Liv-Ingers blogg

Om tiss og bæsj og milepæler

2012-03-19T20:51:00.003+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

At vi mennesker gjør vårt fornødne på et vannklosett er ingen sensasjon. Her i vår lille krok av verden er nemlig vannklosett standard i ethvert hjem. Som en hovedregel slipper vi nordmenn å forholde oss til stanken fra en utedo. Eller har du kanskje utedo på hytta? Fordi du syns det er sååå koselig å tusle ut i 10 minus med intet annet enn en lommelykt som kombinert lyskilde og våpen (sistnevnte i fall du skulle bli overfalt av et rovdyr av typen bjørn, ulv, ja eller spissmus, hva vet jeg), mens blæra sprenger og du bare døøør etter å komme deg på ramma?? Nei takke meg til en ordentlig do! Hvis jeg en gang får råd til hytte (som er min O Store Drøm) skal jeg ha ordentlig do! Og vann i springen. Og i dusjen! Og strøm! Ja, til og med bredbånd skal jeg ha! Jeg lever da for svarte i tiden og forventer effektivitet, selv om jeg har helgefri eller ferie!

Men nok om det. Toalettbesøk er tema for dette innlegget. Tømming av blære. Tømming av tarm. Ingen big deal egentlig, enten man tømmer seg i et vannklosett, på en utedo, i et hull i bakken eller bak en busk. Folk går på do hele tida. Men de siste par ukene har denne akk så hverdagslige aktiviteten vært kilde til stor jubel her i huset! Nei, jeg klapper ikke i hendene av vill begeistring når mannen krester ut gårsdagens middag. Det får da være grenser! Også 9-åringen og 7-åringen får stort sett gjøre sitt fornødne i fred. Når 2-åringen går på do blir det derimot stor oppstandelse! Både her hjemme og i barnehagen har hun funnet det for godt å tisse på do med (u)jevne mellomrom nå på nyåret. Når hun klarer det er vi rause med rosen. Vi heier og klapper så man skulle tro hun hadde satt en eller annen olympisk rekord! Og i dag tok det helt av. Da klarte hun nemlig å gjøre nr. 2, på do!

Det har seg altså sånn at snuppa har fått seg noen ordentlig lekre jentetruser! Med prinsesser på og hele pakka. En sånn en spradet hun rundt i her hjemme i ettermiddag, da hun plutselig begynte å få et litt anstrengt uttrykk i øynene og ymtet frempå om at hun ville ha bleia på igjen. Nope, ingen bleie å få. I stedet spurte jeg om hun ville på do. Det ville hun! Som sagt, så gjort. Vel nede på toalettet var hun i strålende humør. Men da hun merket at her var det action på gang fløy det straks en skygge av angst over ansiktet hennes. Heldigvis var det fort overstått. Et aldri så lite (?) plopp, og en milepæl var nådd! Jeg jublet høyere enn høyest. Hun lo. Mannen hørte alt oppstyret og ropte ned en etasje: "Har hun bæsjet?". "Ja", svarte jeg, nærmest ekstatisk. Brått hørte jeg tramping i trappa, før mannen stakk hodet inn døra. "Har du bæsjet på do?", spurte han (jentungen, ikke meg). "Jaaa", ropte 2-åringen, fra seg av lykke over all oppmerksomheten. Gleden måtte selvsagt deles ytterligere. Mannen ropte på de to eldste. "Kom, kom og se", lød det over hele huset. De to kom rasende ned trappa, som to elefanter på vill flukt. "Hva er det, hva er det?". "Lillesøster har bæsjet på do!!", svarte vi i kor. Og så danset vi seiersdansen, hele gjengen!

Ok da, det var kanskje ikke helt sånn det gikk for seg. Særlig 9-åringen tok det hele med fatning. Hun kastet et oppgitt blikk i retning opphavet da hun skjønte at årsaken til den ville jubelen var den beskjedne kabelen som lå og duppet i toalettet. Vi lot imidlertid ikke hennes manglende entusiasme legge noen demper på feiringa. Man må da markere de store milepæler her i livet, ikke sant?

Bloggtørke, sykdom og scrapping!

2012-03-05T21:12:00.001+01:00

Det har vært stille i bloggen i det siste. Årsaken er et selveste bloggforfatteren har vært

1. syk (les: influensa, av den typen bare mannfolk får, den man nesten dør av)
2. sur!

Den oppvakte bloggleser skjønner sikkert at punkt 1 og 2 henger nært sammen. Først ble jeg syk. Og når sykdommen varte og rakk ble jeg sur! Hvorfor? Jo, man blir selvfølgelig lei av å ligge som et slakt på sofaen dag ut og dag inn, med skallebank, feber, og hosten fra helvete! Men influensaen satte også en effektiv stopper for min deltakelse i bryllupet til en nær barndomsvenninne! Og sånt blir man sur av! Skikkelig sur! Så sur blir man at man på dag 5 med influensa bryter med alle prinsipper og river av seg følgende på Facebook:

Lenge trodde jeg at jeg skulle kunne reise i bryllupet. Jeg ble tross alt syk en tirsdag kveld. Og bryllupet gikk av stabelen en lørdag. Bryllupet var sørpå. Vi hadde flybilletter nedover kl. 6.40 lørdag morgen. Svigermor kom til oss fredag ettermiddag. Hun skulle passe de søte små mens vi feiret venners kjærlighet og koste oss med god mat og drikke, dans, taler og hyggelig selskap. Men sykdommen slapp liksom ikke! Vi vurderte å gamble. Sette oss på flyet og krysse fingrene for at formen ville være på plass til bryllupet startet 14.30. Lørdag var tross alt dag 4. Men da feberen fortsatt hang i fredag kveld skjønte jeg at det ikke gikk. Det var bare å kaste inn håndkleet, oppsøke legevakta for å få legeerklæring (sånt må man ha for å få refundert flybilletten på forsikringa), og å gi bruden det kjedelige budskapet.

Lørdag gikk det egentlig sånn høvelig greit. Siden formen var elendig var jeg mest takknemlig for at vi ikke tok sjansen på å reise. Det hadde blitt en forferdelig opplevelse. Men søndag, da ble jeg sur da! Formen var fortsatt crap, så det var ikke det at jeg var bitter for at det bare var snakk om én dag. Men søndag gikk det for alvor opp for meg at min gode venninne giftet seg dagen i forveien - og jeg var ikke til stede! Fy, så grinete jeg ble! Det var ikke et pent syn, jeg lover! Jeg hadde fortsatt feber og hostet som om jeg hadde både tub og kols og jeg vet ikke hva. Samtidig spratt tårene og banneordene haglet. Dere kan tro jeg var godt selskap her hjemme, altså!

Nuvel. Shit happens. Jeg fikk i det minste full rapport fra bryllupet. Både underveis, i form av sms og mms fra en venninne. Og et par dager etterpå, på telefon med bruden. Og så gleder jeg meg maks til å se både video og flere bilder etter hvert.

Men altså, for å avslutte i en litt hyggeligere tone tenkte jeg å vise dere hva jeg lagde i gave til bruden. Ja, bruden. Brudeparet fikk selvsagt en felles gave. Det skulle da bare mangle. Men i tillegg lagde jeg en liten minnebok til bruden. Med bilder fra barndommen. Det er kjempelenge siden jeg har hatt scrappeutstyret fremme, så dette var artig! Og ikke minst var det artig å bla frem gamle bilder. Dette er selvskryt så det holder. Men det får dere tåle! For når jeg kliner til og lager en fin-fin gave med mine egne hender (!!), da må jeg jo vise den frem! Sånn at dere ikke tror at det eneste jeg kan er å lire av meg dritt og lort i herværende blogg! Jeg håper de som er avbildet i minnealbumet har meg unnskyldt for at jeg deler det her. Heldigvis er de færreste til å kjenne igjen. Det er tross alt noen år siden bildene ble tatt.

Her er albumet sammenbrettet.

Og så bretter man det ut.

Og vips, inni er det bilder fra en svunnen tid!

Har du fått smake på vinterens influensa? Eller har du klart å holde deg oppegående (enn så lenge)?

Og sykt barn-dagene flyr

2012-02-21T17:58:00.001+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I fjor skrev flinke Mammadamen om paradokset med å beklage overfor arbeidsgiver når man må være hjemme med sykt barn. Man skal da ikke måtte beklage noe sånt? Jeg var i alle fall tøff i kjeften og mente bestemt at nei, jeg beklager da visst ikke. Jeg innrømmer at jeg ikke nødvendigvis føler meg spesielt høy i hatten når arbeidsgiver skal informeres. Men sånn er det. Skal småbarnsforeldre kunne stå i jobb, må man også ta høyde for at arvingene kan bli syke. Og da trenger de mamma eller pappa hjemme. End of story.

Men altså, 2012 har fått en litt kjip start når det kommer til sykdom i heimen og dertilhørende uttak av sykt barn-dager på meg og mannen. Det har gått i feber og oppkast. For ikke å snakke om urinveisinfeksjon og halsbetennelse. Sistnevnte er det 2-åringen som har slitt med. Ja, begge sistnevnte. Snuppa har dermed gått på intet mindre enn to penicillin-kurer på bare en måned. Halsbetennelse fikk hun for en uke siden. Herlighet, hun var plutselig helt stemmeløs. Vi dro til legevakta med henne, og der valgte de å sette en sånn maske foran munn og nese på jenta og la henne puste inn medisin for å åpne luftveiene. Dere kan tro hun satte pris på det! NOT! Med oss hjem fra legevakta fikk vi penicillin og Effedrin. Effedrin! Ai, gjett om jeg var skeptisk. Jeg minnes med gru den gang vi måtte gi eldstejenta Effedrin. Husker ikke helt hvor gammel hun kan ha vært. 2-3 år, tenker jeg. Det jeg derimot husker veldig godt er at hun etter inntak av solbærskvipet omtrent ikke sov på tre dager! Men vi hadde ikke noe valg. Luftveiene til minstetøtta skulle åpnes. Det fikk briste eller bære. Men medisinen funka. Uten at nattesøvnen ble nevneverdig påvirket. Heldigvis.

Anyway, sykt barn-dager var tema for innlegget. Som jeg sa innledningsvis, den slags hører med. Likevel kjenner jeg nå at timinga kunne ha vært bedre. Jeg har tross alt byttet jobb nylig. Fort gjort å få tvangstanker om at nye kollegaer skal riste på hodet og tenke "ja ja, sånn går det nå man ansetter ei trebarnsmor". Jeg vet jo at så ikke skjer. For jeg har fått verdens triveligste kollegaer og ikke minst en veldig forståelsesfull leder. Men når sykdom ramler inn i husstanden dukker spørsmålene knyttet til det praktiske opp som perler på ei snor. Har jeg noe på agendaen som tilsier at jeg bør/må dra på kontoret? Har mannen det? Hvem sin tur er det egentlig til å være hjemme? Hver gang er det en kabal som skal legges.

Men kabal eller ei. Prioriteringa er klar. Og heldigvis, selv om tankene kjapt svinger innom jobbkalenderen når det blir klart at en sykt barn-dag ligger foran meg, så blir de ikke der lenge. Den viktigste jobben gjør jeg tross alt på hjemmebane.

Har dere vært plaget med sykdom så langt i år? Syns du det er vanskelig å skulle informere arbeidsgiver om at jobben må vike til fordel for en sjukling eller to der hjemme?

Facebook - et digitalt maskeradeball?

2012-02-14T19:11:00.000+01:00

Illustrasjon: Cartoonstock.com

Nok en gang er Nordlys-journalist Oddvar Nygård ute og idioterklærer oss Facebook-brukere for vår naive tiltro til nettgigantens håndtering av personopplysninger. I dagens kommentar omtalter han Facebook som et digitalt maskeradeball, hvor vi iscenesetter våre egne liv, lyver og bedrar, sminker og doller oss, og gjør alt for å fremstå som pokker så mye bedre enn vi egentlig er. Og i vår iver etter å fremstå som picture perfect utgaver av oss selv, utleverer vi ukritisk sensitiv informasjon til kommersielle aktører som visstnok står i kø for å utnytte digitale nordboeres naivitet til egen fordel.

Visst er det viktig å sette fokus på personvernet. For Facebook har unektelig hatt en noe slett innstilling til akkurat det. Men nettsamfunnet har da også vært lydhør overfor kritikken. Endringer er gjort, nye endringer er på vei. Blir det optimalt? På ingen måte. Men tross alt har hver og en av oss selv stort ansvar for å gjøre oss kjent med hvordan opplysningene vi så villig deler oppbevares og brukes. Vi er også selv ansvarlig for å sette oss inn i hvor tilgjengelig innholdet vi legger ut er for kjente og ikke minst ukjente Facebook-brukere. Har man åpen Facebook-profil har man kanskje ikke helt fulgt med i timen?

Nygård trekker frem Facebook Timeline som et skrekkens eksempel på ny funksjonalitet vi brukere helt ukritisk har omfavnet. Snodig. Under Social Media Days i forrige uke uttalte Petter Høie fra Facebook Norden at Timeline gir bedre kontroll over egen informasjon på nettsamfunnet. Nå kan man selvsagt kjapt konkludere med at mannen er kjøpt og betalt for å si nettopp det. Men jeg er tilbøyelig til å være enig med han. For Timeline er tross alt bare en ny grafisk fremstilling av informasjon du allerede har postet på Facebook. Informasjonen blir bare mer synlig. Men med økt synlighet øker også bevisstheten. Mange har tatt en kritisk gjennomgang av egen Facebook-profil etter omleggingen til Timeline. Ryddet litt. Og kanskje kikket over egne personverninnstillinger. Et eksempel til etterfølgelse for Nygård og eventuelt andre som måtte frykte konsekvensen når Facebook snart legger alle profiler over til Timeline, enten man vil eller ei.

Men det Nygård frykter mest er visstnok ikke hva andre nettbrukere får tilgang til via Timeline. Han er derimot svært bekymret for kommersielle aktørers bruk av de dataene vi mater inn på Facebooks gigantiske servere. La meg i så fall anbefale innlegget "Når privatlivet blir salgsvare" av høyskolelektor ved BI, Cecilie Staude. Hennes påstand er at økende grad av skreddersydd reklame og prissegmentering basert på automatiske kartlegginger av atferd, preferanser, og innhold er noe vi som forbrukere vil være tjent med. Dette fordi ny teknologi gjør det mulig å sile informasjon, og unngå å bli bombardert med budskap og reklame vi ikke er interessert i. Jeg tror hun har rett. Reklame får jeg okke som. Hvis denne kan være spisset i henhold til mine interesser, så foretrekker jeg faktisk det. Så får jeg heller leve med at Facebook Ads med jevne mellomrom insisterer på at jeg trenger cellulitt-tights. Alder og kjønn er visstnok viktige segmenteringfaktorer.

Avslutningsvis (sorry, jeg ser at dette blir langt), det Nygård sier om at Facebook er et digitalt maskeradeball, hvor alle trer inn i en rolle og utelukkende byr på glansbildeoppdateringer fra sitt eget liv. Er det virkelig sånn? Og er det i tilfelle unikt for sosiale medier? Hvor ofte sitter du i kaffeselskap sammen med nære og litt fjernere bekjente og rapporterer fra siste krangelen med ektefelle eller samboer? Tar du plutselig sats og roper ut at sjefen er en dust, arbeidsdagen er et helvete, ingen forstår deg og i det hele tatt? Lirer du av deg, i fullt alvor, at ungene helst skulle ha vært solgt på loppemarked eller at mora di er ei ku? Nei, du gjør jo ikke det. Verken på nett eller i det virkelige liv. Noen ting er ment kun for ens nærmeste. Det du sliter med i hverdagen egner seg ikke nødvendigvis som statusoppdatering på Facebook. Visst kan man fruste litt på generelt grunnlag. Men detaljene bør kanskje være forbeholdt den engere krets? Din livspartner, en nær venn eller kollega? Jeg tror ærlig talt jeg hadde fått bakoversveis om noen hadde begynte å spy ut dritt og lort fra egen hverdag på Facebook. Vedkommende hadde i alle fall kjapt blitt fjernet fra min nyhetsfeed.

Har du et bevisst forhold til hvilke hverdagsglimt du velger å dele med dine x antall Facebook-venner? Og tenker du over at kommersielle aktører får tilgang til dataene dine?

Si ja til organdonasjon - også på mobilen!

2012-02-13T21:07:00.001+01:00

Illustrasjonsfoto fra nettsidene til Stiftelsen Organdonasjon

For halvannet år siden skrev jeg innlegget "Si ja til organdonasjon", etter å ha sett den sterke filmen om Martine, som ble livstruende syk da hun var bare tre måneder gammel. Den gang oppfordret jeg alle til å ta stilling til spørsmålet om organdonasjon, og ikke minst til å legge utfylt donorkort i pengeboka. Men jeg følger jo ikke med i timen! For med smarttelefon kan du nå få donorkort på din egen mobiltelefon!

Å laste ned donorkortet til mobilen er kjempeenkelt! Du henter appen i App Store eller Android Market, legger inn ditt navn og telefonnummer, pluss navn og telefonnummer til to pårørende du ønsker å informere om din beslutning. Disse får da en SMS direkte fra appen, med informasjon om at du har oppgitt dem som pårørende på ditt donorkort. Du bør også informere disse muntlig om at du ønsker å være donor dersom problemstillingen skulle bli aktuell. Når du har lastet ned appen kan du legge det elektroniske donorkortet i bildealbumet på mobiltelefonen din, og dermed legge det som bakgrunn på skjermen. Jeg har valgt å legge donorkortet på den låste skjermen, slik at det blir synlig ved første touch.
Les mer om donorkort-appen her

Lurer du på hva som ga meg et spark bak forresten? Sånn at jeg omsider fikk ordnet meg elektronisk donorkort? Jo, Stiftelsen Organdonasjon ble kåret til årets Facebook-side under Social Media Days i Oslo i forrige uke. En fantastisk bragd av en liten (men akk så viktig) organisasjon.
Lik Stiftelsen Organdonasjon på Facebook

Har du donorkort på mobilen din?

Når kirka tar seg til rette i skolen

2012-02-09T20:07:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

De som kjenner meg vet at jeg har blitt hedning på mine gamle dager. Mot slutten av 20-årene begynte tanken om aktivt å ta standpunkt til dette med religionstilhørighet å melde seg. Jeg brukte lang tid. Leste. Reflekterte. I flere år veide jeg for og imot å melde meg ut av statskirka. Men til slutt bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Selv om jeg brukte lang tid var det egentlig en ganske enkel beslutning. Jeg trengte strengt tatt bare å se meg litt rundt. Lese nyheter fra inn- og utland. Og spørre meg selv: i en verden som vår, så fylt av ondskap, hvor er logikken i at det finnes en god og allmektig gud? En gud som tillater ondskapen er enten 1. ikke god eller 2. ikke allmektig. Jeg valgte da alternativ 3, at han ikke finnes.

Som nordmenn flest har også jeg gjennom hele oppveksten fått høre at jo, gud finnes. Det har mine nærmeste og ikke minst skolen tatt seg av. Det snodige er at få har stilt kritiske spørsmål ved denne trosopplæringen. Det er liksom opplest og vedtatt at sånn er det. Ingen har sett denne guden. Han viser seg ikke. Likevel tar vi det for god fisk at han eksisterer. Litt pussig er det også å tenke på at vår gud ikke er den samme som de tror på i andre deler av verden. Når mennesker i ulike land tror på ulike guder, er det ikke da rimelig å anta at noen tar feil? Selvsagt! Men i vår del av verden, og ikke minst i norsk skole, løser vi det enkelt. Vi forutsetter at det er alle de andre som tar feil!

Heldigvis har det skjedd ting i forhold til skole og trosopplæring. Eller til en viss grad, får jeg vel si. For selv om opplæringsloven er tydelig på at forkynning ikke skal forekomme i skolen, brytes denne loven ettertrykkelig gang på gang. På skolen der vi hadde eldstejenta i 1. og 2. klasse for eksempel, tramper de langt over streken i forhold til kirkebesøk i skoletida. For tenk, der feirer de soldagen i kirka! I midten av januar feirer vi solas tilbakekomst her nord, etter en to måneder lang mørketid. Vi lager solboller og kakao og gleder oss over at vi går lysere tider i møte. I vår tidligere hjemkommune inviteres altså den største barneskolen til å markere soldagen i kirka. Forståelig at kirka ønsker å presse seg inn i skolen på denne måten. De ser jo at norske foreldre ikke akkurat ivrer etter å ta ungene med i kirka på fritida. Da får de ta dem i skoletida da! Men at skolen på sin side aksepterer invitasjonen, det er ikke annet enn hårreisende!

Om gudstjenester i skolen sier Utdanningsdirektoratet blant annet følgende:

Gudstjenesten bør ikke gis karakter av semesteravslutning, da en avslutning skal være samlende for alle elever på skolen. Avslutningsarrangementer, og andre markeringer i løpet av skoleåret som er ment å inkludere alle elever, bør derfor legges til skolen, slik at alle kan delta.
Hele uttalelsen kan leses her

Hva er det som er så vanskelig å forstå? Soldagen har ingenting med kirka å gjøre. Her er det snakk om en feiring alle elever skal kunne ta del i. Hadde det nå i det minste vært sånn at kirka bare var vertskap for markeringen, uten at opplegget bar preg av religiøst innhold, da kunne jeg muligens ha latt det passere. Men i lokalavisa kunne vi lese at soldagsfeiringen ble åpnet med at presten leste skapelsesberetningen. Gud skapte sola, fikk altså ungene høre. Gud sa "bli lys" og voilá, lys ble det! Ærlig talt, hvis ikke dette er forkynning, så vet ikke jeg!

Nå tror jeg ikke det blir endring på denne praksisen i nevnte kommune med det første. Barneskolen hvor jenta vår var elev inntil for et par år siden ble nylig slått sammen med en av de mindre skolene i kommunen. Denne skolen har hatt lang tradisjon med å legge juleavslutninga for elever og foreldre til kirka. Les den første setninga i Utdanningsdirektoratets anbefaling en gang til. Ser det ut som det er greit å ha juleavslutninga i kirka? Nei! Det er ikke det. Greit nok at man velger å ha skolegudstjenester i skoletida, såfremt man evner å tilby et fullverdig alternativ til de barna som har fritak. Men å legge selve juleavslutninga for skolen til kirka, det er ekskluderende! Og ikke minst, det er et brudd på opplæringsloven!

Hva syns du? Er det greit at skolen legger sentrale markeringer til kirka?

Tromsø - laaangt der oppe og ved verdens ende?

2012-02-07T20:56:00.000+01:00

Etter kaffetweeten fra fjorårets Webdagene skulle man tro jeg hadde lært. Man må velge sine tweets med omhu! Holde lav profil. Hvis ikke kommer det en eller annen komikerjævel og skriker ut tweeten din til de noen-og-hundre-deltakerne som er på samme konferansen som deg. Når jeg nå har tatt turen til Social Media Days 2012 har jeg derfor vært bevisst på ikke å tvitre om kaffenød. Eller tissetrang. Men hva hjelper det når en uskyldig tweet som den under likevel fanger arrangørens oppmerksomhet?

Jepp, jeg sto opp kl. 5 i dag (eller litt over, jeg snoozet). Kl. 6 var jeg på plass på Tromsø lufthavn. 6.40 lettet SAS-maskinen. Jeg sov allerede 6.36. Jeg er nemlig velsignet med evnen til å sove under transport, en evne mannen (som beskylder meg for å være kjipt reisefølge) misunner meg. Kl. 8.30 (fem minutter før rute) var jeg på Gardermoen. Og scwupp, ca. tre kvarter senere var jeg installert på Latter på Aker brygge, klar for læring. Da hadde jeg rukket å avlevere bagasjen på hotellet og tilbakelagt den siste biten til arrangørstedet til fots.

Men hva skjer så, ved konferansens start? Jo, iQualifys Nils Petter Nordskar ønsker velkommen. En trivelig kar, skal man tro ryktet i sosiale medier. Dyktig og anerkjent kommunikatør. At Terje Sporsem kunne finne på å henge seg opp i den teite kaffetweeten min i fjor er forståelig. Men hvem hadde trodd at fagfolk skulle referere den høyst uskyldige morgenfly-tweeten nevnt ovenfor? Jeg skvatt ordentlig da det fra scenen lød: "Er Liv-Inger Rosvoll her?". Jeg sa at han er dyktig? Vel, la oss overse det faktum at han ikke kan forskjell på e og o. Rosvoll, du liksom! Anyway, han gjentok spørsmålet, og det var bare å melde seg. Hva han ville? Jo, han (og opplagt flere med han) syns det var så imponerende at folk kom helt fra Tromsø for å være med på konferansen! La meg understreke at vi var flere tromsøværinger til stede. Bare jeg var teit nok til å tvitre om avreisetidspunktet.

Og nå beveger vi oss inn mot poenget med dette innlegget. Tromsø, er det så himla langt unna Oslo egentlig? Jo, jeg skjønner at det er lengre unna enn for eksempel Drammen, Stavanger, Trondheim og et ukjent antall andre byer og tettsteder i Norge. Men det er ikke verdens ende, vet dere. Etter at jeg begynte i ny jobb, hos Universitetet i Tromsø (UiT), har jeg reflektert litt rundt akkurat dette. For som utdanningssted er det viktig å understreke overfor studiesøkere sørfra at det slett ikke er spesielt krevende å reise til og fra Tromsø. I alle fall ikke hvis du bor innen rimelig avstand til Gardermoen. Vi snakker en flyreise på i underkant av to timer. Og når du lander i Tromsø, ja da er du mer eller mindre midt i smørøyet med en gang. Flyplassen ligger på selve Tromsøya, bare ti minutters kjøring fra både sentrum og UiT. Pris trenger heller ikke være noen terskel. Bestiller du i god tid får du fly tur-retur for godt under 1000-lappen. Jeg var for eksempel sørpå i helga også, jeg. For å drikke ut en venninne. Det lar seg gjøre. Vi snakker ikke Nordpolen akkurat.

Hvilket forhold har du til Tromsø? Laaangt der oppe og ved verdens ende, syns du? Har du besøkt den vakre byen vår? Eller Nord-Norge overhodet? Hvis ikke har du gått glipp av noe, det kan jeg love deg! Det er ikke for ingenting at jeg valgte å retvitre tweeten under på formiddagen i dag.

PS. For den som måtte lure: Social Media Days har vært fantastisk så langt! Dyktige foredragsholdere. Spennende debatt! Gleder meg til fortsettelsen i morgen. Du kan forresten følge konferansen på #SMD2012 på Twitter, eller lese de imponerende notatene til Kjetil Østereng.

Barns rettigheter i asylpolitikken: hjelp Yalda!

2012-01-30T19:36:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Historien om 9 år gamle Yalda har rystet Tromsøs befolkning. Yalda kom til Norge i 2005, sammen med moren sin, Maria Gazul fra Moldova og faren, Abdul Djabar Bahadori fra Afghanistan. Familien bor nå i Tromsø, hvor Yalda går i 4. klasse ved Gyllenborg skole. Nylig fikk familien på tre endelig avslag på søknad om asyl i Norge. Dermed må den 9 år gamle jenta si farvel til klassekameratene sine og reise til Moldova, et av Europas fattigste land, sammen med moren.

Avslaget er hjerteskjærende. Hvordan kan det ta så mange år å gi svar på søknad om asyl? Her snakker vi om ei jente som har bodd i Norge over flere år. Hun går skole, hun har venner i Tromsø. Avskjeden med vennene her i byen er likevel ikke det mest sjokkerende med denne historien. Yalda skilles også fra pappaen sin når hun nå sendes ut av Norge. Pappa Abdul reiser nemlig ikke med Yalda og Maria til Moldova. Han sendes tilbake til Afghanistan, som han flyktet fra for 17 år siden.

Leder i støttegruppen for Yalda, Eva Gran, kaller avslaget et overgrep. Støttegruppen jobber nå for å skaffe en advokat med barns rettigheter som spesialfelt. På Utlendingsnemdas nettsider leser jeg følgende om Barnekonvensjonen, som omfatter alle barn som oppholder seg her i landet, både norske og utenlandske.

Konvensjonen bygger på prinsippet om barnets beste og er utledet av tanken om at barn er mer sårbare enn voksne, og at de derfor trenger særskilt vern og omsorg. I tillegg slås det fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten, og at et barneperspektiv skal gjennomsyre alle beslutninger som fattes og som har betydning for barn.

Hva er det jeg ikke skjønner her? Er det til Yaldas beste at far sendes til Afghanistan, mens hun sendes sammen med mor til Moldova?

Støttegruppen for Yalda har sitt utspring i Tromsø, siden familien er bosatt her. Men dette er en sak av nasjonal interesse. Jeg oppfordrer derfor alle som leser dette innlegget til å klikke "Liker" på siden "Hasteaksjon for Yalda" på Facebook. Her finner du også lenker til medieomtale av saken. Pass også på å signere underskriftskampanjen på nett. Har du egen blogg må du gjerne skrive om Yaldas situasjon og oppfordre egne lesere til å støtte aksjonen på Facebook og å signere oppropet.

Hurtigbåtskandalen i Troms - en passasjers betraktninger

2012-01-28T14:18:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Alle med bostedsadresse i Troms himler med øynene og rister oppgitt på hodet i det øyeblikk hurtigbåtene mellom Tromsø og Harstad blir tema rundt kaffebordet. Hvorfor? Jo, vi for snakker om en skandale. Googler du kombinasjonen hurtigbåt troms skandale får du ca. 343 000 treff. Det sier vel sitt.

I papirutgaven av dagens Nordlys oppsummerer de farsen så langt. Over 8 sider. Kort oppsummert: i 2011 fikk vi nye hurtigbåter på strekningen Tromsø-Harstad. De staute gamle båtene ble byttet ut med tre spirrevipper av noen karbonbåter, som viste seg å ikke tåle vær og vind. Man kan si mye om klimaet her nord. Men vær og vind, det har vi!

Den første karbondingsen havarerte allerede på jomfruturen. Det viste seg nemlig at fartøyet ikke var designet for å tåle bølgeslag! Alle de tre båtene måtte redesignes. Passasjerene i Troms måtte pent vente. Men det gjorde jo ingenting. Passasjerene har nemlig alltid vært fornøyd med gammelbåtene. Men nye båter skulle vi ha! Det sa fylkeskommunen. Det var de som igangsatte anbudsprosessen. Fokus var på miljø, og ikke minst på kostnadskutt. Båtene skulle helst gå på luft og kjærlighet, og ikke koste en tøddel å ha i drift! Sikkerhet var vel likevel viktig, tenker du sikkert nå? Nei. Det var ikke det. Statens Havarikommisjon har stilt spørsmål ved det totale fraværet av sikkerhetsfokus i anbudsdokumentene. Passasjerkomfort var heller ikke viktig. Fylkeskommunen mente blant annet at kiosk var unødvendig. Hvem trenger vel en kopp kaffe eller noe å bite i ute på bøljan blå? Og vi fikk det politikerne bestilte. Små båter. Billige båter. Som innimellom går på rutetid. Men som oftest ikke.

Selv er jeg heldigvis ikke veldig avhengig av disse båtene lenger. For to år siden derimot bodde vi på Finnsnes. Jeg pendlet til Tromsø en dag i uka, i forbindelse med jobb. Gammelbåtene gjorde jobben. Ønsket man å jobbe ombord var det lukkede områder for det. De hadde lekerom dersom man reiste med unger. Og det var som regel god plass. En familie på 5 kunne stort sett forvente å få sitte sammen på reisen. Men selv om vi ikke bor på Finnsnes i dag, har vi fortsatt familien vår der. Derfor hender det at vi er ute og farter med disse båtene. Som i går. Da reiste mannen og 7-åringen fra Tromsø til Finnsnes. Det var meldt kraftig vind på ettermiddagen. De nye tullebåtene var derfor ikke noe alternativ. I stedet tok de gammelbåtene. De går nemlig fortsatt i rute her i fylket, bare en annen rute. Hvor er miljøgevinsten i det, spør du kanskje? Nei, jammen om jeg vet. Valget av gammelbåtene innebærer riktignok en halvtimes kjøretur ved ankomst. Men svigermor hentet dem. Heller det enn å risikere store forsinkeler. Eller en pyton reise, særlig for jentungen. For ikke å snakke om det verst tenkelige scenariet: at båten ender sine dager på havets bunn.

Nordlys-artikkelen belyser på en god måte de mange spørsmål denne saken reiser. Hvem har skylda, er det viktigste av disse. Politikerne som utarbeidet et bedritent anbudsdokument? Selskapet som vant anbudet? De involverte båtbyggerne, som opplagt ikke kunne sakene sine? Eller Sjøfartsdirektoratet, som kontrollmyndighet? Selv er jeg ikke så veldig opptatt av hvem som har skylda. Jeg skjønner at det er viktig for de involverte parter. Men jeg vil bare ha båter som går når de skal, som kan by på en viss komfort, og som ikke minst er til å stole på rent sikkerhetsmessig. At vi i stedet har fått båter man kun velger å reise med ved stille sjø og selv ikke da hvis man er avhengig av å rekke frem i henhold til rutetid, det gjør meg bare lynings! Nå ser det heldigvis ut som om noe kan skje. Fylkeskommunen har signalisert at de vil terminere kontrakten med anbudsvinner Boreal. Men det blir kanskje lettere sagt enn gjort. Boreal på sin side står nemlig steilt på at de leverer en tjeneste i henhold til avtale.

Se innslag fra NRK Troms og Finnmark fra kaoset tidligere denne måneden

Hva er du opptatt av når du skal reise med offentlig transport? Komfort? Punktlighet? Sikkerhet? Litt av alt?

Hva skal du bli når du blir stor?

2012-01-27T16:51:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Som ung spirrevipp var mitt største ønske å bli flyvertinne. Det hørtes unektelig eksotisk ut å fly hit og dit og overalt, og attpåtil få betalt for det. Jeg så frem til en hverdag fylt av kjekke flykapteiner og ikke minst spennende reisemål. Jeg glemte opplagt å ta inn over meg at flyvertinnene først og fremst ser innsiden av et fly, hvor de går rundt og skjenker kaffe og te og hjelper kravstore og til tider urimelige flypassasjerer. Ikke noe for meg. Jeg vurderte så å lete etter jobb i reiselivsbransjen. Eller å bli lærer, med fokus på språk. Sånn ble det ikke.

I dag har jeg fokus på Internett i jobben min. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg i alle fall. Internett eksisterte jo ikke en gang i min barndom. Faktisk husker jeg ennå fascinasjonen over å surfe på nett da jeg som 19-åring tilbragte sommeren som Au Pair i USA. Det var liksom helt utrolig å ramle over en fra hjemkommunen her nord som hadde e-post! Så utrolig var det at jeg måtte sende en e-post til vedkommende bare for å si "hei, jeg har også e-post, så kule vi er, vi som kan kommunisere elektronisk på tvers av Atlanteren".

Da jeg vel hjemme fra Junaiten tok fatt på utdannelsen min ved Universitetet i Tromsø begynte vi sånn smått å knytte bekjentskap med den store verdensveven også her hjemme. Som student fikk jeg e-post og nettilgang på PC-stuene på campus. Og hjemme i 2-romsleiligheta fikk vi oss modem ("vi" er da meg og mannen, vi var kjærester allerede den gang). Husker du lyden når modemet koblet seg opp? Those were the days altså. Det tok vinter og vår å laste en nettside. Og det var om å gjøre å kjappe seg, for det kostet jo penger å surre rundt på det store Internettet, må vite!

Tidene forandrer seg. I et rasende tempo. Da jeg for ti år siden ble ansatt som webredaktør i bank her nord, var nettambisjonene så der. Det skal vel strengt tatt jeg være glad for, ellers hadde jeg aldri fått jobb. Det var om å gjøre å ha en nettside, uten at man nødvendigvis hadde tenkt så nøye gjennom hva man skulle med den sånn egentlig. Nå er det helt annerledes. Hvem kan tenke seg en bank uten selvbetjening på nett? Nå vil vi utføre en betaling med så få tastetrykk som mulig. Vi vil til og med snakke med banken på Facebook!

Med dette som utgangspunkt tar jeg meg selv i spørre: hva i all verden jobber jeg med om 5 år? 10 år? I dag jobber jeg mye med sosiale medier. Hvem svarte hadde hørt om Facebook for 5 år siden? Joda, nettstedet eksisterte. Men at Facebook spesielt og sosiale medier generelt skulle endre kommunikasjonsbransjen så radikalt, var det vel ingen som så for seg. I dag ble det kjent at Geelmuyden.Kiese oppretter en spesialenhet på sosiale medier. Ifølge GK-sjef Andreas Wabø blir 2012 året da sosiale medier blir et lederansvar. Tiden er inne for å integrere sosiale medier i alle deler av forretningsvirksomheten. Det betyr nye muligheter, ikke bare for kommunikatører og markedsførere, men for et stort antall norske arbeidstakere og virksomhetene de representerer.

Det er den raske endringen som gjør det så spennende å jobbe med Internett, enten det er snakk om salg, relasjonsbygging, innovasjon eller hva. Men jeg er en utålmodig og nysgjerrig sjel, med et stort ønske om å vite hva som venter rundt neste sving. Og nå lurer jeg altså fryktelig på hva jeg jobber med for eksempel når jeg runder 40 (selv om det er leeenge til altså!). Jobber jeg med Internett? Og i så fall, med hvilket fokus? Eller har jeg valgt en helt annen retning? Kanskje har jeg rykket tilbake til utgangspunktet og tatt fatt på en karriere som lærer?

Plager du deg selv med tanker av denne typen? Eller er du helt rolig, tar en dag av gangen og driter i å bruke energi på å lure på hva du skal bli når du blir stor?

Logistikkutfordringer? Bring it on!

2012-01-26T21:05:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: enhver flerbarnsforelder prekvalifiserer til en grad i logistikkk. To barn gir minst bachelor. Tre gir master. Og har du fire eller flere bør du snarest få doktograden godkjent. For jammen krever det sitt å få både store og små transportert til og fra barnehage, skole, jobb, og ikke minst x antall aktiviteter i løpet av en uke. Særlig når alt plutselig skal skje på en og samme dag.

Onsdag er en hektisk dag her i huset. Fryktelig hektisk. 7-åringen har svømmetrening fra 16.45 til 17.30. Og det sier seg selv. Skal vi rekke å være ferdigdusjet og anstendig antrukket i badedrakt (i tilfelle du lurte, far kjører badebukse, ingen badedrakt der i gården, selv om det unektelig hadde vært et komisk syn) og badehette (!!) til 16.45, krever det litt planlegging. For det første må vi kjøre to biler. Den av oss voksne som skal være på plass ved bassengkanten til 16.45 må så storme fra jobben helst før den ordinære arbeidsdagen er over (takk og lov for fleksitid). 7-åringen hentes på SFO. Badetøyet er da allerede på plass i bilen. Det samme er dagens middag: en matboks inneholdende to skiver med brunost. På vei til svømmehallen sluker 7-åringen dette kulinariske måltid i en faderlig fart. Hun kan jo ikke komme sulten til ettermiddagens treningsøkt, må vite!

De siste to onsdagene har jeg vært med 7-åringen på svømming. Jeg er sånn passelig happy med ordningen. Jeg kan nemlig på ingen måte skryte av å trives som fisken i vannet. Tvert imot. Jeg husker godt første gang jeg prøvde meg på 25-metersmerket. Jeg stoppet da jeg hadde tilbakelagt ca. 24 meter. Hvorfor jeg påtar meg å dra på svømming med mellomstejenta flere ganger på rad likevel? Jo, for da klarer vi å fikse logistikken dithen at jeg får med meg steptimen på treningssenteret 19.30, til tross for at 9-åringens svømmetime er ferdig akkurat litt for sent til at logistikken flyter sømløst.

Så, når 7-åringens svømmetime er over styrter vi to badenymfene inn i garderoben, dusjer av oss klorvannet, hopper i klærne, og kjører hjemover som noen olja lyn. Vel hjemme står 9-åringen og pappaen klar. Nå er det deres tur til å innta svømmehallen. Eller det vil si, 9-åringen svømmer. Pappaen er tilskuer. 9-åringen er nemlig som fisken i vannet, og trenger ikke bistand overhodet! For å si det sånn, hun har det ikke etter meg.

I mellomtiden gjør jeg en knalljobb på hjemmebane. 2-åringen fôres for kvelden, tørr bleie settes på, og hun iføres pysj. Over pysjen får hun ullklær, boblejakke og lue. Hun må nemlig være med meg på en aldri så liten bil- og barnoverlevering. For at jeg skal rekke steptimen må jeg starte hjemmefra 19.00. Funker ikke å vente til 9-åringen og pappaen er hjemme litt før 19.30. Så jeg slenger de to yngste i bilen (eventuelt går 7-åringen på besøk til ei venninne, hun kan styre sin begeistring for å være med på nevnte overlevering). Jeg møter pappaen på parkeringsplassen til svømmehallen, stikker i vei med lillebilen (i den grad den kan fortsatt kan kalles en bil, i så fall tror jeg vi må si skitbil), mens pappaen og en eller to av de yngste henger ut i den andre bilen (ja, en ordentlig bil) mens de venter på at 9-åringen skal komme seg ut av garderoben.

Som dere skjønner, hver onsdag setter jeg mer eller mindre himmel og jord i bevegelse for å komme meg på step. Flink, hva?? Men det er verdt det. Den steptimen er nemlig knallartig! Da får det heller være at hele familien involveres i logistikken. Men min bedre halvdel klager ikke. Han syns opplagt det er en knakende god (og særdeles nødvendig?) idé at kona får opp forbrenninga. Og siden han vet at nevnte kones motivasjon er avhengig av å få gå på morsomme timer, velger han klokelig å spille på lag!

Hvordan er det hos dere? Strevsomt å få alle frem og tilbake til alt av aktiviteter i løpet av en uke?

35! Og ja, alderen tynger!

2012-01-23T20:45:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Damen fyller år. I dag! Hvor gammel jeg blir? Vet du ikke at man ikke skal spørre en dame om hennes alder? Nuvel. Så veldig farlig er det vel ikke. Dessuten har jeg vel allerede røpet det selv, i tittelen på innlegget. Og på bildet. 35 år gammel blir jeg. Eller halvveis til 70, om du vil. Men depper jeg? Neida. Eller jeg har i alle fall ikke gjort det før. I alle år har jeg vært tydelig på at jeg slett ikke bekymrer meg over økt alder. Jeg lengter ikke tilbake til ungdommen. Tvert imot. Jeg syns det blir bare bedre og bedre, dette livet.

Men altså, det siste året har det skjedd noe. Med skrotten. Den skranter! For hvordan startet dagen i dag? Jo, med legebesøk. Senebetennelse har jeg. I skulderen! Hvordan skjedde det, spør du kanskje? Snakker vi ikke om en dame i sin beste alder, som trener og ordner og spiser grøntfôr og kraftfôr og proteinpulver og jeg vet ikke hva? Nja. Det er vel strengt tatt en overdrivelse. Men det skal sies, jeg har trent tre ganger i uka inneværende år! At året bare har vart i tre uker anser jeg som uvesentlig!

Anyway, skulderen har murret i lang tid. Bare sånn litt. Akkurat nok til at det merkes, men slett ikke nok til at man gidder å gjøre noe med det. Men så, for halvannen uke siden gikk det så galt, så galt. Jeg skulle henge opp nye rullegardiner på to av soverommene i huset. Fire rullegardiner totalt. Alle måtte kappes i bredden. Og tenk, en da 34 år gammel kvinneskrott tålte ikke såpass! Etter å ha sagd over fire hule jernstenger var jeg helt ødelagt i venstrearmen! Jeg slet med å løfte den både ut til siden og fremover. Veldig praktisk. NOT! På apoteket fikk jeg råd om å knaske en cocktail av Voltarol og Paracet i en uke, og se det an. Det hjalp. Skulderen ble raskt mye bedre. Bedre, men ikke bra. Og straks jeg tok farvel med painkiller-cocktailen kom smertene i retur. Det var bare å ringe legen first thing denne mandagsmorgenen. Nå er jeg utstyrt med sterkere drugs, og satser på snarlig bedring. Alternativet er nemlig kortisonsprøyte rett i den betente senen. Og jeg merker at jeg kan styre min begeistring for akkurat den planen.

Den betente skulderen føyer seg egentlig bare inn i rekken av problemer med venstre side av undertegnedes aldrende kropp. Jeg var det legen kalte omvendt plattfot i min ungdom, og ble operert i begge beina da jeg var 20. Men venstrefoten grodde ikke som den skulle. Neida. Den grodde seg skakk og skjeiv! Og den skakke og skjeive foten har med årene fått følge av en tidvis kranglete rygg og ikke minst slitasje i et kne. Og sånn går nå dagene. Du skjønner tegninga? Hvorfor jeg sier at alderen tynger? Det er som om kroppen med jevne mellomrom bare må komme med signaler av typen "take it easy, jeg tåler ikke like mye som før". Og ikke minst, "tren kjerring, ellers eser jeg ut over alle breddegrader!". Skremmende.

Men for all del. La meg understreke at jeg har hatt en superfin bursdag så langt, legebesøk og skrantende skrott til tross. Etter jobb dro hele familien ut og spiste pizza. Lettvint og ikke minst koselig! Deretter var det full fart på logistikkfronten. Fotballtrening på 9-åringen (fotballspire) og far i huset (trener), og kulturskole på 7-åringen (for tiden ivrig dramaelev), mor i huset (sjåfør) og yngste (ansvarlig for underholdningen i ventearealet på kulturskolen). Nå venter kveldsmat, kaker og en avslappende kveld sammen med gubben og ikke minst vår venn Dexter på Viasat 4.

Hva syns du? Er 35 år noe å snakke om? En fot i graven eller fortsatt ung og sprek?

7-årsdag i heimen!

2012-01-16T19:18:00.003+01:00

Hvor ble det av den ferske babyen til venstre? Når ble hun plutselig en stor og flott (dog tannlaus) 7-åring??

For 7 år siden i dag ble jeg tobarnsmor. For en lykke! Og for en dag! Spennende. Overveldende. Magisk. Alt man forbinder med en fødsel som er mer eller mindre kjemisk renset for dramatikk av det litt ekle slaget. Det hele var unnagjort på et øyeblikk. Under tre timer fra det startet til det var over. Med andre ord, intenst som f**n. Men greit å få det unnagjort! Jeg skrev forresten litt om fødselsforløpet i fjor på akkurat samme dato, for den som måtte være interessert.

Nå er altså mellomstejenta blitt 7 år. Skolejente har hun blitt og gode greier. Hvor i all verden blir årene av? Jeg er jo like ung og fager??! Skjønner ikke dette helt. ;-)

Vi har feiret jubilanten mer eller mindre hele helga. Tre selskap har det blitt. Så det har vært høy kakeføring, kan dere tro. Og jubilanten har fått masse flotte gaver. Hun er strålende fornøyd! I dag, på selve dagen, fikk hun tradisjon tro pakke og sang på senga. Siden pappaen jobbet morgenvakt (begynner kl. 5) sparte vi gavene fra oss til i ettermiddag. Så det har vært bursdagsmarkering i mange vendinger, til 7-åringens store glede.

Akkurat nå er snuppa på kulturskolen og koser seg. Drama står på plakaten. Når hun kommer hjem blir det vel noe godt til kvelds, før en fornøyd 7-åringer takker for seg og går Ole Lukkøye i møte.

Er det ikke rart hvordan ungene bare vokser og vokser, selv om man selv føler at det er kun kort tid siden de skrikende kom ramlende ut i denne verden?

Telefonsvareren er til for å brukes!

2012-01-10T15:10:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Man skal ikke skrive i affekt. Det vet alle. Jeg burde altså ikke skrive dette innlegget akkurat nå. Jeg er nemlig sånn passe irritert. Men så klarer jeg ikke la vær heller da.

Saken er den at 6-åringen ble syk på skolen i dag. Hun er ikke veldig syk, det skal sies. Ondt i hodet og litt pjusk. Men uansett syk nok til at skolen valgte å kontakte oss for at vi skulle komme og hente henne. I dag av alle dager hadde jeg da klart å glemme mobilen min hjemme. Jeg svarte derfor ikke på anropet. Pappaen derimot hadde telefonen med seg. Men han er radiojournalist, og sto midt i et intervju da telefonen ringte. Etter intervjuet så han at han hadde et ubesvart anrop fra et ukjent mobilnummer. Men siden det var snakk om bare ett anrop og ingen melding på telefonsvareren tenkte han ikke noe mer over det. Både han og jeg har nemlig den innstillingen at dersom noe er viktig ringer man enten på nytt igjen ganske raskt, eller man legger igjen melding på telefonsvareren.

Men så var det det da at enkelte voksne tydeligvis har angst for å legge igjen melding på svareren. Likevel forventer man at man skal bli ringt opp igjen! Betyr virkelig et ubesvart anrop at man skal ringe opp igjen? Gjør du det? Jeg ringer som en hovedregel ikke opp igjen når jeg har ubesvarte anrop, med mindre det er fra ungene. Ser jeg at noen har ringt flere ganger kan jeg finne på å slå på tråden, i alle fall hvis det er en person jeg har i kontaktlisten min. Er det et ukjent nummer sjekker jeg det hos 1881 før jeg vurderer å ringe. Likevel spør jeg, er det virkelig min jobb å ta kontakt tilbake, når det opplagt er den andre part som vil meg noe? Snodig tankesett. Men jeg ser jo at mange tenker sånn. Og ikke bare i dette tilfellet.

At skolen tenkte sånn i dag liker jeg dårlig. Både jeg og mannen hadde ubesvarte anrop på telefonene våre ca. kl. 11.40. Til tross for at vi begge har telefonsvarer valgte den som ringte ikke å benytte seg av muligheten til å legge igjen for eksempel følgende melding på svareren: "Hei, det er X som ringer fra X skole, skulle bare informere om at L er blitt syk og at dere må komme og hente henne, fint om dere ringer tilbake". Hvor lang tid tar det å si det liksom? Og er det virkelig så skummelt å snakke på en telefonsvarer at det forsvarer valget om ikke å legge igjen melding?

Jeg hadde et nytt ubesvart anrop på min telefon kl. 12.05. Den som ringte da ringte ikke til mannen min, selv om jeg altså ikke svarte. Vedkommende prøvde meg på nytt kl. 13.45. Da jeg nok en gang ikke responderte fikk mannen en ny telefon. Denne gangen svarte han umiddelbart. Jeg og 6-åringen er nå hjemme.

Altså, jeg tar selvkritikk på at jeg glemte telefonen min da jeg dro på jobb i dag. Men vi har likevel ingen garanti for at jeg hadde vært tilgjengelig akkurat da skolen ringte. Og hadde jeg ikke vært det hadde jeg trolig gjort akkurat det mannen gjorde, latt vær å sjekke opp et ubesvart anrop fra et ukjent mobilnummer. Hadde den som ringte brukt telefonsvareren hadde sjuklingen vår kommet seg hjem to timer tidligere! Eventuelt kan man jo sende en SMS hvis man syns det er så fryktelig å måtte snakke til en svarer.

Hvordan forholder du deg til ubesvarte anrop? Og legger du igjen melding på telefonsvareren hvis du forventer at noen skal ringe deg opp igjen?

Følge bloggen min på Facebook?

2012-01-09T19:14:00.002+01:00

Visste du at du kan abonnere på de offentlige Facebook-oppdateringene til
selveste Mark Zuckerberg? Også jeg har åpnet for abonnering på
min Facebook-profil. Regner med å ha 10,8 millioner abonnenter
any day now... ;-)

Før jul etablerte mange av mine medbloggere en egen Facebook-side for bloggen sin, blant annet Pia og Elisabeth. Jeg syns det er en strålende idé, og har vurdert det samme selv. Faktisk begynte jeg å jobbe med en Facebook-side for Liv-Ingers blogg for lenge siden, jeg fikk bare aldri ferdigstilt den og aldri publisert. Like greit egentlig, for nå har Facebook introdusert ny funksjonalitet: abonner. Siden jeg ikke blogger anonymt tester jeg ut det i stedet, jeg. Så får jeg heller ferdigstille Facebook-siden ved en senere anledning, hvis jeg får mistanke om at det vil funke bedre.

Hva betyr så dette, spør du kanskje? Jo, det betyr at jeg har åpnet for at hvem som helst kan abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer. Litt bråkjekt, syns du? Er ikke dette med abonner mest for offentlige (les: interessante) personer? Jo, kanskje. Men jeg har i alle fall tilrettelagt for at alle som leser bloggen min, men som ikke finner det naturlig å være venn med meg på Facebook, likevel kan følge bloggen på Facebook. Ved å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer får du mine blogginnlegg opp i Facebook-feeden din. Og du kan følge kommentarene som kommer til innleggene på Facebook. Det er nemlig ofte der jeg får flest kommentarer.

Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook. Det gir god spredning. Faktisk er Facebook den kanalen som genererer størst trafikk inn til bloggen. Jeg får også kommentarer på Facebook som jeg vet jeg ikke ville ha fått direkte på bloggen. På en måte er det synd at lange kommentartråder ofte holdes utenfor bloggen. Samtidig er det positivt at jeg får kommentarer fra et større publikum.

I første omgang er det bare blogginnlegg jeg kommer til å legge ut offentlig på profilen min. Du kommer altså ikke til å bli spammet ned med andre statusoppdateringer om du velger å abonnere på min profil på Facebook. Men merk, enn så lenge. Jeg prøver meg litt frem.

Jeg har lagt opp en egen boks til høyre på bloggen min, hvor du kan velge å abonnere på mine offentlige Facebook-oppdateringer og/eller følge meg på Twitter. Og merk, er du venn med meg på Facebook får dette ingen konsekvenser for deg. Du får opp innleggene mine akkurat som før, til akkurat like stor begeistring (eller irritasjon) som tidligere.

Hva syns du om at bloggere deler blogginnleggene sine på Facebook? Er det enklere for deg å kommentere på innlegg på Facebook, eller spiller det ingen rolle for deg?

Filmanbefaling: "The girl with the dragon tattoo"

2012-01-08T14:14:00.000+01:00

I går kveld hyret vi inn barnevakten og dro på kino, mannen og jeg. På plakaten sto den amerikanske filmatiseringen av Stieg Larssons "Menn som hater kvinner", som har fått tittelen "The girl with the dragon tattoo".

Verken jeg eller mannen har lest boka. Den svenske filmversjonen har vi dog sett. Likte den knallgodt, begge to. Og så har vi hørt både bok 2 og 3 på lydbok. Om den svenske eller amerikanske filmversjonen ligger tettest opp mot boka vet vi derfor ikke. Men de justeringene som var gjort i den amerikanske versjonen sammenlignet med den svenske funket. Veldig godt. Jeg likte nesten den amerikanske bedre. Den sto seg bedre alene, etter min mening.

Daniel Craig i hovedrollen gjør en god jobb som journalist Mikael Blomkvist. Det samme gjør Rooney Mara som Lisbeth Salander. Man sammenligner naturligvis med de svenske skuespillernes prestasjoner. Heldigvis leverer både Craig og Mara varene, så dette ødelegger ikke noe for min opplevelse av filmen. Stellan Skarsgård skildrer også en utmerket Martin Vanger.

Handlingen i "The girl with the dragon tattoo" er lagt til Sverige, akkurat som i originalen. Greit nok kanskje. Men når skuespillerne snakker engelsk med en lett svensk aksent er det noe som skurrer i mine ører. Enkelte av skuespillerne snakker til og med med svært markert svensk aksent. Og deler av nyhetssendingene i filmen blir presentert på svensk. For meg funket ikke det helt. Jeg hang meg litt opp i det. Etter min mening burde man enten hatt skuespillere som snakket flytende engelsk i alle roller. Eller man burde ha flyttet hele storyen over i et amerikansk miljø. Men her er det delte meninger. Mange anmeldere mener dette grepet er uproblematisk.

Slutten ødelegger litt for den amerikanske versjonen. Den er for lang. Sluttpoenget dras mye lenger enn i den svenske filmen. Greit nok, den svenske varianten var kanskje for knapp. Men en mellomting hadde muligens vært å foretrekke? Jeg hadde likevel mer sans for avslutningen knyttet til Harriet Vanger i denne versjonen enn i den svenske. Say no more.

Konklusjon: veldig, veldig severdig film, enten du har sett den svenske eller lest boka eller ei. Filmen står seg utrolig bra alene. Godt driv, høyt tempo. En "må se"-film, kort og greit.

Har du sett "The girl with the dragon tattoo"? Hvis ikke, har du planer om å se den?

Årets første treningsøkt er unnagjort!

2012-01-05T18:56:00.002+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Nei, mitt nyttårsforsett er ikke å trene mer, spise sunnere og alt det der. Jeg starter nemlig et nytt og bedre liv både titt og ofte, jeg. Gjerne hver mandag. Og så er forsøket over sånn tirsdag eller i beste fall onsdag en gang. Å se et helt år gå i dass orker jeg rett og slett ikke. Derfor driter jeg i sånne nyttårsforsetter.

Men nyttårsforsett eller ei, et nytt år byr tross alt på nye muligheter. Også på treningsfronten. I januar ramler vi inn på treningssentrene som sauer i flokk! Statusen som støttemedlem opphører på magisk vis, om enn for en kort periode. Jeg har vært støttemedlem de siste månedene. Eller sagt på en annen måte, jeg har hatt juleferie fra treningen siden i begynnelsen av oktober en gang. Derfor var det med en viss skepsis jeg troppet opp på dansestep på Exolo i går. Det ante meg at det ville bli tungt for en dvaskete skrott å komme i gang igjen. Jeg så for meg de villeste fall fra stepkassen. Drama og spetakkel over en lav sko, med undertegnede i hovedrollen. Så ille ble det heldigvis ikke.

At jeg unngikk å deise i gulvet betyr imidlertid ikke at det var pent å se på. Fader altså, jeg fikk kjørt meg. Tungt som bare rakkern, både for skrotten og for de små grå. Det krever sin mann (eller i de fleste tilfeller sin kvinne) å henge med på dansestep. Og særlig i januar, viste det seg. Jeg var heldigvis ikke den eneste som har mistet hjerneceller i samme takt som juleskinke, Twist og rødvin har lagt seg rundt midjene. Da instruktøren hadde lært oss to blokker og med stor optimisme ropte: "Fra toppen, dere!", var det rent fascinerende å se hvordan salen stoppet helt opp. Jeg tror ikke en jævel husket den første blokka! Alle sto som noen tomsinger og så på hverandre. "Hva er det som skjer?", spurte instruktøren. Og lo. Men merk, han lo med oss, ikke av oss. Vel, det var bare å ta det fra børjan igjen. Det hører også med til historien at blokk 2 måtte kjøres i ekstreeemt lavt tempo. Vi bare ville ikke forstå! Kryss-meg-her-og-der-og-chassé-og-whatever! Nuvel. Etter hvert satt det og vi fikk kjørt en knallbra finale! Men det ble med et kort program denne gangen. Juledvaske damer (og én mann) var ikke klar for mer!

Optimistisk som jeg er på starten av det nye året gikk jeg rett fra step på mage-/ryggtime etterpå. For å si det sånn, det trengs! Vi brukte bosuballen, for liksom å tvinge oss til å bruke magemusklene, som han sa instruktøren. Eh, hvilke muskler?? Anyway, ingenting er så tungt som å sitte med ræva plantet på en bosuball, med beina løftet og armene opp, for så å skulle rotere fra side til side. Jepp, det verker i magen i dag! Det gjør gjerne det når muskler som har sovet og ant fred og ingen fare plutselig vekkes fra sin dvale! Vi skulle også ta øvelser hvor vi holdt armene strake over hodet, la oss bakover, for så å heve oss sakte opp igjen. Instruktøren opplyste da om at vi ikke måtte bruke armene for å løfte oss opp. Og ja, jeg innrømmer det. Jeg var blant dem som gjorde nettopp det. Som brukte armene til liksom å gi kroppen et hjelpende rykk på sin ferd opp fra gulvet. Men altså, hvis vi ikke skulle bruke armene, hva skulle vi bruke da? Juleflesket??

Ja ja, jeg lever! Det gikk bra. Og det var sinnsykt gøy! Men fy, så tungt! Og bare for å ha sagt det, jeg skal på trening i morgen også. Så det så! Så vil tiden vise om det blir med treningsinnsats bare i uke 1, eller om jeg henger med i neste uke, når ungenes aktiviteter igjen legger beslag på store deler av mandag, tirsdag og onsdag. Jepp, det er viktig å ha unnskyldninger for ikke å komme seg på trening, skjønner dere. Jeg skylder på ungene!

Har du kommet deg i gang med treningen på nyåret?

Nytt år, nye muligheter!

2012-01-01T20:49:00.001+01:00


Ikke noe å utsette på utsikten vår nyttårsaften. Dette bildet tok min gode venninne (hun fra IKEA-turen, vet du) ut gjennom vinduet i 3. etasje.

Godt nytt år, folkens! Litt sent å komme med nyttårsinnlegg 3. januar, tenker du kanskje? For alle vet jo at enhver blogger med respekt for seg selv har nyttårstalen på lufta allerede 1. januar sånn omtrent kl. 00.01. Men men, bedre sent enn aldri, får vi tro.

Selv feiret vi inngangen til et nytt år sammen med et nært vennepar og deres søte små. Vi har feiret nyttårsaften sammen i en årrekke. Kjempekoselig! I år var vi hos dem. De har en liten gutt på fire måneder, og det var så definitivt enklest om han kunne sove i sin egen seng. 2-åringen vår sov på gjesterommet deres, i sovepose. Det gikk fin-fint, sånn bortsett fra at hun deiset i gulvet ca. 23.30. Hun sover i vanlig seng her hjemme, uten at hun noen gang har ramlet ut av den. Men i sovepose ble det opplagt litt mer åling og vrikking. Nuvel, det gikk heldigvis veldig bra. Noen små tårer, så var det over. Men sove etterpå ville hun jo ikke, så hun var med på festen frem til vi gikk hjem i 1-tida. Raketter syns hun ikke noe om. Det oppdaget vi da vi gikk i fakkeltog i boligfeltet på ettermiddagen. Under oppskytinga etter toget tok hun til tårene da det smalt som verst. "Æ vil gå inn", kom det fra henne. Så ved midnatt holdt jeg meg inne sammen med henne mens de andre gikk ut og feiret det nye året med en rakett eller to. Helt grei fordeling i grunnen.

Jeg har en litt snodig start på året, må jeg innrømme. Mer enn noen gang føler jeg at utsagnet "nytt år, nye muligheter" stemmer for mitt vedkommende. Som jeg har skrevet tidligere venter nemlig nye utfordringer på meg ved inngangen til 2012. I dag hadde jeg dag 2 hos ny arbeidsgiver, som da er Universitetet i Tromsø (hvor jeg skal jobbe med studentrekruttering blant annet i sosiale medier). Litt rart å ikke dra i vei til tidligere arbeidsgiver om morgenen. I dag tidlig måtte jeg nesten vrenge bilen over i riktig fil i en rundkjøring da jeg plutselig oppdaget at jeg var på vei i retning sentrum i stedet for universitetsområdet. Vel vel, satser på at jeg ikke kjører feil så altfor mange ganger.

Jeg har blitt godt tatt imot hos ny arbeidsgiver. Mine nye kollegaer er kjempehyggelige! Jeg merker at det er en overgang å skulle jobbe på eget kontor. Selv er jeg vant til åpent landskap. Det har selvsagt både fordeler og ulemper, men jeg syns at fordelene klart overvinner ulempene! Jeg liker dynamikken et åpent landskap gir, både faglig og ikke minst sosialt. Men men, det er vel bare vane. Satser på å bli fortrolig med kontorhverdagen etter hvert.

Du da, har du kastet ut jula (det gjorde vi i ettermiddag) og kommet deg i gang med hverdagen igjen? 2012 virker greit nok så langt eller?

Den sløveste dagen

2011-12-25T23:59:00.000+01:00

I år som i fjor fredet vi 1. juledag. Dette er nå den sløveste av alle sløve dager. Vi gjør ingenting! Bare dasser rundt hjemme. Eller vent nå litt. I år ble det litt mer action enn planlagt da, med en julegjest som havnet på legevakten. Nyrebekkenbetennelse. Ikke rart hun hadde ondt, mammaen min. Hun ble utstyrt med medisiner og tok det derfor helt med ro utover formiddagen i dag. Vi spiste en enkel brunsj, før julegjestene takket for seg i 13-tida. Mamma dyttet innpå med smertestillende og overlot kjøringen hjemover til sine eldste sønner. Nuvel. Sykdom til tross, vi har hatt noen fin-fine juledager sammen. Julekvelden var helt fantastisk. God mat og drikke og et overveldende antall flotte gaver til både store og små. Stor suksess!

Yngstejenta ble kjempeglad da hun fant Moi-bøkene av
Endre Lund Eriksen under treet. Hun kjenner allerede Moi fra
Dunderly godt, fra barnehagen, og syns opplagt det var stor
stas å få egne eksemplarer i hus. Da jeg leste for henne i dag
var det tydelig at hun kjente dialogen.

Strike a pose! Mor (min mamma) hadde strikket blånisselue til
yngstesnuppa. Gjett om den falt i smak! Hun hadde den på
hele kvelden, selv om hun ble glovarm i topplokket. Og så fikk hun flott
servise da, fra ene onkelen.

Også de to eldste fikk masse fint! Og vi voksne! Blir rent overveldet, jo. Jeg var ikke så flink til å ta bilder julekvelden. Men noen ble det da, ikke minst de to over. Bildene av de eldste velger jeg ikke å dele her. For de er sammen med andre på bildene. Og de vil jeg ikke legge ut på bloggen uten å spørre først. Og det har jeg ikke tid til. ;-)

Dagen i dag da. Hva har vi gjort? Som nevnt, fint lite. For å si det sånn, 6-åringen tuslet rundt i bare truse og t-skjorte til klokka nærmet seg 17. Vi har spist restemat og godterier. Ungene har lekt med lekene sine. Jeg har lest litt i boka "Digital fotografi i praksis" av Magnar Fjørtoft, som vi fikk av gode venner. Sløvt! Og deilig. Kvelden ble avrundet med Harry Potter og dødstalismanene del 2, sammen med mannen og eldstejenta. Koselig!

I morgen vender vi nesen mot hjemlige trakter. Vi skal være hos sviger frem til torsdag. Blir vel noen middags- og kaffebesøk hist og her. Og en juletrefest. Og så kjører vi hjem til Tromsø igjen torsdag kveld. For fredag skal vi på jobb, både jeg og mannen. Siste arbeidsdag hos nåværende arbeidsgiver for min del. Merkelig følelse.

Hva har dere gjort på denne 1. juledag? Som straks er 2. juledag, siden det ble senkveld-blogging på meg.

Julefreden har inntatt heimen

2011-12-24T11:02:00.001+01:00

Lite med blogging disse siste førjulsdagene. Mye å gjøre, av både plikter og ikke minst kos. Vi har ikke bakt syv sorter. Vi nøyde oss med to, hvorav den ene ble oppspist torsdag ettermiddag. Vi tar det igjen på antall sorter potetgull og sjokolade! Vi har ikke vasket rundt. Jeg har riktignok vasket inni kjøkkenskapene. Mest fordi jeg så behovet for å rydde i dem. Er jo hyggelig om både en selv og julegjestene slipper å risikere livet når man åpner en skapdør midt i middagslaginga. Så da sveipet jeg over med kluten i samme slengen. Utover det har vi kjørt en utvidet helgevask. Men for å si det sånn, vi har vasket rundt golvmattene. Vi skal jo ikke feire jul under mattene, så jeg ser ingen grunn til å forstyrre julefreden til de hybelkaninene som måtte ha bosatt seg der.

Noen julebilder fra heimen:

Juletreet er på plass. Vi gikk for edelgran
i år også.

Gjett om ungene (og vi voksne) gleder oss til å gyve
løs på gavene!

Tradisjon tro har svigermor lagd pepperkakehus til oss.
Ungene pynter med stor iver. 2-åringen bidro mest med å
kvalitetsteste godteriet. Hun var ærlig. På spørsmål om hun
pyntet pepperkakehus svarte hun "Nei, æ spis!".

Orkideen har fått fin-fin julepynt på skåla.
Denne nissen har 9-åringen lagd.

Verdens fineste julestrømper! Lengst til venstre er 2-åringens,
som er arvet etter pappaen. De to andre har min mamma
lagd til to to eldste. En rødnisse- og en blånissestrømpe!
Genseren på rødnissestrømpen kan tas av og brukes på
Babyborn-dukkene.

Nå gleder vi oss til fortsettelsen på denne julaften! "Tre nøtter til Askepott" står for tur. Vi har besøk av mammaen min og lille halvbroren min på 7 år. Og så kommer brødrene mine om noen timer. Vi skal glefse i oss kalkun til middag. Og utover kvelden skal vi kose oss med godterier og pakker og det som er. Tenker det blir en flott julaften!

God jul til alle dere! Stor juleklem herfra.

Opp- og nedturer. Og baking!

2011-12-18T19:59:00.000+01:00

Fredag hadde jeg muntlig eksamen på masteren min. Agenda var å snakke om oppgaven jeg leverte i november. Jeg var vel forberedt på at oppgaven ikke var toppers. Jeg vet at jeg burde ha styrket teoridelen. Og jeg tok kanskje et par snarveier på analysen. Likevel ble resultatet dårligere enn jeg hadde håpet. Nuvel. Jeg tør påstå at læringseffekten for min del har vært like stor uavhengig av karakteren. Så får jeg heller leve med at oppgaven roter til helhetsinntrykket av karakterutskriften fra masteren. Heldigvis kan jeg vise til glitrende resultater på de øvrige eksamenene. Det er en god trøst. Men som dere vet, særlig vi jenter har jo en tendens til å stille ekstremt høye krav til oss selv. Bare 110 % er godt nok! Jeg husker jeg fikk et godt råd av en medstudent i innspurten. Jeg vurderte nemlig å utsette hele skiten til våren. "Husk at noen ganger er også 80 % godt nok", sa hun til meg. Det har hun jammen ta rett i!

Jeg er overlykkelig over å være ferdig med masteren! Tenk, den lange reisen jeg tok fatt på høsten 2008 er over! Og en litt klønete innspurt til tross, jeg klarte det! 90 studiepoeng har jeg sanket. Seks eksamener er avlagt. Det har vært hektisk, ikke minst fordi jeg har fått ei lita jente (nummer tre i rekken) underveis. Men med god hjelp og støtte både fra min bedre halvdel og fra mamma lot det seg gjøre. Jeg er knallfornøyd!

Da jeg var ferdig med fredagens eksamen følte jeg meg totalt utladet. Det har vært en lang og krevende høst, på flere områder. Nå nærmer den seg slutten. I innspurten skal jeg bare kose meg. Fagbøker skal erstattes med Camilla Läckbergs univers. Strikkingen skal hentes frem. Og så skal jeg ordne til jul. Og folkens, jeg er godt i gang allerede. I dag har jeg nemlig bakt! Hva gir du meg? Du trodde sikker ikke at jeg hadde det i meg? Vel, der tok du grundig feil! Her i huset har vi bakt kakemenn i dag! Og nei, ikke fra ferdigdeig. Fruen lagde deigen helt selv, fra bunnen av. Oppskriften hentet jeg fra Trines matblogg. Lett å lage, godt resultat. Vi tok del i bakingen, alle mann! Til og med mannen klinte til med kjevling. Ikke verst!

Tre flinke bakemestere!

Da var kakemennene bokstavelig talt i boks!

Kakemenn er forresten ikke det eneste jeg har bakt i dag. Inspirert av en venninne har jeg prøvd meg på Sarah Bernhardt, for første gang ever! Jeg brukte, som min venninne, gulkrem (eggekrem?) i stedet for sjokoladekrem i kakene. Mulig jeg må prøve med sjokoladekrem også. Sjekk oppskriften hos Passion 4 Baking. Ikke den jeg brukte. Men da jeg så disse tenkte jeg at hei, den oppskrifta må jeg prøve neste gang! Slet litt med formen på bunnen. Endte opp med å bruke små former, slik det ble gjort i Passion 4 Baking. Like fine ble de dog ikke. Må visste teste mer. Men men, selv om utseendet ikke ble prima, smaker de deilig!

Ikke de lekreste Sarah Bernhardt i verden. Men gode som fy!

Hva har du brukt denne siste søndag i advent til? Stresset rundt på jakt etter de siste julegavene? Bakt? Vasket? Sovet ut rusen etter helgas julebord?

Lucia, sykdom og kjøpbakst!

2011-12-13T21:56:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto stjålet/lånt fra det svenske nettstedet
Kungsörnen.se, siden jeg glemte å ta bilder av våre
kjøpte (OMG!!) lussekatter.

Gjett om jeg har hatt en fin luciadag! Litt kontrastfylt, men dog. Da jeg ramlet inn på jobb ca. 8.30 var lussekattene og kaffen servert! En av mine flinke og trivelige kollegar hadde fikset. Så i stedet for å isolere meg foran dataskjermen umiddelbart etter touchdown, ble det altså kaffedrikking, nydelig frokost og trivelig skravling på starten av arbeidsdagen. Sånt er viktig!

I fortsettelsen gikk ikke luciadagen helt etter planen. Planen var nemlig å dra på grøtfest i barnehagen etter jobb. Men da jeg så barnehagens nummer i displayet på telefonen min i 13-tida skjønte jeg at den planen gikk fyken. Jada. 2-åringen var pjusk. Hun hadde våknet kort tid ut i luren og vist tydelige tegn til å ha ondt i magen. Ingen stor overraskelse egentlig. Det var vel for mye forlangt at vi skulle være ferdig med den lille spyrunden til 6-åringen i forrige uke?

Vel fremme i barnehagen var det ei sliten, men likevel blid jente jeg møtte. Hun hadde akkurat fylt bleia (pardon the details), og det hjalp visstnok på humøret. Vi dro hjem. Og tenk, formen hennes ble stadig bedre. Hun skulle ikke sove. Leke derimot? Se, det ville hun. Snodig å se hvordan hun kom seg. Men det varte ikke så lenge. Litt ut på ettermiddagen sovnet hun nemlig på fanget til pappaen sin. Han bar henne inn i senga, og der sov hun som en stein i halvannen time. Hun var helt utafor da hun sto opp. I over en time var hun som et slakt. Men vips, plutselig var det igjen som om noen slo på en knapp. For like før leggetid var hun propell. Hun har ikke kastet opp. Har ikke feber. Noe murrer i kroppen hennes. Men vi håper det gir seg med det. At det ikke utvikler seg videre. Vi får se.

Vel. Nok sykdomsprat. Over til noe hyggeligere, nemlig luciamarkering. I år gikk ingen av mine i luciatog. Nesten litt snodig. Vi hadde likevel en aldri så liten luciamarkering her hjemme. Med kjøpte lussekatter! Kjøpt på ICA. Og tenk, det ble en trivelig kosestund rundt kjøkkenbordet, til tross for at verken lussekatter eller berlinerboller (eller hva det nå var de kalte dem nå som det nærmer seg jul) ble til etter iherdig kjøkkeninnsats av mor i huset. Kjøpbakst duger! Ok, jeg skjønner at hjemmebakte lussekatter kanskje smaker hakket bedre. Men som Pia sier, man rekker ikke alt her i verden. Så får hver og en av oss prioritere ut fra egne interesser og behov. Baking prioriteres heller lavt her i gården. Sånn er det med den saken.

Jeg og 9-åringen hadde i tillegg vår egen lille luciagreie på tampen av kvelden. På vei til ettermiddagens pianoundervisning snakket vi nemlig om Lucia, hun og jeg. Om hvorfor vi feirer Lucia. 9-åringen syns nemlig det er rart å si at man feirer at noen er død. Vi snakket litt frem og tilbake, og jeg må innrømme at jeg nok ikke var helt stødig i historien om Lucia. Men via Tonjes blogg fant jeg eventyret om Sankta Lucia. Dette leste jeg og 9-åringen. Og så snakket vi litt om historien. For det er jo ikke til å komme bort fra at den er ganske brutal.

Har du hatt en fin luciadag?

Nytt år, ny jobb!

2011-12-11T09:00:00.000+01:00

Illustrasjon: www.cartoonstock.com

"Når skal du oute det?", spurte mannen min her for litt siden. Med oute mente han fortelle. Og kanskje først og fremst i sosiale medier. For de som kjenner meg vet det jo allerede. Hva det er de vet? Jo, at undertegnede begynner i ny jobb på nyåret. Vel, nå outer jeg det. Mandag 2. januar begynner en ny epoke i denne damens liv. Etter straks ti år hos nåværende arbeidsgiver er det på tide å gå videre. Det er vemodig. Jobben har tross alt vært en viktig del av livet mitt disse årene. Jeg har opplevd mye. Lært enda mer. Det har vært en fantastisk reise, med stupbratt læringskurve. Men det er en tid for alt. Og noen ganger må man lukke én dør for å åpne en annen. Da jeg leverte min oppsigelse tidligere i høst, var det en kjent og kjær dør jeg valgte å lukke. Men foran meg ligger en ny.

Jeg grugleder meg til å begynne i nyjobben. Jeg ser frem til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver. Til å lære en ny organisasjon å kjenne. Jeg gleder meg til å treffe mine nye kollegaer. Til å finne min plass. Samtidig gruer jeg meg litt. Til å være hun nye. Hun som ikke vet hvordan ting fungerer. Som ikke kan systemene. Hun som ikke vet hvem som gjør hva. Og som spør om alt.

Med sosiale mediers inntog innebærer jobbytte ytterligere bekymringer. Vi har vel alle lest de gode rådene. Om opptreden i sosiale medier. Tåler Facebook-oppdateringen din at en fremtidig arbeidsgiver leser den? Har du lirt av deg noe på Twitter som ikke tåler dagens lys? Flyter nettet over av bilder av deg med øynene i kryss og en øl eller tre mellom labbene?

Selv er jeg ikke så bekymret for ovennevnte problemstillinger. Facebook-profilen min er mer eller mindre lukket. Twitter-aktiviteten min er varierende i frekvens og harmløs når det kommer til innhold. Partybilder av denne damen tror jeg knapt nok eksisterer, i alle fall i elektronisk format. Men så blogger jeg da. Åpent. Og ikke anonymt. Og vet du, jeg må innrømme at jeg får sånn smått angst med tanke på de innlegg jeg har snekret sammen og ikke minst publisert det siste året. Alle vet at man googler nye kollegaer så snart sjefen har annonsert ansettelsen. Og googler du meg er bloggen bare ett klikk unna. Og hva finner du i bloggen? Jo, en salig blanding av politikk, fagstoff, hverdagstrivialiteter og babbel. Mye babbel. Jeg må da fremstå som sånn passe schizofren for en utenforstående? Hva hadde du tenkt om du ramlet inn på herværende blogg, vel vitende om at du snart skulle jobbe sammen med skribenten?

Har du reflektert noe over egen opptreden i sosiale medier? Hvilket inntrykk tror du en fremtidig kollega sitter igjen med hvis han klikker seg inn på Facebook-profilen, Twitter-feeden eller bloggen din?

Oppdatering (på bakgrunn av spørsmål): Ikke meningen å være hemmelighetsfull i forhold til hvor jeg har fått jobb. Vi snakker om en organisasjon jeg kjenner fra brukersida allerede, nemlig Universitetet i Tromsø. Skal jobbe med studentrekruttering ved avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt. Tror det blir knallspennende!

Fantastisk teateropplevelse! Og spysjuka.

2011-12-06T21:31:00.001+01:00

Illustrasjon fra nettsidene til Hålogaland Teater.
Der kan du lese mer om og se bilder fra "Et juleeventyr".

I fjor sånn omtrent på denne tida skrev jeg innleggene En hyllest til HTs "Et juleeventyr" og Vi spyr oss inn i adventstida. Dette innlegget blir en rar kombinasjon av de to.

Jeg begynner med det hyggeligste først, nemlig en fantastisk teateropplevelse presentert av Hålogaland Teater. For også i år viser Tromsøs eget teater Charles Dickens-klassikeren "Et juleeventyr". I fjor trillet jeg i likhet med en rekke anmeldere terningen til en sekser for å beskrive opplevelsen. Vel, terningen lander på seks også i år. Det er bare å ta av seg hatten for det Hålogaland Teater serverer i denne forestillingen. Vi snakker skuespillerprestasjoner av høy klasse. Vanvittige kulisser. Jeg lot meg rive med og både lo og gråt om hverandre. Gåsehudopplevelse! Også ungene var fornøyde. De sitret av forventning i forkant av forestillingen. Minnene fra fjoråret satt ennå i. Mest spenning var det for deres del knyttet til Jacob Marley i Kristian Fr. Figenschows skikkelse. Og spøkelset innfridde så til de grader! Det samme gjorde resten av besetningen, ikke minst en enestående Ketil Høegh som Ebenezer Scrooge.

"Et juleeventyr" spilles i to akter. Mellom de to aktene er det en 20-minutters pause. I pausen gikk vi ut. Enkelte av oss benyttet anledningen til å få unna et aldri så lite toalettbesøk. Og det var under dette toalettbesøket at jeg ante at noe var i gjære. Neida. Ikke for min egen del. Men i køen ytret 6-åringen disse ord: "Jeg har ondt i magen". Oh no! Ondt i magen kan være så mangt. Forbigående. Nothing! Men i desember kan du banne på at ondt i magen er ensbetydende med at helvete er løst!

Nuvel. Jeg krysset fingrene og håpet på det beste. Andre akt gikk helt fint. Hun nevnte ikke magen med et ord. I bilen på vei hjem derimot sa hun at hun ikke følte seg helt bra. Jeg ga henne en banan da vi kom hjem. Hun tok én bit og leverte den tilbake. Og så var det egentlig bare å vente. Midt i kveldsstellet kom den endelige bekreftelsen. Nå er det offisielt: spysjuka is in da house! Hva er det med adventstida og spysjuka? Hvorfor må vi tilbringe deler av adventstida med hodet stukket ned i toalettskåla??! Argh, dette er jeg virkelig ikke motivert for. For det er vel bare å stålsette seg. Minst 3 av 5 kommer til å bukke under. Det viser all erfaring. Som voksen melder jeg meg frivillig til å være blant de 3. "Ta meg, skån de små". Og ja, jeg mener det faktisk. Men særlig tøff i trynet er jeg ikke når jeg sier det. *sukk*

Dere da? Noen tegn til spysjuka? Ikke? Tror du at dere slipper unna liksom? Hah!

Fin-fin hyttehelg! Og cupcakes-vinner!

2011-12-05T19:06:00.001+01:00

Vi har vært på hyttetur i helga. Sammen med gode venner. Fire voksne, seks små. Vi hadde det helt toppers! Vi spiste god mat. Skravlet og strikket. Spilte spill med de små. Leste. Og lekte både inne og ute. Litt vindfullt ute på lørdag. Men vi sto han av, som vi sier her nord.

Under ser du bilder fra vår ferd til den flotte stranda like nedenfor hytta på Brensholmen lørdag. Kjenner du ikke Brensholmen? Nei? Vel, vi snakker om et lite paradis på jord. På Kvaløya. Øya vi bor på. Nå bor vi bare 15 minutters kjøring fra Tromsø sentrum da. Brensholmen og Sommarøy ligger 45 minutter lenger ut. Og der snakker vi vakrere enn vakrest. Bare jeg vinner i lotto skal jeg kline til med ei hytte der ute selv. Og jeg satser på snarlig realisering av den drømmen. Har nemlig lagt en klekkelig lottogevinst inn i budsjettet for 2012. Nå spørs det om nevnte budsjett er et spesielt godt utgangspunkt for søknad om lån til hytte, men men. Hvor nøye skal man være liksom? Når gevinsten er i boks trenger jeg jo uansett ikke å låne ei krone. Så det så.


Yngste frøken fjong på vei ned i fjæra. Lite snø hittil i år. Men vi satser på bedring, sånn at vi får hvit jul.

Mellomstesnupp er kokfornøyd med tingenes tilstand.

Eldstejenta tester skjebnen.

Før helga lanserte jeg denne bloggens første giveaway ever. Frist for å delta var i går. Vinneren kårer jeg i dag, som lovet. Og tadda, jeg la inn de 27 loddene i et regneark. Prøvde å stokke dem litt tilfeldig. Sånn.

La inn tallene 1-27 på random.org. Og voila, frem kom nr. 25.

Og hvem lå på nr. 25? Jo, Elise med bloggen theelise.com. Praktisk, siden dama bor bare et litt langt steinkast unna meg. Og nei, jeg har ikke juksa for å få smake på baksten. ;-)

Vi innvier SingSang-kalenderen!

2011-12-01T22:12:00.001+01:00

Denne ligger og venter på meg på posten:
SingSang - sanger og aktiviteter som hører julen til

Vi skal på hyttetur i helga. I går kveld pakket jeg derfor den ene bagen etter den andre, mens jeg løp litt frem og tilbake mellom klesskap og datamaskinen. Måtte jo sjekke kommentarene på innlegget om råttkjerringbaksten med jevne mellomrom. For jammen ble det mange kommentarer. Ikke bare her på bloggen, men også på Facebook-siden min! Som Pia så korrekt påpekt i ene kommentaren: bakst fenger!

I tilfelle du lurte, nei vi har ikke vunnet i lotto og bygd oss en millionhytte oppe på fjellet. Vi leier arbeidsgivers funksjonærhytte. Der skal vi altså tilbringe adventshelga sammen med gode venner. Kanskje baker vi litt der ute? Eller lager noe julepynt? Spille spill skal vi definitivt gjøre. Og se på "Jul i Blåfjell". Ungene får ta med seg pakkene fra adventskalenderen. Og ikke minst skal vi innvie husstandens nyeste kalender: SingSang-kalenderen. Den ligger på posten og venter på meg. Jeg fikk nemlig en hyggelig e-post fra ei dame i Barnebokforlaget for halvannen måned siden, med spørsmål om jeg kunne tenke meg å teste ut produktet. Jeg tok litt betenkningstid. Tross alt første gangen jeg tar imot noe som blogger på denne måten. Dessuten kjente jeg en viss skepsis til kalenderen, siden jeg som tidligere nevnt er blitt hedning på mine gamle dager. Men damen mente det var helt uproblematisk at jeg ikke tror. Ikke alle sangene i pakken er kristne. Og de ville gjerne la ulike småbarnsfamilier teste ut konseptet. Jeg står også fritt til å skrive min ærlige mening om kalenderen. De vil ikke kjøpe seg til goodwill, noe lovverket da heller ikke tillater. Så, siden prosessen var så redelig takket jeg ja.

Jeg kjenner jeg gleder meg til å hente pakken, jeg. Jentene elsker å synge, så for dem blir dette toppen! De kristne sangene får jeg bare leve med. De hører liksom julen til, uavhengig av mitt oppgjør med barnetroen for noen år siden. Og jeg har jo et forhold til dem. Det samme har jentene. Jeg er også tydelig på at ungene står fritt til selv å definere sin egen tro. Jeg skal ikke bestemme på deres vegne. Men jeg skal være klar på at det handler om tro, ikke sannhet. Kanskje gir SingSang-kalenderen et godt utgangspunkt for gode diskusjoner?

Tror du det kunne vært koselig med en kalender som dette? Eller blir det å sette seg ned med et nytt sang- eller aktivitetskort hver dag bare pes i en travel adventstid?

Lenge leve råttkjerringa!

2011-12-01T21:22:00.001+01:00

Yikes, det har vært en hektisk dag! Mannen er bortreist i forbindelse med en begravelse, så jeg og jentene har vært alene hjemme. Og hva skjer når man er alene hjemme med de små? Jo, da skal plutselig alt skje samtidig. Først var det tenning av julegrana i barnehagen kl. 15.15. Deretter juleavslutning i klassen til eldstejenta. Undertegnede var i komiteen, og hadde oppmøte kl. 17. Da middagen var slukt (jeg serverte den kulinariske retten pølser med brød), var det bare å ta hele flokken under armen og komme seg avgårde.

Men flokken min var ikke det eneste jeg hadde med. Også bakverk var med på lasset. Og det er her råttkjerringa kommer inn. Har du hørt om råttkjerringkake? Det var en venninne av meg som gjorde meg kjent med begrepet. Vi snakket om disse bakeblandingene fra Toro og Møllerens. Og mens jeg la ut i det vide og det brede om hvor lettvint det er med sånne kaker og hvor gode de er, kunne hun fortelle at sånne kaker går under tilnavnet råttkjerringkaker. Hva??! Ikke nådegave-til-late-og-praktisk-orienterte-kvinner? "Nei, råttkjerringkaker", gjentok min venninne, med et smil om munnen og latter i blikket.

Vel, det er sikkert noe i det. At man er en råttkjerring som baker juksekaker i stedet for ordentlige kaker som som et minimum krever knusing av egg og sikting av mel. Men fy så glad jeg er for at de finnes. Jeg har stort sett alltid sånn muffinsblanding fra Toro i skuffen. Perfekt når man plutselig får gjester. Nå vil enhver husmor med respekt for seg selv protestere høylydt og påpeke at det jo er sååå lett å smelle sammen sin egen muffinsrøre heeelt fra bunnen av. Vel, det skiter jeg i! Kom ikke her og påstå at det er enklere å røre sammen x antall ingredienser enn det er å slenge noe pulver, litt olje og vann sammen og vips, så er røra klar?! Hvorfor skal jeg blande tørrvarene når Toro allerede har gjort det for meg liksom?

Anyway, det var altså Toro-muffins jeg tenkte å kline til med som mitt bidrag på bakefronten til dagens juleavslutning på skolen. Som sagt, så gjort. I 22-tiden i går satte jeg muffinsvidundrene i ovnen. Da klokka signaliserte at baksten straks var klar til å tas ut, viste det seg at baksten nok trengte et minutt eller to til. Men hva skjer? Jo, denne damen tuslet bort til datamaskinen for å sjekke e-posten i full fart mens hun ventet. Og så måtte hun bare innom Facebook. Og en blogg eller to. Og voila, sånn ble baksten:

Brent helt hinsides.

Her føler jeg at Toro har noe å jobbe med. Det er for dårlig at råttkjerringer som meg skal være avhengig av å stille inn klokka på ovnen selv for å bedømme når baksten er ferdig. Muffinsen burde gi lyd fra seg når de er gylne og fine og klar til å bli tatt ut av ovnen. Aller helst skulle de ha hoppet pent ut av ovnen selv, men det er kanskje å be om for mye?

Nuvel, jeg hadde heldigvis enda en Toro-pose i skuffen. Dermed slapp jeg å komme tomhendt til dagens juleavslutning. Avslutninga ble forresten en suksess. Klassen fremførte et teaterstykke i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Eldstejenta spilte piano. Og mor selv var så stolt at tårene rant over.

Hva syns du om bakeblandingene til Toro og Møllerens? Tull og tøys for late kjerringer? Eller gull verdt på ethvert moderne kjøkken? Kjør debatt!

PS. Selv om jeg er råttkjerring og knapt nok kan kalle det baking når jeg disker opp med muffins, kaker eller brød, vet jeg at andre er ivrige med mel, egg og andre ingrdienser. Særlig cupcakes er i vinden. Derfor har jeg intet mindre enn en cupcake-bok som premie i min første giveaway.
Bli med i giveawayen her

Bør vi innføre makstid i barnehagen?

2011-11-28T20:59:00.001+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I den ferske rapporten "Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010" fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fremkommer det at ett av fem barnehagebarn tilbringer mer enn 40 timer i uka i barnehagen, melder Vårt Land og en rekke andre norske medier i dag. Til sammenligning er ei arbeidsuke for voksne lovregulert til 40 timer i uka, men gjennom tariffavtaler nedjustert til 37,5 timer. Ja? Jeg ser at det er på sin plass med en debatt om eventuell makstid i barnehagen. Men ingen må da bli overrasket over at barna tilbringer mer tid i barnehagen enn foreldrene tilbringer på jobb?

Regnestykket er helt logisk. Tar vi utgangspunkt i en helt ordinær arbeidssituasjon for både mor og far tilbringer de tida mellom 8 og 16 i arbeidsgivers tjeneste (7,5 timer + 30 minutter matpause). Med mindre barnehagen og arbeidsplassen ligger vegg-i-vegg, må barnet nødvendigvis leveres i barnehagen en viss tid før arbeidsdagen starter. Her i gården leverer vi yngstejenta (eneste barnehageungen vår, de to eldste er skolejenter) i barnehagen på vei til jobb. Når hun er levert tar det oss ca. 15 minutter å komme oss til våre respektive arbeidsplasser. Ergo tilbringer 2-åringen 30 minutter mer i barnehagen hver dag enn det vi gjør på jobb. Hårreisende? Høyst normalt, vil jeg si.

SSB-rapporten viser videre at 4-åringene har de lengste dagene i barnehagen, tett etterfulgt av 3-åringene. Hele 85 prosent av barna har hel plass, som gir mulighet for mer enn 40 timer per uke. Forskning viser imidlertid at gjennomsnittlig reell oppholdstid i barnehagen for alle norske barnehagebarn er 35 timer i uka. Sier ikke det noe om at norske foreldre finner løsninger for at barna skal slippe å tilbringe 40 timer eller mer i barnehagen?

Spørsmålet om makstid i barnehagen er høyst relevant. Det samme er fokus på kvalitet i norske barnehager. Men hvis makstid skal være kortere enn voksnes 40-timersuke + transporttid, hvordan skal dette fungere i praksis? Er det foreldrenes ansvar alene å løse utfordringen? Må mor eller far jobbe deltid for å overholde makstiden? Eller har også arbeidslivet et visst ansvar?

Selv har jeg en arbeidsgiver som legger til rette for at småbarnsforeldre skal kunne jobbe fulltid. Vi har fleksitid med kjernetid mellom 9 og 15. I tillegg har vi, som den eneste bedriften jeg vet om, en ordning som tillater medarbeidere med barn i barnehage og SFO å komme inntil en halvtime senere om morgenen og å gå inntil en halvtime tidligere på ettermiddagen, uten å måtte jobbe det inn igjen. Dette er gull verdt. Og jeg vil påstå at det er gull verdt både for oss småbarnsforeldre og for arbeidsgiver. I arbeidslivet handler det gjerne om å gi og ta. Arbeidsgivere som gir får mye igjen, ikke minst i form av dedikerte og lojale arbeidstakere. Bør flere bedrifter kartlegge muligheten for å tilby småbarnsforeldre større fleksibilitet? Og kan det gjøres grep fra politisk hold?

Syns du det burde innføres makstid i norske barnehager? Hvor lang bør denne i så fall være?

Bloggjubileum og giveaway: vinn cupcakes-bok!

2011-11-27T00:15:00.001+01:00

Denne lekre boka kan du vinne i min første
giveaway! Frist: 4. desember.

Bloggen min har hatt jubileum. Denne bloggen. Og shame on me, men jeg har latt det forbigå i stillhet. Alle vet at ekte bloggere feirer store milepæler på ordentlig vis. En giveaway er det minste man kan forvente! Men denne bloggen har altså inntil nå vært kjemisk fri for giveaways. Fy, så gjerrig du er, Liv-Inger!

Men dere, bedre sent enn aldri, ikke sant? Bloggen rundet riktignok året i august. Men dere sier vel ikke nei til å være med på en giveaway i anledning bursdagen nå i førjulstida? Eller? I alle fall ikke hvis jeg røper at premien er en bok om cupcakes og hvordan du kan bake dem selv? Alle vet at norske kvinner med respekt for seg selv baker cupcakes. Dag ut og dag inn. Bare når de avfotograferer baksten til mamma-/interiør-/livsstils-/matbloggen sin tar de en pause. Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Vel, da har du kanskje gått glipp av Marta Breens artikkel "Den nye husmorskolen", som peker på de sukkersøte og ikke minst jålete muffinsene som den største trusselen mot nåtidens feminisme. Artikkelen har med rette fått massiv oppmerksomhet i Blogglandia. Blant annet har en av favorittbloggerne mine, Mammadamen, skrevet et knakende godt innlegg i sakens anledning.

Anyway, siden jeg nå er overbevist om at alle mine kvinnelige lesere baker cupcakes mer eller mindre dagen lang, tenker jeg at boka "Cupcakes: Lag dem selv" av Ingrid Hancock Bjerknes må være den perfekte premie i min første giveaway! Litt lite relevant premie for mine mannlige lesere, men det får så være. For å være helt ærlig, hvor mange av dere hadde tatt lodd i en giveaway uansett? Dere vet sikkert ikke hva en giveaway i bloggverdenen er en gang!

Siden jeg er novise på dette med giveaway selv får dere ha litt tålmodighet med meg. Jeg burde kanskje droppet den lange innledningen? Vel, man skal jobbe litt for godene her i livet. At du må lese tre avsnitt før reglene kommer får du bare leve med!

Bli med i trekningen! Alt du trenger å gjøre for å bli med i trekningen av cupcakes-boka er å legge igjen en hyggelig kommentar på dette innlegget. I tillegg kan du få et ekstra lodd for å lenke til giveawayen på egen blogg eller på egen profil i andre sosiale medier. Det handler altså om å kommentere og eventuelt å dele. Husk, i kommentaren må du si om du tar 1 eller 2 lodd.

Frist: søndag 4. desember. Jeg trekker en vinner mandag 5. desember.

Så, da er det bare å hive seg med! Før du vet ordet av det kan du bake de lekreste cupcakes til jul, bare fordi du valgte å lese og agere på akkurat dette blogginnlegget!

Sosiale medier gjør verden litt mindre

2011-11-23T22:48:00.001+01:00

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg syns sosiale medier er toppen! Joda, jeg ser at det er utfordringer knyttet til de nye kanalene. Digital mobbing, ukritisk deling og alt det der. Men la oss for all del ikke glemme fordelene. For de er mange. Jeg vil påstå at sosiale medier gjør verden litt mindre. Plutselig kan du sitte der og utveksle meninger med folk du ellers bare ser på TV. Bygge nettverk med mennesker som deler din interesse for enten fagfeltet du jobber med eller hobbyen du bedriver, uavhengig av alder, bosted og andre begrensende faktorer. Sosiale medier byr rett og slett på uante muligheter. Man må bare være nysgjerrig. Og sette seg litt inn i hvordan de ulike kanalene fungerer.

Årsaken til dette begeistrede innlegget akkurat nå er en kort Twitter-samtale jeg hadde med en mye omtalt norsk politiker i går kveld. Jeg deler alltid blogginnleggene mine på Facebook, for å tilgjengeliggjøre dem for lesere som ellers ikke ville ha fanget dem opp og for å innhente tilbakemeldinger også fra dem som ikke ønsker å legge kommentaren sin på selve bloggen. Innlegget om graviditet i jobbintervjuet ble blant annet kommentert av en tidligere skolevenninne av meg. Vi var i grunnen ganske enig om nevnte tema, til tross for at vi i andre saker står relativt langt fra hverandre. Men vi er begge skjønt enig om at det å være enig ikke er noe mål i seg selv. Målet er å diskutere og å utveksle meninger. Det er derfor jeg blogger. Og derfor hun kommenterer.

Gårsdagens debatt dreide etterhvert over på Lysbakkens ammeutspill. I likhet med mange andre mener min venninne at Lysbakken har trampet i klaveret ved å oppfordre norske kvinner til å droppe eller begrense ammingen for at far skal få være hjemme med barnet. Anyway, ammeutspillet til Lysbakken er egentlig ikke poenget her. Saken ble behørig omtalt i et ukjent antall blogger mens jeg skrev på den mye omtalte masteroppgaven min, så jeg tror jeg lar den ligge. Poenget er at man plutselig kan innhente innspill fra politikeren in question. Da min venninne viste til at Lysbakken faktisk lanserte slagordet "Mer pappa - mindre pupp" henvendte jeg meg umiddelbart til min venn Google. Jeg kunne da vitterlig ikke huske noe sånt slagord? Jeg googlet, men fant ikke. Og det var da det slo meg. Hvorfor ikke spørre Lysbakken selv? Som sagt, så gjort. Kort tid etter fyrte jeg av følgende tweet til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken:

Under en time senere fikk jeg følgende svar:

Jeg syns sånt er helt fantastisk! At et regjeringsmedlem på null komma niks kan svare på spørsmål fra en hvem-som-helst i Tromsø. Nå sier dette selvsagt noe om Lysbakkens bruk av sosiale medier. Han har opplagt skjønt noe ikke alle politikere har skjønt. Ennå. Men de andre politikerne kommer etter frem mot stortingsvalget i 2013. Det må de skal de henge med.

Et lite tips sånn på tampen. Vil du lære mer om politikernes bruk av sosiale medier bør du følge høyskolelektor på BI, Cecilie Staude på Twitter og/eller blogg, og valganalytiker Svein Tore Marthinsen på Twitter og/eller blogg fremover. De gjennomfører for tiden en analyse av politiske partier og politikere i sosiale medier. Veldig spennende!

Har du opplevd at sosiale medier gjør verden litt mindre? Hvilke muligheter har vi med sosiale medier som vi ikke hadde før?

Bør graviditet være tema på jobbintervju?

2011-11-21T17:47:00.001+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I en kommentar på E24 i dag spør Elin Ørjasæter om det er galt av arbeidsgivere å hoppe bukk over gravide arbeidstakere i en ansettelsesprosess. Norske sjefer ønsker seg tross alt folk som skal være til stede på jobben. Kommentaren tar utgangspunkt i intervjuet med 34 år gamle Siri Herland, som er lei av at hun på jobbintervju stadig blir spurt om hun planlegger flere barn. Da jeg først fanget opp kommentaren på Twitter, kjente jeg at jeg tente på alle plugger. Men etter å ha lest den pustet jeg litt roligere. Den kjente kommentatoren er nemlig overraskende balansert i sine uttalelser.

Ørjasæter tar utgangspunkt i at enhver sak, også denne, har to sider. Arbeidsgivers behov for arbeidskraft representerer den ene siden, arbeidssøkers legitime behov for å planlegge familieforøkelse den andre. Arbeidsgiver ønsker selvsagt at nyansatte skal være til stede på jobben. Selv jeg skjønner at et fravær på 35+ uker (som er så lenge de fleste kvinner minst er borte i forbindelse med fødsel) kort tid etter ansettelsen er utfordrende. Samtidig har samfunnet som helhet glede av høy fertilitet, noe også Ørjasæter poengterer. Hun sier videre at det gode med permisjonsordningene her til lands er at de gir norske kvinner lyst til å få barn og å jobbe samtidig.

I henhold til dagens likestillingslov er det forbudt å spørre arbeidssøkere om graviditet og familieplanlegging. Ifølge Ørjasæter er dette feilslått politikk. Man bør snakke om disse tingene allerede i en intervjusituasjon, mener hun. Fordi det er relevant. En permisjon er et praktisk spørsmål som nesten alltid kan løses, men det løses best dersom begge parter er mentalt forberedt, skriver kommentatoren.

Dette er vel og bra. På papiret. Men hvordan ville det fungert i praksis? Er norske arbeidsgivere innstilt på å ansette gravide? Eller går de glatt videre til neste kandidat med en gang de skjønner at den godt kvalifiserte kvinnelige arbeidssøkeren bærer en ny verdensborger under brystet? En undersøkelse fra mars inneværende år viser tross alt at nordiske bedriftsledere er negative til å ansette kvinner som har vært i fødselspermisjon. De er visstnok mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse. Hvis småbarnsmødre er uglesett i arbeidslivet, hva da med vordende mødre?

Jeg kjenner at jeg er litt delt her. Jeg ser Ørjasæters poeng når hun anbefaler kvinner som planlegger familieforøkelse å bli i den jobben de har. Dette er et godt råd for en del situasjoner, skriver hun. Men i alle situasjoner? Hva om du er helt ny i arbeidslivet? Hva om graviditeten slett ikke var planlagt? Hva om du er på flyttefot til et nytt sted?

Sistnevnte er en situasjon jeg selv kjenner godt. Jeg var gravid da jeg og mannen flyttet tilbake til Tromsø fra Oslo for ti år siden. Jeg valgte å søke da drømmejobben dukket opp. Og jeg valgte å fortelle om graviditeten på intervju. Det føltes rett for meg. Jeg var riktignok overbevist om at det å fortelle var det samme som å ekskludere mitt eget kandidatur. Men den gang ei. For min sjef skjønte det jeg skulle ønske at flere sjefer skjønte. Man ansetter ikke bare for at medarbeideren skal løse et behov umiddelbart. Man ansetter for at medarbeideren skal utføre en arbeidsoppgave også på lang sikt. Jeg forstår at arbeidsgivers ryggmargsrefleks er å bli skeptisk når kandidaten forteller at hun er gravid. Men jeg skulle ønske flere turte å satse. Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at nettopp min sjef turte.

Syns du det bør være lov å spørre om graviditet og familieforøkelse i et jobbintervju? Eller er dette en privatsak og ikke noe ny arbeidsgiver skal bry seg med før det praktiske skal løses?

Masteroppgaven i boks!

2011-11-18T17:30:00.000+01:00


Når man har levert masteroppgaven sin kan man trygt smelle en flaske champagne! Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jadda dere. Tirsdag leverte jeg masteroppgaven min. For en utrolig lettelse! Det ble en heftig innspurt. Satt oppe til kl. 2 natt til tirsdag. Hadde egentlig en plan om å levere før jeg la meg på kvelden/natta. Men da jeg skulle stable forside, forord og kjernetekst inn i en og samme PDF midt på natta, kom Word med en melding av dette kaliberet:

Du dumme jente, kan du ingenting, nå havner bunnteksten din, altså sidetallet, utenfor området for utskrift, skjerp deg!

Ok, det var ikke helt det meldinga sa, men det var sånn jeg tolket den. Derfor ble det change of plans! Jeg smalt sammen maskinen, la meg, lå en stund før jeg sovna (oppspilt som få), sov fire timer, og stablet PDF-en dagen derpå. Selvfølgelig møtte jeg på kvist også da. Det viser seg å være sånn passe smart å skrive litt i ny Word og litt i gammel Word. Resultatet er at tekst og grafer begynner å flytte på seg når du minst venter det. Innholdsfortegnelsen gikk åt skogen et øyeblikk. Men det løste seg. Jeg fikk levert. Og det til og med med mange timers margin. Herlig!

Nå skal skiten selvsagt gjennom sensuren da. Eller nei, jeg tar det tilbake. Det er ikke skit. Det har vært utrolig spennende og lærerikt å jobbe med oppgaven. Jeg ser riktignok at jeg kunne ha styrket teoridelen betydelig. Det var da også planen. Men så vips var det 15. november! Nuvel. Jeg har en grei følelse. I den grad det er mulig å ha noen følelse så kort tid etter innlevering. Man blir litt ko-ko i hodet når man sitter der til langt oppover ørene i sine egne formuleringer. Min største skrekk er å ha bommet helt på oppgaven. Kan det tenkes at sensor mener temaet ikke faller innenfor rammen av faget? Jeg har tatt en MBA. Oppgaven handler om sosiale medier. Og bank. Ja ja, den tid, den sorg.

Hvor var jeg? Jo, sensur. Oppgaven skal gjennom sensuren. Deretter skal den forsvares muntlig. Men så, så har jeg graden i boks! Men det, det skal jeg skrive mer om når den tid kommer. Nå først skal jeg bare nyte at den verste biten er unnagjort.

Milepælen er selvsagt behørig feiret. Tirsdag kveld var jeg ute sammen med tre flotte og ikke minst trivelige medstudiner. Vi spratt en god flaske champagne. Og en flaske cava. Og en til flaske cava. Og en til.

Så, da går jeg helga i møte uten skrivepress. Det kan godt tenkes at jeg tilbringer noen timer med nesa i en bok. Men da utelukkende for underholdningens del.

Hva skal du gjøre i helga? Uansett hvilke planer du har ønsker jeg deg og dine en riktig god helg!

Unge med spunk! Og quiz!

2011-11-10T10:26:00.000+01:00

En prikkete liten arm. Vannkopper? Edderkopper? Spunk?

Fortsatt stille i bloggen min. Og bra er det! Det betyr at jeg har fokus på den jæ*** oppgaven som skal leveres tirsdag til uka. For all del, det er en spennende oppgave. Jeg har lært enormt mye underveis. Og ikke minst er det lærerikt å tolke resultatene av spørreundersøkelsen jeg gjennomførte for en tid tilbake. Men tida. Den strekker ikke til. Eller det vil si, jeg har valgt å disponere tida som en dott! Ikke de siste ukene da.Jeg har vært flink helt siden vi kom hjem fra Gran Canaria. Men hele forrige semester. Nuvel. Ingen grunn til å gråte over spilt melk, eller hva det nå heter. Full fokus fremover. Jeg skal komme i mål!

Men som småbarnsmor er det altså vanskelig å planlegge. Før man vet ordet av det har man en unge med prikker overalt å forhold seg til! Jepp, 2-åringen er syk. Det begynte med forkjølelse. Snørr og hoste. Hun var plaget et par netter, og frarøvet sine nå godt vante foreldre nattesøvnen. Sånt passer dårlig når man skal skrive akademisk pjatt når morgenen gryr. Men tirsdag kveld utartet det seg. Plutselig var det utslett å se. Overalt! Eller ikke overalt. Mage og rygg var skånet. Snodig. Vi tror nemlig det er vannkopper hun har. Det har gått i barnehagen. Men det starter visstnok som regel på mage/rygg og sprer seg så til resten av kroppen. Snuppa vår har først og fremst prikker på armene og på lårene. Og litt i ansiktet. Ikke er de fullt så væskefylte som vannkopper vanligvis er heller. Så hva er det?

For å få stilt diagnose tok mannen 2-åringen under armen i går og dro i vei til legen. Ble vi noe klokere? Nei. Legen skjønte godt at vi kom med henne. For hun var jammen ikke sikker selv på hva det var. Crp var litt forhøyet (20), så vi snakker om en virusinfeksjon av et eller annet slag. Jeg holder nå fortsatt en knapp på vannkopper. Den hypotesen får vi vel avkreftet først i det øyeblikk vannkoppene kommer settende på et eventuelt senere tidspunkt. Hmmm, dere skjønner at jeg er påvirket av den oppgaveskrivinga? Snakker om hypoteser og eventualiteter i bloggen? Ikke bra.

Siden vi lever i tiden og forventer effektivitet prøvde mannen å få stilt diagnose via sin Facebook-vegg i går. Vi er såvisst ikke noen digitale sinker, og søker å finne informasjon der vi kan! Nå viste det seg at det ikke akkurat var de mest begavede av mannens Facebook-venner som valgte å uttale seg. Forslagene var mange. Hvis ikke det er vannkopper, kanskje er det kaffekopper? Edderkopper? Tekopper? Eller det beste forslaget av dem alle: spunk! Jeg holder en knapp på det. Min gode venninne turnuslegen ba oss sjekke at ikke det går bort i vask. Hun har visst dårlig tro på at vi bader ungen med jevne mellomrom. Det har hun vel egentlig rett i. Dette er tross alt unge nr. 3. Vi bare støvsuger henne innimellom.

Huffameg, nå håper jeg ikke noen tar meg alvorlig. Ironi er farlig. Tøyseblogging er farlig. Man kan lett misforstås. Så, hvis noen føler seg uthengt her, pust rolig. Jeg bare tuller! Jeg vet jo at det som ble sagt i Facebook-tråden om veslas diagnose bare er vas. Akkurat som 80 prosent av denne bloggposten. Eller? Burde jeg bekymre meg? På oppfordringen om å sjekke at ikke prikkene går av i vask nevnte nemlig mannen noe om stålull...

For å avrunde i en munter tone introduserer jeg herved en quiz! Snuppa og jeg er hjemme i dag. Hun er i god form. Litt grøtete i stemmen bare. Og prikkete. Men blid og fornøyd. Synger og traller. I videoklippet nedenfor traller hun. Men hvilken sang er det hun traller? Vet du det? Svarer du riktig venter heder og ære i kommentarfeltet!

Himmelsk egoferie i Puerto de Mogan

2011-10-31T22:56:00.001+01:00

Det er 31. oktober i dag. Strengt tatt burde jeg vel blogge om Halloween. Ja, vi har sanket godis i nabolaget, både jeg, eldstejenta og mellomste. Ja, vi har spist uanstendig mye godterier, både eldste, mellomste, yngste, gubben og jeg. Ja, vi har tatt inn over oss at Halloween er kommet for å bli, og er innstilt på å gjøre det til noe positivt for ungene. Men nei, det er ikke det jeg skal blogge om i dag. I dag skal jeg blogge om ferien vår.

I anledning vår 10 års bryllupsdag (tinnbryllupsdag, for den som forstår seg på sånt) unnet nemlig jeg og min bedre (?!) halvdel oss en egoferie av dimensjoner denne høsten. Sånt kan man tillate seg når man har nådd den milepælen vi nådde nylig, ser du. Vi har nemlig ikke bare vært gift i ti år i år. Vi har også vært kjærester halve livet. Jepp, vi er sånne trauste (kjedelige?) mennesker som fant hverandre i ung alder. Vi har opplevd russetida sammen, studietida, vi har blitt voksne sammen, blitt foreldre sammen. Opplevd opp- og nedturer, som alle andre. Etablert et liv sammen. Og det vi har sammen, det er jeg så uendelig glad og takknemlig for! Nuvel. Nok sentimentalitet. Det får være grenser for hvor høyt jeg skal jekke opp egoet til gubben.

Ferien. Det er lenge siden vi bestemte oss for å reise bort denne høsten. Men skulle vi dra på storbyferie eller sette kursen mot strand, sol og slaraffenliv? Vi valgte det siste. En hel uke har vi nå tilbragt i vakre Puerto de Mogan på Gran Canaria. En fantastisk sjarmerende liten by. Ikke helt stedet dersom du har planer om å feste hardt eller shoppe daglig. Men dersom du er ute etter ro og fred, vakre omgivelser, sol og varme og god mat og drikke, da er Puerto de Mogan midt i blinken!

Vi bodde på Cordial Mogan Playa, et stort og flott hotellanlegg ca. 5 minutters gange fra bykjernen og stranda. Standarden var upåklagelig! Rent og ryddig, god service, nydelig frokostbuffet (vi hadde bare frokost inkludert), spa på hotellet. I det hele tatt. Hotellet hadde to store bassengområder tilgjengelig, hvorav et med eget barnebasseng. Selv om både hotell og basseng var godt tilrettelagt for barn, vet jeg likevel ikke om jeg hadde valgt dette som reisemål dersom vi skulle hatt de søte små med oss. Det var ikke mange barnefamilier der. Det var bare noen få barn i bassenget til en hver tid. Det er kanskje annerledes i fellesferien da, hva vet jeg. Uansett, når vi reiser på Syden-ferie med ungene drar vi heller til steder med mange andre barn. Litt mer liv og leven. Denne gangen derimot var liv og leven laaangt nede på ønskelisten.

Vi hadde en helt topp ferie! Vi leste masse. Jeg kom meg gjennom Jo Nesbøs "Hodejegerne" (på tide, vil mange si), Camilla Läckbergs "Steinhuggeren", og kom meg godt i gang med den norske debutanten Anne Cecilie Remens "På direkten" (veldig spennende så langt, men på grunn av den hel****s masteroppgaven har jeg ikke fått lest den ferdig her hjemme). Vi slumret i solen, spiste god mat og drakk god vin. Kan det bli bedre? Vi fikk virkelig ladet batteriene. Det trengte vi. For det tar jo nøyaktig én dag fra du kommer hjem til hverdagen treffer deg midt i fleisen igjen! Men det er tross alt hverdager det er flest av. Og det er de som er selve livet! Heldigvis.

Mellomlanding i Madrid. Noe jævla dritt! Måtte av flyet og
greier. Sånt blir man sliten (og litt sur) av.

Ikke noe å utsette på frokostbuffeten på hotellet.
Selv havnet jeg på søtkjøret.


Drikke til frokosten må man ha! Jeg sto over. Valgte juice. Boooring!

På disse solsengene lå vi og slumret. Nice!

Fint, hva?

Spa! Ikke ille i det hele tatt!

Her kan man kose seg, skjønner dere!


Veien ned til byen oppe i skråningen der.

Søte hus overalt. Litt som Kardemommeby!

Rent og flott!

Undertegnede poserer. Og jeg vil ikke høre et ord om
hudfargen!

Da gjenstår det bare å rette en stor takk til mammaen min! Uten deg hadde det ikke blitt noen tur. Også svigermor fortjener en takk, for sitt bidrag. Så heldig vi og ungene er, som har foreldre/besteforeldre som stiller opp.

Burde jeg ikke fått barn, sier du?

2011-10-23T13:40:00.001+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Joda, jeg skal blogge om den fine ferien vår. Kom hjem i går, og har både bilder og historier å dele. Men første må jeg bare kommentere den pågående debatten i kjølvannet av Trude Mostues hårreisende uttalelser i Dagbladet 20. oktober. I intervjuet nøyer nemlig ikke kjendisdyrlegen seg med å snakke varmt om sin egen tilværelse som hjemmeværende småbarnsmor. Nei, hun finner det helt naturlig å dømme enhver kvinne som har valgt annerledes enn det hun selv har gjort. Hun går til og med så langt som å si at kvinner som ikke har tid til å være hjemme med 1-åringer, bør la vær å få barn. Få kvinner har gode grunner til ikke å ta mer enn ett år hjemme, hevder hun. Javel? Økonomi, kan det være en grunn? Eller kan det rett og slett tenkes at ikke alle ønsker å være hjemme utover ordinær permisjon? Og er det mulig at barna til disse kvinnene slett ikke lider noen nød i barnehagen, men at de til og med trives der?

Mostues uttalelser har heldigvis ikke fått stå uimotsagt. Politikere, bloggere og andre samfunnsdebattanter har kommet med gode tilsvar. Uttalelsene er også debattert på ulike diskusjonsforum og ikke minst på Twitter. Siri mener det er på grunn av vår dårlige samvittighet at vi reagerer. Vi er sinte og fornærmede, misunnelige på Mostues millioner og Au Pairer og jeg vet ikke hva. Men det er jo ikke derfor reaksjonene kommer. Reaksjonene kommer fordi Mostue ikke gjør det Siri selv maner til, nemlig å vise respekt for andres valg. Vi skal alle kunne føle oss trygge på at det valget vi tar for barna våre og for vår familie, er det rette. Vi gjør våre valg ut fra egen livssituasjon og ikke minst eget ønske. Når Mostue da tillater seg å fortelle meg og andre kvinner med meg at vi gitt det valget vi har tatt ikke burde fått barn, da er det på sin plass å reagere!

Mostue utviser også en enorm dobbeltmoral når hun i det ene øyeblikket sier at barnehage er fy-fy, mens hun selv har Au Pair til å hjelpe seg med de små. Ikke noe galt i det. Det hadde ikke vært meg imot å ha Au Pair. Men Mostue er så opptatt av at hun velger hjemmetilværelsen fordi hun ønsker å være til stede og å prege barnets personlighet. Så Au Pairer kan gjerne bidra til å prege barnets personlighet, men ikke barnehageansatte?

Det som også er trist er at Mostue helt fratar far ansvaret for barnets ve og vel i dets tidlige leveår. Det er mor som skal være hjemme. "Vi må gjøre det kvinner skal gjøre", sier hun, og gjør dermed en hederlig innsats for å sette likestillingen som nettopp kvinner har kjempet så hardt for tilbake i steinaldermodus. "Norske kvinners moderskap og yrkesdeltagelse har skapt den velferden vi har og de fortjener en hyllest, ikke en snøball av dårlig samvittighet i ansiktet med avsender Trude Mostue", skriver Arbeiderpartiets Jette Christensen i VG i etterkant av Mostue-utspillet. Hear hear, sier jeg. Anbefaler for øvrig Christensens Facebook-notat om samme sak. Her kommer hun med mange gode og viktige poeng.

Men på den andre side, er det så ille at Mostue forteller hva kvinner skal gjøre? Jeg syns ofte det er vanskelig å velge, jeg. Bare spør mannen min. Jeg hater å stå ansikt til ansikt med vanskelige beslutninger i privatlivet. Hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo for eksempel? Da kan det være greit å ta til seg det @Iskwew skrev på Twitter her om dagen: Så fint at noen vet hva vi kvinner skal gjøre, så vi ikke trenger å lure på det.

Hva syns du om Mostues utspill? Er det greit at hun setter søkelys på debatten om 1-åringer i barnehage? Eller syns du som meg at det blir høyst usaklig når hun tillater seg å hevde at kvinner som sender 1-åringene i barnehage ikke burde fått barn?

Hasta la vista!

2011-10-15T09:57:00.000+02:00

Dårlig med oppdateringer her om dagen. Mye å gjøre. De siste dagene har vi blant annet forberedt årets store happening for vår del, nemlig egoferien til Gran Canaria. Jepp, vi har overlatt ungene i bestemødrenes varetekt. Litt senere i dag setter vi kursen mot Gran Canaria og vakre Puerto de Mogan. Fordi vi fortjener det!

Ser fristende ut, ikke sant?

Bildet er hentet fra Star Tours nettside.

Her kan du se flere bilder og lese mer om hotellet "vårt", Cordial Mogán Playa

Vi reiser med Star Tour. Lenker likevel til Apollos nettside (de har begge det samme hotellet), siden Apollo viser 26 mot Star Tours 9 bilder fra området.

Da gjenstår det bare for meg å si so long, see you later! Den neste uka skal jeg bare ligge og duppe ved bassengkanten, lese en bok eller tre, nippe til paraplydrinker, nyte sola (og hei, ikke et ord hvis jeg er like bleik som før når jeg kommer hjem, enkelte sto langt bak i køen da pigmenter ble delt ut...), nyte god mat, og kose meg sammen med kjæresten min! Luksus!

Og du, eventuelle ideer om innbrudd eller annen f**nskap i Casa de Liv-Inger mens vertskapet er borte kan du bare glemme. Jeg er ikke så dum at jeg annonserer ferien min i sosiale medier hvis det er fritt frem, vettu. Mamsen holder fortet. Og tar jeg ikke mye feil kommer lillebroren min til å vanke her en del, han også. Og tro meg, de to der vil du ikke kødde med! Jeg prøvde meg på mamsen opptil flere ganger i løpet av tenårene. Hun vant alltid...

Sivert, Jarle og jeg. Og ektemannen.

2011-10-09T10:42:00.001+02:00

Talentfulle, kjekke, norske menn. Bildene er hentet fra
artistenes egne nettsider, siverthoyem.com og bernhoft.org.

Det er en selvsikker mann som drar med seg kona rundt for å se på andre særdeles selvsikre og ikke minst kjekke menn. Med store stemmer. Og sex appeal.

Mannen min har tatt ansvar. Den siste uka har han sørget for at vi begge har fått med oss ikke bare én, men to store konsertopplevelser. To av landets største mannlige vokalister har gjestet Tromsø denne uka, nemlig. Sivert Høyem åpnet sin turné på Rica Hall onsdag kveld, mens Jarle Bernhoft briljerte alene på scenen i Tromsø kulturhus i går kveld. To veldig ulike vokalister. Begge med særpreg. Og begge fantastiske!

Selv er jeg litt tregere når det kommer til å initiere type konsertbesøk og annen moro. Jeg syns forsåvidt det er en strålende idé. Å dra på konsert altså. Men så begynner jeg å tenke at det å dra på konsert tross alt setter en stopper for mine opprinnelige planer for den aktuelle kvelden. Hvilke planer? Jo, å sitte hjemme i sofaen og surfe på nettet eller zappe på TV-en. Som dere skjønner. Jeg trenger en tupp bak. Det fikk jeg. Heldigvis

Sivert Høyem var som alltid fantastisk. Jeg må si som min gode kollega og bloggvenninne Moden, mørk og mystisk at jeg er en smule bittelitt forelsket i stemmen til Sivert. Og vi er ikke alene. I går kveld hadde jeg følgende lille Twitter-samtale med en Sivert-entusiast fra Bodø:

Kvinner landet over blir mo i knærne når mannen fra Vesterålen lar stemmeprakten fylle rommet. På konserten onsdag var det store høydepunktet da Sivert alene fremførte Madrugada-hiten "Majesty". To die for! Verken mer eller mindre. Mannen har ikke bare en stor stemme. Han har en karisma noen mann knapt kan måle seg med. Han er mystisk, men samtidig jordnær. Uoppnåelig, men samtidig mannen i gata. Killer kombo!

Men Sivert er ikke den eneste nordmannen som imponerer stort med sin stemmeprakt om dagen. Jarle Bernhoft kan sine saker han også, noe han fikk vist til millioner av amerikanere da han opptrådte på "The Ellen DeGeneres Show" nylig. Jeg skal ikke skryte på meg å være en stor Bernhoft-kjenner. Men i går kveld ble jeg blåst av banen av mannens unike evne til å lage musikk bare ved hjelp av sin egen stemme, noen enkle instrumenter og en loopboks. For en stålkontroll! For en stemmeprakt. Og ikke minst, for en herlig fyr. Der Sivert Høyem er mystisk, er Jarle Bernhoft søt. I går klarte han å lage ikke bare fantastisk musikk. Han lagde også prima underholdning for de fremmøtte. Med morsomme historier ispedd et fantastisk levende kroppsspråk spritet han opp sceneshowet med underfundig standup mellom slagene. Jeg lo. Og lot meg sjarmere. En unik konsertopplevelse.

Har du noe forhold til de to nevnte herremenn? Eller har du andre favoritter på den norske stjernehimmelen?

2-årsdag og syk mor i heimen

2011-10-01T20:57:00.000+02:00

Du vet du er pjusk når du er alene hjemme en hel helg, og ikke har handlet inne noe godteri overhodet. Og det til tross for at de har 40 % på smågodt på Eurospar.

Jepp, undertegnede har vært nede for telling i noen dager. Tirsdag måtte jeg kapitulere og dra hjem fra jobb før lunsj. Omgangssyka fra helv*** var i anmarsj. Og det sier jeg dere. Når man har en mage som truer med opprør, er det svært uheldig at Statens vegvesen holder på med asfaltarbeid når man sitter i bilen på vei hjem. Det kunne ha endt ordentlig ille! Takk og pris, det gikk bra.

Denne omgangssyka har sittet i lenger enn det jeg er vant til. Og ikke minst, lenger enn det jeg liker. Jeg var opptatt med å dø hele tirsdag, onsdag og store deler av torsdag. Du vet hvordan det er når du sitter på do i det ene øyeblikket, og henger over det i det neste? Ja? Å, du vet. Så jeg skipper detaljene. Fredag var jeg ferdig med å kvitte meg med både vått og tørt enten den ene eller den andre veien. Men kreftene uteble. Og matlysten. Jeg har sovet. Time på time. Vært som et slakt. Nå er jeg oppegående. Men fortsatt gugg i maskineriet. Og sånn passe energisk. Passer ekstremt dårlig, siden ungene er på høstferie og mannen er på vift med jobben. Fruen er med andre ord alene hjemme, med alt det gir av muligheter for både det ene og det andre. Nå hadde jeg ikke større planer enn å skrive på den hersens masteroppgaven hvis innleveringsfrist nærmer seg raskere enn jeg liker. Men hvis det i utgangspunktet er tungt å finne motivasjonen, ja så kan jeg love deg at det ikke blir noe enklere når energinivået er langt under pari. Men jeg har da gjort ferdig spørreundersøkelsen som skal ut. Tror jeg. Og nå jobber jeg videre med teoridelen. Eller ikke akkurat nå da. For nå har jeg en pause. For å oppdatere bloggen litt. Den har jo ligget brakk parallellt med at mor selv har vært kaputt. Jeg har ikke en gang rukket å fortelle at vi har hatt stor feiring i heimen. Men det har vi altså. Yngstejenta ble nemlig to år i forrige uke!

Tenk dere. Den lille snuppa er blitt to allerede. Hun var jo nettopp lille babyen vår! Lenge tenkte vi at det holdt med to søte små. Men så ble nr. 2 tre år. Vi følte oss ovenpå. Kjente at lysten på en til meldte seg. Og det sier jeg dere, så utrolig glad vi er for at vi valgte å få en til. Og ikke minst, så heldig vi er som har en så herlig bukett. Tre flotte jenter! Det er fantastisk å se hvordan minstejenta finner sin plass i familien. Hvordan personligheten hennes vokser frem, og beriker hverdagen vår. De to eldste forguder henne. Med den lille solstrålen er familien komplett. Rett og slett.


Lita, nyfødt frøken. Hele to år siden nå.

Stor 2-åring, full av fart. Og alltid med et smil på lur.


Så spent blir man når man får en pakke foran seg.

Ønsker dere alle en fortsatt god helg! Måtte omgangssyka og annen dritt ligge langt unna deres ringe hjem.

Personvernhysteri på Facebook

2011-09-24T19:56:00.002+02:00

Facebook har nytt utseende og ny funksjonalitet. Igjen. Mange stønner og klager. Jeg forholder meg rolig. For enn så lenge kan jeg ikke se at endringene er av hårreisende art (merk: jeg har ikke skaffet meg timeline og annen moro ennå). Det er derfor med stor forundring jeg observerer at nyhetsfeeden plutselig er plastret med meldinger fra venner som ber meg om vennligst å holde pekeren over navnet sitt, vente på rammen som kommer opp, klikke på "Abonner" og huke vekk "Kommentarer og ting folk liker". Hvorfor er de så engstelig?

Grunnen til frykten som sprer seg er den nye tickeren til høyre på Facebook. En liten boks som viser liveoppdateringer av venners gjøren og laden. Plutselig har mange fått øynene opp for at "hei, jeg ser faktisk oppdateringer venner gjør på andres vegger". Vel, dette er ikke nytt, folkens. Tickeren viser bare informasjon du uansett har tilgang til andre steder på Facebook. Hvis du stusser på hvorfor du får se hva en av dine venner skriver på veggen til en person du ikke er venn med, er svaret enkelt: personen har veggen sin åpen for alle. Det venner skriver på personens vegg har derfor alle på Facebook tilgang til, uavhengig av den nye tickeren.

Hver og en har ansvar for sine egne personverninnstillinger. Selv om du ved hver posting kan velge hvem som skal kunne se det du legger ut, kan du under "Hjem" og "Personverninnstillinger" forhåndsdefinere hvem som skal kunne se det du deler av statusoppdateringer, bilder og lignende. Har du huket av på "Offentlig" er det fritt frem for alle. Overraskende mange er ikke klar over at Facebook-profilen default er åpen. Facebook er nemlig interessert i at mest mulig informasjon skal være tilgjengelig for så mange som mulig. Slik genererer de trafikk. Huker du av på "Venner" blir det straks bedre. Du kan da sikre deg at bare venner får se det du legger ut. Selv har jeg valgt "Egendefinert". Jeg har nemlig lagd meg en liste som kalles "Begrenset". Dette er da personer på min egen venneliste som jeg av ulike grunner ikke ønsker å gi fullt innsyn på egen vegg.

Men det finnes også en annen innstilling. Under "Personverninnstillinger" og "Slik kobler du til" kan du definere hvem som skal kunne se vegginnlegg som er skrevet av andre på profilen din. Her er default "Venner", noe jeg også har på min profil. Alle mine venner kan se alt av innlegg og bilder som legges på veggen min. Hvis venn A skriver et innlegg på min vegg, kan venn B se det, selv om de to ikke er venner. Heller ikke dette er nytt. Det er med andre ord verdt å merke seg at alt du skriver på andres vegger er tilgjengelig for langt flere enn det du har mulighet til å ha oversikt over. Du har rett og slett ikke kontroll. Tickeren til høyre på Facebook tilgjengeliggjør det du skriver i realtid. Men informasjonen er likevel tilgjengelig på veggen du skriver på. Er det egentlig noen stor forskjell? Nei, mener jeg. Hvis du ikke vil at andre skal kunne se det du skriver på veggen til vennene dine må du rett og slett ikke skrive det på veggen i det hele tatt. Da må du sende det som en personlig melding i innboksen til vedkommende. Så enkelt er det.

Spør du meg er ting akkurat som før når det kommer til personvern på Facebook. Du bestemmer selv hvem som skal se det du legger ut på egen vegg. Det du legger på andres vegg har du ingen kontroll over. Og du, husk at til og med det du legger på egen vegg kanskje er mer tilgjengelig enn du tror. Facebook kommer selv med følgende påminnelse på siden om personverninnstillinger: husk, personene du deler med kan alltid dele din informasjon med andre, inkludert applikasjoner. Et godt tips dersom du vurderer å lire av deg noe som ikke tåler offentlighetens lys er derfor: ikke gjør det.

Vil du vite mer om hvem som kan se det du deler? Facebook skal ha kred for faktisk å være ganske åpen om akkurat det.
Klikk her for å lese hvordan deling fungerer nå

Har du latt deg irritere over nye Facebook? Hvilke tanker gjør du deg til personverninnstillingene på nettsamfunnet?

Twitter, en komiker og en rødmende trebarnsmor

2011-09-18T14:47:00.008+02:00

Jeg har vært på konferanse. Stor og lærerik sådan. I to dager sugde jeg til meg ny kunnskap om den digitale verden jeg besudler mine små grå med til daglig. Det var fokus på brukervennlighet, innholdsstrategi, analyse og mye annet nyttig. Den største lærdommen for min del var dog ikke del av det faglige programmet. Jeg lærte meg at man må velge sine tweets med omhu, ellers blir man plutselig sitert fra scenen både gjennom tale og sang.

Hvis du ikke bruker Twitter selv skjønner jeg at dette innlegget kanskje ikke helt gir mening. Men altså, på konferanser tvitrer man gjerne underveis. Noe er fag. Annet er svada. Man definerer en hashtag (dette tegnet #) for å samle alle tweets fra konferansen. På den måten kan alle som deltar se hva andre konferansedeltakere skriver, samtidig som de stakkarene som ikke kunne delta får et verktøy for å føle seg litt inkludert likevel. Anyway, ved konferansens første dag fyrte jeg først i vei følgende tweet:

@sporsem er da komiker Terje Sporsem, som var hyret inn som konferansier. Fyren var virkelig full av energi. Han var morsom. Jeg var forventningsfull. Vel i gang med første foredrag kjente jeg likevel at noe manglet for min del. Kaffe! Konferansen samarbeidet med Espresso Mobile, som disket opp med den lekreste kaffe til koffeinhungrige konferansedeltakere. Men denne morgenen var det laaang kø foran standen deres. Det var også kø herfra til evigheten foran bordet med sort kaffe. Så jeg valgte å melde pass. Dette ga jeg også uttrykk for på Twitter:

Det fine med Twitter er at man raskt får tips fra andre når man selv er i nød. Kort tid etter at kaffetweeten min var sendt i vei fikk jeg følgende melding i feeden min:

Godt tenkt egentlig. Problemet er at jeg hadde vært dum nok til å sette meg langt fremme og midt i, noe jeg også forklarte til den hyggelige mannen. Han kom da med flere tips, denne gang av typen "få anfall og bli båret ut, oppmerksomhet og medynk gir kaffe i halsen". Vi hadde noen tweets frem og tilbake. Humret og lo litt. Ante fred og ingen fare. Helt til første pause. Da Sporsem... Eller vi er vel på fornavn nå? Jeg prøver på nytt: Da Terje (!!) hadde forklart alt det praktiske ga han uttrykk for sin O Store Bekymring. Og den bekymringen var på mine vegne. "Vil Liv-Inger få seg kaffe i pausen?", spurte han. Jøss. Trenger jeg å si hvor ille rød jeg ble i kinnene?? For all del, jeg syns det var morsomt. Jeg tåler sånt, jeg. Ellers hadde jeg jo valgt å holde lav profil i den digitale sfære, i stedet for å tvitre, blogge og hele sulamitten. Men rødme, det gjorde jeg. Det tror jeg mine kollegaer kan bekrefte.

Vel, jeg ilte ut i køen og skaffet meg en herlig Caffe Mocca. En liten sjokoladebit fikk jeg meg også, av en snill mann som vandret rundt og delte ut snadder fra en stor skål med smågodt. Vel inne i konferansesalen igjen måtte jeg jo fortelle den bekymrede komikermannen at alt var bra, så jeg svarte:

Søte mannen passet selvsagt på å fortelle også dette høyt foran alle konferansedeltakerne. Ny runde med rødming. Men også med latter. Folk vil bli sett, sa en av foredragsholderne senere på dagen. Vi vil jo det! Og hadde jeg tatt det ille opp hadde jeg jo ikke fyrt av denne:

Og jeg fikk svar:

Ved konferansedagens slutt trodde jeg tweeten var gjemt og glemt. Jeg tok feil. Da Terje (jeg sa jo at vi er på fornavn!) fremførte sin egen sang om Webdagene under festmiddagen på kvelden var undertegnedes kaffetrang med! Atter en ny runde med rødmende trebarnsmor. Heldigvis var det mørkt i lokalet.

Jeg vurderte å ta igjen overfor den munnrappe sunnmøringen. Under kveldens stand-up fortalte han hvordan det å få vite at du skal bli far endrer seg fra barn nr. 1 til nr. 4. Første gang han fikk høre "Terje, jeg er gravid" var det seiersdans og vill jubel over at produksjonsutstyret funker! Sånn var det også med nr. 2. "Jøss, du virker fortsatt??", med oppmerksomheten rettet mot snoppen. Deretter dalte begeistringen. Da han for fjerde gang fikk høre "Terje, jeg er gravid" svarte han ifølge historien kort: "Takk for info". Herregud, som vi lo! Mannen kan sine saker som komiker. Men altså, det med å ta igjen. Jeg vurderte å fyre av følgende tweet: "Terje, æ e gravid". Men jeg lot vær. Tromsø er en liten by. Rykter har oppstått for mindre ting enn en uskyldig tulletweet.

Høydehopp og et dumt spørsmål

2011-09-07T18:23:00.001+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jentene våre hadde idrettsdag på skolen i går. Ved middagsbordet gikk praten lett. Begge var ivrig etter å fortelle hva de hadde gjort. Vi voksne spurte nå litt også da. Og som man spør får man svar. Her, en samtale om høydehopp:

Far i huset (til 9-åringen): Hvor høyt hoppa du da?

9-åringen: Nja, jeg vet ikke. Kanskje 90 eller 100 cm?

Far i huset (til 6-åringen): Enn du da? Hvor høyt hoppa du?

6-åringen (lettere oppgitt): Jeg hoppa over stanga.

Dah!

Kontantstøtte og valgfrihet

2011-09-06T19:03:00.004+02:00

Regjeringen har besluttet å fjerne kontantstøtten for toåringene. Samtidig øker de satsene for barn mellom ett og halvannet år med 1700 kroner til 5000 kroner i måneden. Fantastisk, spør du meg! Likevel mangler det ikke på kritikk fra de borgerlige, som skriker opp om at man nå tar valgfriheten fra norske småbarnsfamilier. Det er på sin plass å gjengi en tweet fra @HvaHunSa:

Nå er det jammen på tide at opposisjonen slutter å snakke om kontantstøtte og valgfrihet som om det er to sider av samme sak. Det er ingen som tar bort valgfriheten. Det blir ikke plutselig forbudt ved lov å være hjemme med toåringene. Jeg syns Audun Lysbakken svarte godt da han fikk spørsmål om dette under mandagens nettmøte.

Jeg er skjønt enig med Lysbakken i at det er viktigere å fokusere på foreldrepermisjonen, enn å legge til rette for at et mindretall av norske foreldre skal kunne være hjemme med kontantstøtten. Foreldrepermisjonen nyter alle småbarnsforeldre godt av. Antall kontantstøttemottakere derimot synker stadig. Ifølge tall fra NAV mottok 35 629 personer kontantstøtte i mars 2011, en nedgang på 6,0 prosent sammenlignet med samme tidspunkt i 2010. Tyder ikke dette på at regjeringens satsing på barnehager, både utbygging og makspris, samsvarer med norske foreldres behov? Et stort flertall ønsker seg barnehageplass til de håpefulle? Mange skulle kanskje ønsket at man kunne ha vært litt lenger hjemme. Med en utvidelse av permisjonen kan alle nettopp det, være litt lenger hjemme.

Jeg skjønner at kontantstøtten er viktig for dem som velger å benytte seg av den. Men la oss være ærlig. Tror vi virkelig at kontantstøtten bidrar til at flere kan være hjemme med barna sine, eller er den et kjærkomment økonomisk tilskudd for familier hvor mor uansett hadde valgt hjemmetilværelsen? Og er det egentlig hjemmetilværelsen som er målet? Her blir liksom ikke politikerne helt enig med seg selv. Av de som er for kontantstøtten mener noen at den skal tilrettelegge for at foreldre skal kunne tilbringe mer tid sammen med barna. Javel? Hvorfor får man da kontantstøtte selv om begge foreldrene går tilbake i jobb og man har barnet hos dagmamma? Her kommer argumentet om subsidiering av barnehagene inn. Man skal av en eller annen uforståelig grunn få betalt for ikke å benytte seg av et offentlig tjenestetilbud. Hvor er logikken i det?

Nei, jeg har til gode å forstå meg på kontantstøtten, og stiller meg positiv til en eliminering av hele ordningen. Når regjeringen likevel velger å øke beløpet for barn mellom ett og halvannet år kan jeg gå med på at det er fornuftig all den tid barn født etter 1. september ikke har krav på barnehageplass. Foreldre som blir stående uten tilbud om plass kan trenge en økonomisk håndstrekning i en overgangsfase.

Hva syns du om at regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringene, samtidig som de øker beløpet for de minste barna?

Girl power på øret!

2011-09-03T08:55:00.002+02:00

Dame med attitude! Bildet er regelrett lånt (les: stjålet) fra
madetobenow.com

Jeg drives av musikk. På trening for eksempel er jeg avhengig av vettug musikk for å orke å stable det ene beinet foran det andre. Kred til de instruktørene som har skjønt det. Og som peiser på med kjente toner. Også på jobb kan musikk være et nyttig verktøy i hverdagen. Jeg jobber i åpent landskap. Og no offense, kjære kollega, men noen ganger må jeg innrømme at jeg dytter iPod-pluggene godt inn i øregangene for å stenge andre lyder ute. Og for å få litt ekstra energi når jobben skal gjøres.

Hva jeg hører på? Litt forskjellig egentlig. Men når det kommer til det med energi må jeg innrømme at jeg hører på listepop. Og akkurat nå hører jeg på jentene. Fader altså, jentene rocker! Britney, Avril, Robyn, Lady Gaga, Jennifer, for å nevne noen. Og ja, vi er selvsagt på fornavn. Men favoritten min? P!nk! Den dama er rå! Jeg har sansen for både attituden, låtene, tekstene. Hele pakka. Greit nok at enkelte av sangene er vel fjortis. Men så kliner hun plutselig til med låter av typen "Dear Mr. President", som ble skrevet som et åpent brev til president Bush i sin tid. Kred for å ta standpunkt og for å proklamere det. Ikke den heftigste energilåta, men dog.

Jeg liker å høre på tekstene på låter jeg liker. Hva er det egentlig artisten synger om? Gir det mening? Det jeg liker med P!nk er at hun byr på en fin miks av humor og alvor. Akkurat nå hører jeg masse på "Perfect". Perfekt (?!) på dårlige dager. De dagene når selvtilliten henger og slenger i en tynn tråd. Når du føler at du ikke helt passer inn. Hvor? Hvor som helst, vel! Da, da er denne låta perfekt! Sjekk bare ut refrenget:

Pretty, pretty please, don´t you ever, ever feel

Like you´re less than, less than perfect

Pretty, pretty please, if you ever, ever feel

Like you´re nothing, you are perfect to me

Videoen er kontroversiell. Da den ble lansert annonserte P!nk at hun håpet den ville starte en debatt om mobbing, selvskading og selvmord. Sterke saker. Ikke for sarte sjeler. Og amerikanerne er jo nettopp det. Sarte sjeler. Derfor ble det lagd to versjoner av låta. Den usensurerte versjonen heter "F**in´perfect". Også videoen er råere, særlig den korte åpningsscenen. Her kan du se den usensurerte videoen

Jeg nevnte det med humor. Jeg syns sangen "U + Ur Hand" er hysterisk. Videoen er ikke all verdens. Men teksten, folkens. Teksten. Sjekk refrenget (min utheving):

I'm not here for your entertainment
You don't really want to mess with me tonight
Just stop and take a second
I was fine before you walked into my life

'Cause you know it's over
Before it began
Keep your drink just give me the money
It's just u + ur hand tonight

Henger du deg opp i tekstene når du hører på musikk? Eller syns du jeg er sær?

IKEA-jubel. Og minner fra en laaang biltur

2011-08-31T21:54:00.010+02:00

Folkens, det er en gledens dag for nordlendinger som vet å sette pris på vettuge møbler til en fornuftig pris. Ja, og telys og kopper og kar og annen moro. Blomster og metervare og jeg vet ikke hva. For i dag annonserte selveste IKEA at de omsider har bestemt seg for å etablere business nord for polarsirkelen. Og tenk, de kommer til Tromsø. Nyheten ble annonsert med selveste statsministeren til stede. Bare rett og rimelig, spør du meg. For dette er en festdag! Nå kan jeg i en ikke så altfor fjern fremtid ramle innom IKEA når jeg måtte ønske!

Hva er greia liksom, spør du kanskje deg selv? I så fall er du enten 1) mann eller 2) bosatt sørpå. Et alternativ 3) dum orker vi ikke å nevne en gang. Men altså, er du klar over hvor langt det er til Trondheim og nærmeste IKEA her til lands? Det er langt og lenger enn langt. Så langt faktisk at det for oss tromsøværinger er betydelig kortere å kjøre til IKEA i Haparanda for å shoppe det vi trenger (og ikke trenger, men bare har sinnsykt lyst på). Og det gjorde jeg og en god venninne i fjor sommer. Det ble en strabasiøs tur. Jeg tenkte å fortelle litt fra den, bare for å forklare hvorfor vi nå blir så hoppende glad over nyheten om IKEA-etablering i byen vår. Når du har lest min beretning kommer du til å nikke ettertenksomt mens du sier noe ala "stakkars mennesker, det var da jammen på tide at denne møbelsjappa forbarmet seg over dem".

1. juli i fjor satte jeg og min gode venninne kursen mot IKEA-mekkaet i Nord-Sverige. Vi måtte selvsagt sikre oss maksimal kapasitet og leide oss derfor en Statoil-henger med lokk (eller kapell som de sier på fagspråket), til tross for at ingen av oss noen gang hadde kjørt med sånt før. Vi forhørte oss med kjentfolk, og fikk forsikringer om at man fint kan kjøre tur-retur Tromsø-Haparanda uten å måtte rygge en eneste gang. Man svinger bare inn den ene avkjørselen på bensinstasjonene og ut den andre. Og på parkeringsplassen på IKEA sikrer man seg en dobbeltplass. No sweat! Som sagt, så gjort. Vi startet kl. 5 om morgenen. Turen gjennom Nord-Finland tok 8 timer. Vi ble bittelitt bekymret da vi nærmet oss destinasjonen og ikke så et eneste skilt som sa verken Haparanda eller IKEA, men finnene er kanskje lunkne til å reklamere for møbelgiganten som ligger plassert like over grensen til nabolandet. Var vi på rett vei? Joda. Vi var det. Vi fant frem, og min venninne gjorde en kongeparkering av bil og henger! Og så, så begynte vi å shoppe.

Og som vi shoppet! I timesvis. Hvor mange timer ble det egentlig? 6? 7? Vi var der til de stengte. Deretter brukte vi en time på å laste fangsten pent og pyntelig i hengere. Noe småbøll underveis, blant annet måtte vi ha brukerstøtte på lastestropper per telefon (det fine med sånn brukerstøtte med ektefeller i den andre enden er at det er gratis). Ja, og så veltet jeg en zillion Antonius-kurver i den eneste søledammen på mils omkrets. Men pyttsann, vi var snart klar for returen. Den skulle by på utfordringer vi ikke var helt forberedt på.

Først klarte vi (ok da, jeg) å ta feil avkjørsel ut av en eller annen rundkjøring. Dermed havnet vi på motorveien som slett ikke gikk mot Tromsø. Det var bare å finne en avkjørsel og prøve å finne veien tilbake, helst uten å måtte rygge. Fartsgrensen var 120 km/t. Jeg var sånn passe svett. Men det gikk! Vi kom oss tilbake. Og fant riktig vei. Hjemturen var i gang! Etterhvert gikk det opp for oss at bilen var tørst. Diesel måtte vi ha. Det var lettere sagt enn gjort. For det var kveld. Stasjonene var stengt. Vi fant riktignok sikkert 15 stasjoner med kortautomater tilgjengelig. Men ikke en automat aksepterte kortene våre. Verken Mastercard eller ordinært Visa-kort funka. I ettertid har vi fått vite at Finland er u-land når det kommer til cashless betaling. Men etterpåklokskap hjelper fint lite når man står der som noen idioter og drar det ene kortet etter det andre. Vi hadde med oss 40 euro i kontanter (automatene tok kontanter), men den ene var for krøllete til at den ble akseptert og det viste seg at 20 euro slett ikke får deg de nødvendige mil fra Haparanda til Tromsø.

Etter mye om og men kom vi til slutt kom til Pello, et lite avhull midt i de finske skoger. Men der var det et åpent gatekjøkken. Vi var berget! Der kunne vi jo ta ut kontanter. Trodde vi. Vi tok feil. Dama i kassa sa at det var helt umulig å ta ut penger. Vi prøvde teskje-metoden, og forklarte at vi kjøper en vare eller tre hos henne, hun slår inn et høyere beløp enn varen koster og gir oss det resterende i kontanter. Men no can do! Kasseapparatet var stappfullt av sedler, men ikke f**n at kjerringa lot oss få noen av dem. Et øyeblikk vurderte jeg å gjøre meg til tyv for noen skarve 20-eurosedler. Jeg lot heldigvis være.

Gubbens formaning før vi dro ringte i bakhodet. "Husk at dieselbiler ikke må kjøres helt tomme", hadde han sagt. Eh, vi kjørte rundt på dampen, ingen tvil om det. Derfor bestemte vi oss for å kjøre til nærmeste bensinstasjon og stille oss foran pumpa. Så forberedte vi oss på å overnatte i bilen. Søren tute som vi angret på at ingen av oss hadde kjøpt verken pledd eller dyner.

Men selv om det så mørkt ut hadde vi jo ikke lyst til å gi opp heller. Hengeren skulle tross alt leveres før kl. 6 neste morgen. Så jeg tuslet tilbake til gatekjøkkenet, mens min venninne passet kjerra. Nok en gang prøvde jeg å argumentere med kvinnemennesket bak kassa. Nei, fortsatt ingen hjelp å få. To unge karer (på vår alder, men vi sier at de var unge) blandet seg så inn i samtalen. De fortalte at det var en minibank litt lenger ned i byen. Jeg forklarte at min venninne allerede hadde prøvd den, under kyndig veiledning fra en finsk herremann. Det har jeg ikke fortalt, nei? Anyway, hun fikk skyss med en kar ned til minibanken, men den funket ikke. De unge herremenn på gatekjøkkenet forklarte at jo, den funker. Man må bare vite hvor man skal stikke kortet. Dermed var det plutselig min tur til å bli med en finsk kar på biltur mot det ukjente. Men det har vi skjønt. To slitne Tromsø-damer på 30+ er slett ikke av interesse for finske menn med skumle baktanker.

Jeg fikk tatt ut penger! Da jeg sto der med 90 euro mellom hendene var jeg overlykkelig! Vår finske helt kjørte meg tilbake til bilen. Der ble jeg tatt imot med stor jubel da jeg kunne vise frem kontantene. Den finske prinsen (som dere skjønner, vi lot oss lett begeistre) hjalp oss helt i mål. Han stappet inn tilstrekkelig med cash, fylte tanken og voila, så var vi på vei hjem! Med et svært hengerlass med møbler i lasten. O lykke!

Noen bilder fra turen:

Sjekk den fine parkeringa på parkeringsplassen utenfor
IKEA! Kred til min gode venninne, en utmerket sjåfør!

Bare vi sto igjen på parkeringsplassen en time etter
stengetid. Det krever sin kvinne å laste inn i hengeren!

Her står vi da, i fu**ings Pello!

Her er jeg foreviget sammen med mannen som sørget
for at vi kom oss hjem med møbelfangsten.

Skjønner dere nå hvorfor vi lar oss rive med av nyheten om at IKEA etablerer seg i byen? Eller vi, sier jeg. Mannen viser av en eller annen grunn lunken begeistring. Han ser vel for seg hvordan egen kontobeholdning sakte, men sikkert kommer til å tømmes til fordel for økt omsetning for den svenske møbelgiganten. Møblene er riktignok billige. Men vi må jo ha ny bolig, må vite! For å få plass til alt vi (les: jeg) skal shoppe! Jo, og så ser han mørkt på monteringen da. Men akkurat der skal han ikke klage. Fyren har ei kjerring som skrur fortere enn sin egen skygge!

Enn du da, hvilket forhold har du til IKEA?

Gi oss badeland i Tromsø!

2011-08-30T20:16:00.002+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I sommer badet vi. Masse. Vi var på badelandet i Kristiansand dyrepark tre ganger. I Pirbadet i Trondheim én gang. Og på Polarbadet på Bardufoss én gang. Yngstejenta gikk fra å klamre seg fast til oss voksne så snart tåspissene traff vannflata, til å flyte pludrende rundt i bassenget på egenhånd bare hun fikk armringene på seg. I løpet av kun kort tid rakk hun altså å bli trygg i vannet. Toppers selvfølgelig. Men jeg merker at jeg blir irritert. Hvorfor i all verden har vi ikke badeland i Tromsø? En by med nærmere 70 000 innbyggere, og så har vi ingen steder å dra hvis hele familien har lyst til å svømme og kose seg sammen? Latterlig!

Historien om badelandet i Tromsø er lang. Og uoversiktlig. Det hersker liten tvil om at et badeanlegg hadde blitt godt besøkt. Småbarnsfamilier her i byen er nemlig ikke bortskjemt med tilbud som passer for alle aldersgrupper. Regner det nå en søndag kan vi liksom velge mellom selene på Polaria eller utstillingene på Tromsø museum. Eller er museet åpent om søndagene? Jeg aner ikke. Jeg vil bade! Det skal også sies at det er begrenset hvor ofte det er interessant å ta de små med på nevnte attraksjoner. Men bading, det er artig hver gang! Og i eviglange økter.

Men altså, hvis man er enig om at et badeanlegg hadde gått rundt her i byen, hvorfor bygges det ikke da, spør du kanskje? Vel, først må man bli enig om hva man skal klemme inn i et sånt anlegg, i tillegg til basseng og sklier og badstuer og sånt. Skal det huse en innendørs fotballhall/konsertarena av dimensjoner? Hvilke næringsaktører kan anlegget huse? Hva skal prosjektet hete? Hvilke signaler gir navnet? Hvor skal det ligge? Argh. For Guds skyld (og jeg er ikke religiøs, så nå er jeg irritert): gi oss nå bare det badelandet da! Jeg driter i om jeg må kjøre til Tromsdalen eller Langnes eller sentrum eller hvor, bare jeg får bade sammen med familien min!

I Trondheim, der har de skjønt det. Pirbadet er uten tvil det mest fantastiske innendørs badeanlegget jeg har sett. Der var x antall basseng av ulike typer. Der var stupetårn med stupebrett, 3-meter, 5-meter, 7,5-meter og 10-meter. Jeg får den store skjelven bare jeg hopper fra 3-meteren på Polarbadet, så for min del kan det være det samme med det tårnet. Men fader altså, det gjør noe med tilbudet! Og ikke minst hadde det sysselsatt 9-åringen min i timesvis! Det jeg derimot likte best på Pirbadet var barneområdet. De hadde nemlig et stort område med basseng og små kanaler med ca. 20 cm dypt vann. Der var det også enkle sklier til småfolket. Og små fontener. Og et sånt Fisher Price lekehus med stoler og bord og greier. Der slentret 1-åringen vår (snart 2) rundt i en liten evighet. Og tenk, på samme området sto også et boblebad (1 av 3 i anlegget). Så mor kunne koke skrotten i boblebadet samtidig som hun hadde full oversikt over yngstearvingens gjøren og laden ca. tre meter unna. Genialt eller?? En annen ting var beliggenheten. Pirbadet ligger ved havna. Man kan altså ligge i bassenget og glo rett ut på Munkholmen. Noe så fint! Virkelig. Sentrumsalternativet som nylig ble lansert virker derfor forlokkende. Hadde ikke vært så dumt å ligge i et varmebasseng og duppe mens man gløtter over på Ishavskatedralen. Men som sagt, viktigere enn beliggenhet er å realisere prosjektet. Nå!

Så kjære Tromsø-politikere, prosjektgruppedeltakere og andre eventuelle beslutningstakere, kan dere være så snill å finne en løsning på dette? Helst før undertegnede blir så gammel at rosinfingre er en permanent tilstand? På forhånd takk!

Bad hair day

2011-08-28T16:37:00.002+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Medbloggere driver og skriver om frisørbesøkene sine for tida. Pia for eksempel har både farget håret og ikke minst klippet pannelugg. Mottakelsen på hjemmebane var vel heller blandet, men det hører med når man har gått til anskaffelse av både mann og barn. Moden, mørk & mystisk har latt seg overtale av sin frisør til å spare de mørke lokkene sine. Dessuten har hun blitt hekta på slettetang, en tidstyv uten sidestykke skal vi tro damen. Så da tenkte jeg at jeg får vel fortelle litt fra mitt siste frisørbesøk. Til tross for at det var snakk om knappe tre minutter i stolen, for å stusse litt på panneluggen, ble resultatet nemlig helt katastrofalt.

Jeg er vanedyr når det kommer til sveisen. I x antall år har jeg hatt en standard bob med pannelugg ned til øyenbrynene. Håret mitt er tykt og uregjerlig. Og det vokser altfor, altfor fort. Derfor må jeg klippe luggen mellom hvert frisørbesøk, for å unngå at skiten blokkere alt utsyn eller innsyn eller hva man nå skal definere det som. Dette har aldri vært noe problem. Omtrent hver eneste frisør i byen kan fikse en luggstuss på null komme niks. Man trenger ikke å booke en gang. Man bare ramler innom og så lar det seg som regel ordne.

Denne ulykksalige dagen stakk jeg innom Nikita i lunsjpausen. Joda, jenta som sto bak disken kunne stusse luggen, hun. Hun sa riktignok at hun var lærling, men hallo, selv en lærling klarer vel å klippe en lugg noen milimeter uten å fucke ting opp fullstendig? Så feil kan man ta.

Jeg ante uråd da hun var ferdig. Var det ikke skjeivt da? Men neida, hun hadde bare pointet luggen, sa hun. Det skulle være sånn. Eh, point-hva-for-noe? Jeg skjønner at hun refererer til denne hakkegreia de gjør med saksa, for liksom å tynne litt ut og unngå den rett avklipte looken. Men likevel? Nuvel. Jeg betalte og tuslet tilbake på jobb. Tenkte at alt kanskje ble bedre bare jeg fikk vasket gjennom håret og fikset luggen til selv. Men altså, vel tilbake på jobb fikk jeg snart erfare at skjeivt er skjeivt. Uansett.

Vi sitter to og to på avdelinga hos oss. Rett overfor meg sitter verdens søteste, herligste kollega. Så snill som dagen er lang. Hun ville aldri med viten og vilje ha sagt noe for å såre meg. Så da hun gløttet opp og så min nyfriserte lugg spurte hun forsiktig: "Har du klippet luggen din?". Jeg nikket. Jeg så at hun tenkte. Og så smalt det: "Men altså, har du klippet den selv??". Hah. Det var all den bekreftelsen jeg trengte. Jeg fløy tilbake til frisøren. Lærlingen skulle først prøve å fikse fadesen selv. No luck. Til slutt kom en av frisørene bort og prøvde å redde stumpene. Det gikk vel sånn passe. Luggen er altfor kort. For lærlingejenta glemte noe elementært, nemlig at når man drar luggen godt ned for å klippe, da spretter den jo opp igjen når man slipper! Så i stedet for å få stusset luggen til like over øyenbrynene, stopper den nå en god centimeter eller så over. Og den er fortsatt hakkete. Siden håret er tykt ser det jo ikke vettugt ut. Så nå har jeg som regel luggen til siden. Gjerne med en klipe. Greit nok, i påvente av neste frisørbesøk, som strengt tatt ikke kan komme fort nok! For vel hjemme igjen samme ettermiddagen fikk jeg jo fortalt mannen om fadesen hos frisøren/lærlingen (eller fortalt og fortalt, han så det vel selv). Og hva gjør han? Kommer med oppmuntrende ord? Nja, han sa vel strengt tatt at luggen ikke så så ille ut. Men så trampet han langt over den berømmelige streken. I det jeg bøyer meg ned for å plukke opp noen leker på gulvet kom det nemlig: "Men altså, skal du ikke få fikset den etterveksten snart da?". Ærlig spiker!

Trenger jeg å si at jeg har bestilt frisørtime til uka? Hos en ordentlig frisør? Her skal det klippes. Beint! Farges skal det også. Og når etterveksten begynner å bli synlig skal det farges igjen. Og igjen! Med en uttalelse som den som falt her hjemme den skjebnesvrange ettermiddagen (jeg skal ikke en gang si hva min livsledsager sammenlignet ettervekst-looken min med, men det har noe med en nasjonalitet litt østover å gjøre og ikke minst verdens eldste yrke) er frisørbudsjettet nemlig økt til det trippelte fra nå av! Og ja, vi har felles budsjettkonto. Så det så!

Har du noen kjipe frisørminner å dele? Eller noen trøstende ord til en skjeivklipt stakkar?

Strafferunde på trenings- og kostholdsfronten

2011-08-23T18:26:00.000+02:00

Jeg har klart å være sunn og sprek de siste ukene. Det vil si at jeg har droppet godterier og annet crap på ukedagene. Og jeg har trent! Jeg har både jogget, testet ut treningsprogrammet jeg har fått utarbeidet på treningssenteret og vært på step. Er du imponert eller?

Men så i går ble jeg utsatt for en prøve jeg rett og slett ikke taklet. Det var første skoledag for jentene. 6-åringen begynte i 1. klasse, 9-åringen hadde sin første dag i 4. klasse. På ettermiddagen dro hele familien på fotballkamp. 9-åringen spilte. Laget vant. Det var god stemning. I bilen på vei hjem kommer følgende gode forslag fra førersetet (les: mannen): "La oss stoppe på butikken og kjøpe en bøtte med smågodt. Vi må jo feire seieren og at første skoledag er unnagjort". Som du skjønner, en ordentlig tynn unnskyldning for å hive innpå med sukkerstrødde e-stoffer. Her burde fruen i huset selvsagt ha satt foten ned, mant til måtehold og minnet gemalen på den kommende Syden-ferien med dertilhørende behov for opparbeiding av bikiniform. Men neida. Fruen nikket ivrig og syns det hele var en strålende idé! Til alt hell (??!) viste det seg at det var salg på smågodt og Pepsi Max på boks på Eurospar. Dermed kom gubben ut fra butikken med en stappfull pose med smågodt og et brett med Pepsi Max. Ja ja, vi får se det positive i det. Det kunne ha vært et brett med Cola. Dette goflet vi altså i oss da vi kom hjem kl. 19 på kvelden.

Yum! Kveldsmat! :-)

Og det stopper ikke der. Som jeg har nevnt før er jeg sånn skrudd sammen at når jeg først har spist crap er dagen ødelagt. Da er det liksom bare å peise på. Fritt frem for sukker og fett og hva det måtte være. Så kl. 22 spiste jeg og mannen kjøpepizza til kvelds (mitt forslag, jeg innrømmer det glatt).

Man skulle tro det var nok nå. Men nei. Siden jeg åpnet uka med godterier og pizza på en mandag, fortsatte jeg i samme tralten i dag. Uka er jo ødelagt uansett, ikke sant? Bassets Allsorts ble inntatt i stor skala på jobb (dette er sjefens feil, han har satt skåla der). Deretter havnet en Monolit og en flaske Pepsi Max oppi handlekurven min da jeg kjøpte middag etter jobb. Jadda. Er det ikke herlig?

Men nå er det skjerpings. Og ikke minst: strafferunde! Nå om to strakser legger jeg ut på en joggetur. Den får nesten bli lengre enn vanlig. Og så må jeg vel avslutte med situps eller noe. Omtrent til jeg spyr. Og til kvelds: proteinshake!

Argh! At jeg aldri lærer! Viljestyrke, hva er det liksom?

Hvordan er det med viljestyrken din? Klarer du å motstå fristelser? Eller er du som meg, et svakt, svakt menneske når det blir snakk om smågodt?

Første skoledag!

2011-08-22T23:03:00.001+02:00

Fine skolejenta vår! :-)

Stor dag i heimen. Første skoledag for 6-åringen. Jepp. Nå har vi to skolejenter. Snodig egentlig. At ungene vokser så fort. De blir bare eldre og eldre. Men jeg, jeg er like ung og sprek som alltid! ;-)

Den ferske førsteklassingen hadde en storartet første skoledag. Alle de seks ungene fra barnehagen hennes kom på samme gruppe. For de er delt i grupper. Tre grupper. Det må de, med et kull på hele 62 unger. Men med mange kjente fjes rundt seg var det trygt å traske inn på klasserommet.

Da ungene etter hvert var godt etablert på plassene sine, ble vi foreldre pent skysset ut av klasserommet. Skolen fristet med kjeks og kaffe på biblioteket, så vi slo oss pliktoppfyllende ned der. Og så satt vi der da, og kjente på den merkelige følelsen av å ha en førteklassing i action litt lenger bort i gangen. Førsteklassing. Lille tuppa mi. Nå venter bokstaver og tall. Lekser. Men det blir ikke noe problem. Hun er klar som et egg! Og hun gleder seg. Det gjør mor også. Bare hun blir vant til følelsen. :-)

Lokalpolitikere og sosiale medier

2011-08-16T18:42:00.004+02:00

Den politiske sørgetiden er over. Valgkampen forut for høstens lokalvalg er i gang. Jeg skal stemme. Og stemmen min går til de rødgrønne. Det har den gjort i alle år. De siste årene har jeg stemt Arbeiderpartiet. Mye tyder på at jeg gjør det i år også. Men før jeg tar den endelige beslutningen skal det forskes litt. Hvem mener egentlig hva her jeg bor? Hvem kjemper for mine hjertesaker?

I disse valgtider kjenner jeg at det hadde vært behagelig om vi i Norge lå nærmere det topartisystemet de i praksis har i USA. Hadde det ikke vært greit om vi valgte mellom A og B, i stedet for å velge mellom alle bokstavene i alfabetet og enda litt til? Ved lokalvalgene er det nesten ekstra ille. Da popper det opp småpartier på hvert et nes. Man skulle tro at man i kommune-Norge klarte å forholde seg til de etablerte partiene? Men neida. Nye partier må man ha!

For å bote på det uoversiktlige partiveldet velger partiene ofte å inngå allianser. Noen redegjør for samarbeidspartnerne sine i forkant av valget. Andre velger en taktikk av typen "den som lever får se". Men hva innebærer nå egentlig disse alliansene? At en stemme på A også betyr en stemme til C og kanskje til og med Z? I Tromsø er alliansene relativt oversiktlige. De rødgrønne skal forsvare sin posisjon ved makta, en kamp som kan virke fånyttes nå som høyrebølgen har skylt inn over byen. I juli presenterte de borgerlige sitt våpen mot fortsatt rødgrønt styre, nemlig en koalisjon bestående av Høyre, FrP og Venstre. Også Krf var invitert med på festen, men valgte å takke nei. Kudos til Krf, som jeg på en vanlig dag ikke ville tatt i med ildtang. Men de selger i alle fall ikke sjela si, det skal de ha. Venstre derimot? Når jeg leser Venstres partiprogram slår det meg at jeg sikkert kunne vært Venstre-jente. Men jeg har da ikke tenkt til å bidra til at FrP kommer til makta! Så glem det!

Men nok om det håpløse partisystemet, som i all sin uoversiktlighet bidrar til at mang en nordmann regelrett driter i å engasjere seg. Det jeg egentlig skulle skrive om var lokalpolitikernes tilstedeværelse i sosiale medier. Eller skal vi si manglende tilstedeværelse? Jeg har googlet. Søkt på Facebook. Og hva finner jeg? Joda. De er der, tromsøpolitikerne. Noen av dem i alle fall. Men de snakker jo ikke med meg! Sosiale medier handler om dialog. Ikke monolog. Monologen får de eventuelt ta i roperten på torget!

Ta nå Tromsø Arbeiderparti. Er de på Facebook? Joda. Med litt over 200 følgere. Seriøst? Byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet Magnar Nilssen har sin egen side, i likhet med flere av de andre tromsøpolitikerne. Nilssen har i underkant av 200 følgere. Jeg blar meg nedover veggen hans. Og hva finner jeg? Jo. Ytringer. Påstander. Hva finner jeg ikke? Spørsmål. Spør meg om noe da! Ikke lenk til en sak om at FrP vil ha avgift på bruk av det fine biblioteket vårt med kommentaren "Jaja, her ser vi hva vi kan forvente oss om Frp får for stor innflytelse". Spør meg hva jeg syns! Bruker jeg biblioteket? Er jeg villig til å betale for det? Ta nå ikke til takke med å argumentere for ønsket om å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet. Spør meg hva jeg mener! Hvorfor skal du spørre? Jo, for å engasjere! Politikk handler om engasjement! Og sosiale medier er en utmerket arena for akkurat det. Her kan du, kjære lokalpolitiker, snakke med velgerne dine, uten at de trenger å rive seg løs fra sin travle hverdag. Bruk nå den muligheten. Gjør du det skal du ikke se bort fra at du får noen gode ambassadører på kjøpet. Som lenker til debatten. Taler din sak. Kanskje blogger vi til og med om standpunktet ditt? Deler det på Twitter? Og du, skaff deg en blogg! Hvorfor ikke alle politikere, både riks- og lokalpolitikere, blogger er for meg en gåte!

Avslutningsvis har jeg lyst til å skryte litt av Tromsø SV. De kjente sin besøkelsestid da Facebook-arrangementet "Valgkamp for gymsal på Storelva" dukket opp nylig. Her kjemper foreldre i min egen skolekrets for gymsal på barne- og ungdomsskolen, den eneste skolen i Tromsø som av en eller annen grunn står uten. Tromsø SV har klart og tydelig gått inn og poengtert at de har programfestet gymsal med kulturscene på Storelva, en skolekrets i sterk vekst. Hva de andre partiene mener vites ikke. Men det har jeg tenkt til å finne ut!

Følger du lokalpolitikerne i sosiale medier? Tror du at deres engasjement i de nye kanalene kan påvirke valget?

Bryllupsdag, tannfelling og annen moro

2011-08-09T21:44:00.004+02:00

Jøye meg, som tida flyr. Innlegget om ferien vår lar vente på seg. Men altså, det kommer. En annen dag. I en ikke så altfor fjern fremtid. Tror jeg. Enn så lenge får det bli med dette innlegget av typen oppsamlingsheat.

At tida flyr fikk vi et ordentlig godt bevis på her om dagen. 4. august var en merkedag her i heimen. Vi feiret 10 års bryllupsdag, gemalen og jeg! Tenk, 10 år. Og ikke bare det. Vi snakker 10 år og halve livet! Jepp, vi ble sammen da vi var 17. Vi var jo bare skitunger, jo! Men skitungene har blitt voksne. Sammen. Stiftet familie. Sammen. Bygd et liv. Sammen. Herregud, så heldig vi er!

Bryllupsdagen husker jeg som den beste dagen i mitt liv. Jovisst er det stort å bli mamma. Større enn alt! Ingenting har endret livet mitt mer enn det å bli mamma for første gang. Og for all del, forandret det til det bedre! Men en fødsel innebærer mange følelser. Det er smerte og magi i skjønn forening. Bryllupsdagen var bare magisk. Jeg var prinsesse for en dag. Vi hadde familie og venner rundt oss. Det ble en formidabel fest. Som sagt, den beste dagen EVER!

Tinnbryllupsdagen (10 års bryllupsdag er tinnbryllup, har jeg lært) markerte vi på enkelt vis. Med gaver. Og roser. Jeg fikk de største rosene jeg noen gang har sett levert på kontoret. Det var mannen sin, det! Én gedigen rose for hvert år vi har vært gift. På kvelden lagd vi oss god mat her hjemme. Og bare sløvet. Ikke det mest spennende i verden kanskje, å lage god mat hjemme. Men hva gjør vel det? Den ordentlige markeringa av 10 år og halve livet sammen kommer senere i høst, nemlig. Da reiser jeg og mannen på egotrip til Gran Canaria! En ordentlig luv vacation! Jeg gleder meg sååå! Tenk å kunne ligge på bassengkanten med en god bok eller tre og bare lese, uten å måtte bekymre seg for små kropper som plasker rundt i vannet. Hver gang en eller annen unge hyler skal jeg bare trekke på skuldrene og tenke: "Ærlig talt, kan det ikke bli stilt??!" ;-) Og så skal jeg ta en slurk iskald Cola før jeg igjen fordyper meg i en eller annen fiktiv bokverden. Herlig!

Disse fine rosene fikk jeg levert på kontoret. Der sto de
og lyste opp arbeidsplassen min i to dager, før jeg tok
dem med hjem over helga. Ikke verdens fineste vase da.
Men på jobb tager man det man haver.

Ellers har vi plutselig bare én barnehageunge i huset. 6-åringen har hatt oppstart på SFO. Og det går bare strålende! Hun koser seg. Og føler seg stor. Og når man blir stor jente, da mister man fortennene. Snuppa begynte på SFO tirsdag i forrige uke. Samme dag mistet hun den første fortanna. To dager senere røsket hun ut fortann nr. 2. Så nå surrer hun rundt med et stort hull midt i munnen og har problemer med både s- og f-lyden. Søta! Fellinga av fortann nr. 2 fikk gemalen festet på film. Priceless!

Ellers prøver vi å få hverdagen til å gå rundt. Litt unntakstilstand enn så lenge, frem til skolestart. Eldstejenta, som begynner i 4. klasse i år, har ikke SFO-plass i år. Hun vil ikke. Så snart skolen er i gang blir det uproblematisk. Hun har ingen problemer med å være hjemme alene et par timer etter skoletid. Men disse tre ukene før skolen starter er kjedelig for henne. Eller de kunne ha vært det. I forrige uke var hun på besøk hos ho mor, som vi kaller mammaen min. Og denne uka er hun på TILs fotballskole. Stor stas! Så må vi legge hodene i bløtt og finne på noe lurt i neste uke. Den tid, den sorg.

Dere da? Begynner hverdagen å sette seg? Eller nyter du fortsatt ferielivets glade dager?

Et nytt og bedre Norge

2011-07-31T09:10:00.008+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Ferien nærmer seg slutten. Fire uker har gått i rekordfart. I morgen er det back to business. Jeg er ikke i nærheten av å være klar. Motivasjonen glimrer med sitt fravær. Men i disse dager er vel manglende arbeidslyst strengt tatt for bagateller å regne.

Vi var i Kristiansand da bomben smalt. Det var siste dagen vår på Sørlandet, før ferden nordover tok til. Vi kjørte nordover. Ungene hørte på musikk på iPodene sine. Vi voksne hørte på radio. Som de fleste andre nordmenn ble også vi nyhetshungrige som aldri før i dagene etter terroren. Informasjonsbehovet var enormt. Vi har sittet som klistret til TV-skjermen. Slukt alt som har vært skrevet på nettavisene. Vi ønsker å forstå. Men er det i det hele tatt mulig å forstå handlingene til en mann som lever i en virkelighet helt på siden av det etablerte samfunn? En med vrangforestillinger av uante dimensjoner?

9-åringen vår har fått med seg mye av det som har skjedd. Hun spør. Vi svarer som best vi kan. 6-åringen er ikke like opptatt av det. Men hun vet at en slem mann skjøt og drepte mange uskyldige unge mennesker. At han sprengte en bombe i Oslo, og at også denne tok uskyldige liv. Og så vet hun at vi er lei oss. At mange i Norge er fryktelig lei seg. Hun har sett blomstene. Lysene. Tårene.

Jeg er stolt over lederne våre. Over statsministeren. Retorikken Stoltenberg har brukt skal ha mye av æren for den verdighet som har preget reaksjonene over hele landet. Jeg er glad og takknemlig for at det hersker bred politisk enighet om at terroren ikke skal gi grobunn for hat. At vårt svar tvert imot skal være mer demokrati. Mer åpenhet.

Men jeg sitter med en ekkel følelse av at 61 år gamle Sissel Wilsgård, som selv ble skadet da bomben smalt i regjeringskvartalet, har rett i uttalelsen hun kom med i gårsdagens Nordlys. Der sa hun nemlig at det er bra for den norske folkesjela at ikke muslimer sto bak terrorhandlingene. Hadde Ola og Kari Nordmann reagert på samme måte dersom islamske fundamentalister hadde vist seg å være ansvarlig? Jeg er ikke så sikker på det. Vi så det allerede den fatale fredagen. Før det ble klart at en nordmann sto bak. På Twitter kunne vi lese om uskyldige muslimer som ble trakassert i Oslos gater. To unge hijabkledde jenter ble plaget like ved Grønland. En pakistaner som gikk gjennom Sofienbergparken opplevde at folk på hjørnepuben ga en Hitler-hilsen og ropte skjellsord til han. En annen ung pakistaner ble revet av bussen og regelrett banket opp.

I sin appell på Rådhusplassen i Oslo mandag etter terroren sa Stoltenberg følgende:

Vi staker ut kursen for det norske folk etter 22. juli 2011. Det blir et nytt Norge, men hvilket Norge bestemmer vi selv. Det eneste jeg kan si er at Norge skal være til å kjenne igjen. Mer åpenhet, mer demokrati, fasthet og styrke, det er oss, det er Norge.

Hvordan kan hver enkelt av oss bidra til å stake ut kursen for det nye Norge? Hvordan blir det nye Norge? Selv håper jeg at vi blir flinkere til å se hvert enkelt menneske, uavhengig av hudfarge og religion. At vi jobber for større verdighet i innvandringsdebatten. Ikke at vi skal være naive. Men retorikken kan vi gjøre noe med. Jeg håper de verdiene som har kommet til syne gjennom sorgprosessen så langt får leve videre. At fokuset på samhold vedvarer. At kjærligheten rår, også når vi stilles overfor vanskelige situasjoner i fremtiden. La oss jobbe for å gjøre den norske samfunn til et varmere og mer inkluderende samfunn. Ondskapen traff oss denne sommeren. Men ondskapen vant ikke. Den lærte oss tvert imot noe viktig. Noe vi tar med oss videre. Og som skal bidra til å gi oss et nytt og bedre Norge.

Avslutningsvis har jeg lyst til å lenke til Are Kalvøs blogginnlegg "Ting vi liker med dette samfunnet". Innlegget er delt i sosiale medier i stor skala det siste døgnet. Vel verdt å få med seg.

.....
Jeg skal fortelle om ferien vår i et senere innlegg. Det var bare umulig å hoppe bukk over tragedien som rammet så mange uskyldige både i Oslo og på Utøya her i bloggen. Min dypeste medfølelse til alle berørte.

9-åring i heimen!

2011-07-15T08:44:00.002+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Ok dere. Hva skjedde? Jeg ble jo nettopp mamma for første gang. Nettopