å kjempe oss inn i et klesplagg som liksom skal gi oss timeglassfigur. Særlig at ei strømpebukse kan gi meg timeglassfigur! Da snakker vi kirurgi. Type plastisk. Og det utgår med høye kneløft. Nå hjelper det jo ikke på fraværet av timeglassfigur at jeg mens jeg skriver dette innlegget trykker i meg en kokosbolle av uante dimensjoner. Men men, noen må jo holde liv i hold-in-industrien. Det kan like godt være meg.

Selv har jeg ved et par anledninger sunket så dypt at jeg har prøvd hold-in-undertøy. Jeg er tilbøyelig til å innrømme at greia har effekt. Men prisen å betale er høy. Man får nemlig pustebesvær. Men åndedrett er vel underordnet så lenge man kan stå der med timeglassfiguren sin og nippe til et glass musserende mens man nikker og smiler til de andre på julebordet? Et luretriks er å dra skiten på seg til festen starter, for så å slite den av litt utpå kvelden når synssansen til resten av festdeltakerne er noe redusert. Pass dog på at ikke vurderingsevnen også er redusert, særlig gjelder det din egen. Du bør nemlig helst dra hold-in-greia av i enerom. Glupe innfall om å sjekke opp han kjekke kollegaen din må for all del vike. Fersker han deg i det som ser ut som oldemors gamle truse har du mistet all troverdighet. For alltid!

Hold-in-problematikken får andre førjulsutfordringer til å fortone seg som bagateller. Jeg er i alle fall god til å hoppe bukk over annet stress i adventstida. Jeg baker én sort. Kakemenn. Og ja, jeg sier bake, selv om jeg strengt tatt overlater til Bakehuset å røre ingrediensene sammen til en deig. For dette kjerringemnet holder det i massevis å stikke ut kakene for egen maskin. Annen bakst dropper jeg. Ingen av oss er spesielt glad i tørre småkaker. For et par år siden startet jeg faktisk kakemennbaksten med å tømme boksen fra året før. Sånt sier vel litt om hvor god husmor jeg er. Det som bekymret meg mest var likevel hvor bra de årgangskakene så ut. Hva er det egentlig de har i den deigen? E-stoffer herfra til evigheten?

Ønsker deg ei fortsatt god førjulstid - med eller uten hold-in og småkaker!

lørdag 1. november 2014

You don´t have to try so hard

Illustrasjon: Odd Klaudiussen
Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 1. november 2014. 

Senja-jenta Maria Haukaas Mittet og Marthe Valle fra Harstad var blant kjendiskvinnene som lot seg avbilde i bare undertøyet i siste utgave av bladet Kamille. Hensikten med reportasjen var å bidra til et sunnere og mer ærlig skjønnhetsideal. For det idealet vi strekker oss etter i dag er det jammen ikke enkelt å holde tritt med. Hvorfor finnes det i det hele tatt noe ideal? Kvinnekroppen kommer da i så mange ulike varianter. Hadde det ikke vært bedre om vi var opptatt av god helse, både fysisk og psykisk, i stedet for å være så innmari utseendefokusert?

Selv pleier jeg å spøke med at jeg slett ikke er misfornøyd med vekta mi. Jeg er bare ikke fornøyd med hvordan den er fordelt. For kroppen min buler liksom ut der den burde vært flat, og er flat der den burde bule ut. Tenk om jeg kunne ha tatt litt fra midtpartiet og dyttet det opp mot de øvre regioner. Det hadde vært noe! Men så slår det meg, magen er riktignok litt dvask, men den har tross alt gitt bolig til tre nye verdensborgere. Og de beskjedne puppene forsynte nevnte verdensborgere med morsmelk i månedsvis. Så kroppen fungerer. Er ikke det det viktigste?

Av en eller annen uforståelig grunn går vi kvinner rundt og tenker at bare magen var litt flatere, puppene litt fyldigere og huden litt glattere, da hadde livet vært sååå mye enklere. Ja, jeg snakker av erfaring. Dette er tanker som surrer rundt i topplokket også på undertegnede. Irriterende nok.

Her for litt siden ble jeg invitert til å holde et faglig foredrag for et spennende publikum. Foredraget skulle gå av stabelen en onsdag. Og vet du hva spontanreaksjonen min var etter å ha blitt spurt? Jo, jeg tenkte at det var da som pokker å få et sånt oppdrag på en onsdag, når jeg hadde frisørtime påfølgende fredag! Er det mulig? Som om folk meldte seg på foredraget for å vurdere sveisen min. Heldigvis kom jeg meg gjennom seansen med æren i behold, sterkt fremtredende ettervekst og slitte hårtupper til tross.

Nå har jeg ingen tro på at vi kvinner noen gang kommer til å gi slipp på det vedtatte skjønnhetsidealet. Vi kommer fortsatt til å shoppe shampoer og hudpleieprodukter i dyre dommer. Sminke kommer også fremover til å være en viktig del av morgenstellet. Og vi kommer fortsatt til å trakte etter flotte klær, helst med en kjent merkelapp. Og det er egentlig helt greit. Det ligger mye selvtillit i å føle seg vel. Neste gang endrer jeg kanskje den frisørtimen om det klaffer dårlig med et viktig jobboppdrag. For man kan style seg til en ekstra ryggvirvel eller to, det er det ingen tvil om. Men det finnes en grense. Og den skal vi vokte oss vel for å trå over. Særlig vi som er mødre.

Selv er jeg mamma til tre jenter. Jeg håper de klarer å heve seg over det kroppsfokuset og det kjøpepresset de garantert kommer til å utsettes for i årene fremover. At de finner balansen, og ikke går i bakken fordi de ikke ser ut akkurat sånn eller fordi den teite mammaen deres nekter å bla opp tusenvis av kroner for den nyeste Marc by Marc Jacobs-veska. Hva ei ungjente skal med ei sånn veske er nemlig en gåte for meg. Men man skal aldri si aldri. Plutselig står jeg der med skjegget godt plantet oppi postkassa. Den tid, den sorg.

Helt til slutt har jeg lyst til å tipse om en låt jeg har hørt mye på i det siste. "Try" med Colbie Caillat treffer meg midt i hjertet. Melodien er nydelig. Og teksten? Bare lytt. Sangen burde vært pensum for jenter i alle aldre. Få med deg musikkvideoen under. For den forteller en viktig historie. "You don´t have to try so hard".


lørdag 25. oktober 2014

F**k komfortsonen!

Jeg holdt foredrag på gründerhuset FLOW Norway denne uka.
Og til tross for at jeg kastet bort masse tid på å grue meg, gikk det fin-fint.
Foto: Kim Daniel Arthur


Du vet hvordan det er. Du bekymrer deg for noe. Gruer og stresser deg opp. Og så går det helt fint likevel. Sånn har jeg hatt det den siste uka. Grudd meg fælt for en greie som vist seg å bli både gøy og givende. Og jeg konkluderer med at sitatet jeg har blitt så glad i: "Life begins at the end of your comfort zone", i aller høyeste grad gjelder. Utenfor komfortsonen er det jammen mye spennende som skjer!

Hva var det jeg gjorde som var så fælt gøy da? Jo, jeg holdt foredrag under et frokostseminar på det nye gründerhuset i Tromsø, FLOW Norway. Foredraget hadde jeg kalt "Digital merkevarebygging - av deg og din bedrift". Jeg skulle si noe om det å bygge både bedriftens og sitt personlige brand via sosiale medier, og samtidig si litt om min egen gründerreise. Jeg hadde en halvtime til rådighet. En liten halvtime, likevel ga den meg altså ekstremt mye hodebry i forkant. Spør bare mannen min. Jeg var ikke bare enkel å ha i hus uka i forveien. På tuppa og vel så det.

Nå er jeg ikke ukjent med rollen som verken kurs- eller foredragsholder. Tvert imot. Gjennom Reddi har jeg holdt en rekke kurs og foredrag i landsdelen det siste året. Og jeg stortrives med det! Jeg liker å dele. Liker å treffe nye folk og å høre deres tanker om det jeg brenner mest for, nemlig de mulighetene nettet gir. Men denne gangen lot jeg meg altså stresse. For jeg visste at i salen kom det til å sitte et ekstremt kompetent publikum. Gründere som har holdt på lenge. Som har lyktes. Næringslivsfolk jeg ser veldig opp til. Og bare for å toppe det hele, en førsteamanuensis som skriver doktorgrad om sosiale medier. Tro meg, når du som lekperson (jeg nekter å skrive lekmann) skal holde foredrag, er det ikke akkurat en boost for selvtilliten at det sitter en på første rad som skriver doktorgrad om temaet.

Men heldigvis, to minutter ut i innlegget kjente jeg roen komme. Alle tvangstanker om alt fra snubling til ikke å huske en dritt av hva jeg planla å si til hver enkelt foil i presentasjonen slapp taket. Og jeg kunne kose meg. Selvsagt ble det litt krøll på tunga innimellom. Har du for eksempel hørt det kjente uttrykket "å spre seg som ild i tørt vann"? Nei? Men sånt er bagateller. Tro meg, det er bare du selv som husker det etterpå. Alle andre driter i småglippene. Dessuten er det ingen som kjenner manuset ditt. Så om du glemmer å si noe kan du slappe helt av. Ikke en kjeft i salen legger merke til det. Jeg  husker jeg glemte å oppgi søknadsfrist for deltakelse i et prosjekt jeg ledet for snart to år siden. Under kick-off. Men til og med det gikk bra. For søknadsfristen lå på nettsida.

Hva vil jeg med dette innlegget? Siden jeg verken skriver om personlig merkevarebygging eller gründerliv. Jo, to ting. Det første er å normalisere det å grue seg. Alle gruer seg i forkant av noe som dette. Skal man ta steget utenfor komfortsonen er det naturlig å kjenne sommerfuglene danse rundt i magen. Jeg tror det er sunt. Det betyr at man skjerper seg. At man ikke tar for lett på det. Og det andre? Å fortelle at det som regel går bra. Det kan til og med være kjempegøy! Flere burde prøve. Du burde prøve! Tenk som Nike: Just do it!

lørdag 27. september 2014

En ødeleggende foreldregenerasjon?

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. september. Jeg blir fortsatt rent svimmel av glede når selveste Odd Klaudiussen illustrerer skribleriene mine. Sååå stas! 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen, iTromsø

Forrige helg gikk innlegget “Det tause opprøret” sin seiersgang i sosiale medier. Her beskriver politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, dagens foreldre som en gjeng strebere som stiller så høye krav til barna sine at de sliter dem aldeles ut. De unge blir etter sigende så traumatisert av foreldregenerasjonens fokus på at alt er mulig at de ender opp enten som tapere eller som utslitte flinkiser.

I innlegget skriver Skartveit at dagens unge kjenner på en rekke krav fra samfunnet rundt dem. “Fra foreldregenerasjonen. Fra voksensamfunnet, der det er viktig å være veltrent og vellykket”. Shit. Jeg løp min første halvmaraton forrige lørdag. Bragden ble behørig dokumentert både på Facebook og Instagram. For jeg var stolt som fy, og lot vennene mine i sosiale medier ta del i gledesrusen. Ga jeg samtidig et signal om hvor veltrent og vellykket jeg er? Og ikke minst, la jeg i min naivitet press på neste generasjon om at halvmaraton, såpass må man da klare?

Jeg tror vi foreldre gjør lurt i å trekke pusten et øyeblikk, og reflektere over hvor mye av kritikken vi skal ta inn over oss. For jammen er det nok av kritikk å ta tak i. “Sverting av foreldre er utrolig populært [...]. Dagens foreldre får en haug av negative betegnelser”, skrev barnepsykolog Magne Raundalen i kronikken “Slipp foreldrene fri - fra båsene” i Aftenposten i sommer. Han viser til de mange karakteristikkene vi foreldre må tåle. Den ene dagen omtales vi som tigerforeldre som i vårt prestasjonsjag driver våre egne barn inn i depresjonens mørke klør. I neste øyeblikk får vi passet påskrevet fordi vi er curlingforeldre som soper foran arvingene så de seiler inn i fremtiden som mentalt daukjøtt.

Kan ikke ekspertene bare bli enige da? Hvordan skal vi opptre? Hva kan vi si til de unge håpefulle når de spør oss til råds om alt fra fritidsaktiviteter til skolevalg? Og hvordan blir de, den gjengen som vokser opp med så håpløse foreldre som oss? Skaper vi generasjon prestasjon, eller er det bomullsgenerasjonen vi må påta oss skylden for?

Selv velger jeg å ikke la meg knekke av kritikken. Jeg tenker at foreldre flest gjør sitt beste. Visst kan vi trenge noen gode råd på vår oppdragerferd. Men jevnt over kommer vi langt med sunt folkevett. Jeg syns i alle fall kritikken har gått i overkant langt når Skartveit i sitt innlegg fremstiller det som et krav fra foreldregenerasjonen at barna skal bli lykkelige. Det er ikke et krav, det er et ønske. Og det skulle da ellers bare mangle! Vis meg den mor eller far som ikke ønsker at barna skal ha det bra? Betyr det at vi er blottet for forståelse for at de unge vil møte på utfordringer på sin vei? Slett ikke.

Som foreldre kan vi bidra til å dempe de unges oppfatning av at alle andre er så lykkelige, en forestilling man lett kan danne seg når man ferdes i sosiale medier. Den digitale utviklingen stiller krav om oppdatert sosial kompetanse, også for oss voksne. Vi bør også bli flinkere til å gi råd med utgangspunkt i barnas forutsetninger og ønsker. Har du en mastergrad selv, betyr ikke det at høyere utdanning er det eneste rette for poden. Kanskje er yrkesfag riktig for barnet ditt? Eller en pause rett og slett? For jammen kan det virke overveldende å skulle gjøre sitt karrierevalg mens man fortsatt er tenåring. Kan vi til og med bli flinkere til å forklare at det ikke nødvendigvis er snakk om valg for livet? Man kan ombestemme seg. Som er helt supert, tenker jeg, som i en alder av 37 ennå ikke helt vet hva jeg skal bli når jeg blir stor.

onsdag 3. september 2014

En (aldrende) skrott i forfall?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/lzf

De som kjenner meg vet at jeg har blitt en løper. Ja, en løper. På ordentlig. Jeg har til og med løpt hjem fra jobb opptil flere ganger (les: to). Og da snakker vi en distanse på 11 km. Ikke noe tull altså! Nei, det er ikke 40-årskrisa som er i anmarsj. Det er leeenge til jeg fyller 40 (les: 2,5 år, men la oss for enkelhets skyld runde av oppover til 3). Jeg løper fordi det er gøy (rettelse: det ble gøy bare jeg kom meg ordentlig i gang, de første løpeturene var rene nær døden-opplevelsene). Og vel, litt fordi det begynner å sige inn at skrotten ikke akkurat er ung lenger. Det er vel bare å innrømme det. Og ikke minst, ta tak i problemet (i den grad det kan kalles et problem) først som sist.

Tidligere i sommer fikk jeg for alvor øynene opp for at skrotten stiller høyere krav til vedlikehold nå enn før. En fjelltur til en topp som ruver knapt 500 meter over havet var nemlig nok til å sette knærne til undertegnede ut av spill. Jeg tror det var turen ned som gjorde det. Dagen etter fjellturen verket det som besatt. Og bak knehasene, særlig den høyre, vokste det frem en fin liten byll. Etter et par dager gikk den litt tilbake, men så meldte den sin ankomst igjen. Og sånn har den holdt på i snart to måneder nå. Et legebesøk ga diagnosen Baker cyste. Ufarlig, men plagsomt. Jeg har stort sett kunnet trent, men med langt lavere intensitet enn før. Kjipt, men sånt hører visst med. Trøsten er at jeg nå kan skryte av å ha pådratt meg en idrettsskade.

At knetrøbbel skulle inntreffe akkurat nå passer i grunnen ekstremt dårlig. Jeg har nemlig vært så korka at jeg har meldt seg på halvmaraton under Oslo Maraton 20. september, til tross for en total mangel på erfaring med lange distanser. Det lengste jeg noen gang har løpt er 15 km. Og det var ved påsketider. Jeg satser på å klare å kreke meg gjennom løypa, selv om oppladningen har vært mildt sagt håpløs. Champagne etter målpassering blir det uansett, også hvis jeg ender opp med å gå mesteparten av distansen. Bryter jeg får jeg vel drukne mine sorger i en pils eller seks. Men tenk, jeg øyner nytt håp. Takket være et tips fra en medløper i løpenettverket Northern Runners. Hun anbefalte meg å ta kontakt med en fysioterapeut, en som praktiserer dry needling. Som sagt, så gjort.

Det første fysioterapeuten gjorde var å utføre det jeg kaller en EU-kontroll. Av beina. Veldig greit egentlig, siden det er de som bærer skrotten dag ut og dag inn. Og jammen viser det seg at beina mine etter 37 år fortsatt ikke helt har fått teket på det der med å frakte overkroppen hit og dit. Fysioterapeuten kunne nemlig fortelle at jeg har leggbein som søker innover, lår som søker utover, og så har jeg (heldigvis?!) knærne i midten da. Praktisk? Not so much. At jeg har null og nada styrke i hofter og ytre lårmuskulatur hjelper jo heller ikke. Det var så dårlig stelt med styrken akkurat der at jeg fikk rent hakeslepp. At jeg har fiskeboller i stedet for armmuskler vet jeg jo. Men at hoftene var så pinglete, det visste jeg ei.

Men nå blir det andre boller. Nå blir det styrketrening, både i hverdagen og mer målrettet. Når jeg pusser tennene står jeg og hever beina ut til siden. Igjen og igjen. Ser ikke spesielt intelligent ut, men det er heller ikke meningen. Det funker! Noe annet som funker er de nålene. To ganger har jeg fått nåler rett i musklene like over kneet. Jeg trodde jo det var fint og flott at de musklene var harde. Litt sånn "jøss, kjenne der ja, DER har jeg muskler". Men det var det ikke. For de var harde fordi de jobbet livskiten av seg for å stabilisere kneleddet. Etter de nålene har det gitt seg litt. Så mandag denne uken kunne jeg for første gang på lang tid løpe i godt tempo (etter min målestokk), uten at det dundret i knærne for hvert steg. Nyyydelig! Ondt dagen derpå, men absolutt til å leve med.

Hva har jeg lært? Jo, at det er hjelp å få. Og ikke minst, at utholdenhetstrening er fint og flott, men styrketrening er et must det også. Bare synd det er så skrekkelig kjedelig...

Kryss fingrene for meg frem mot Oslo Maraton. Jeg trenger det!

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails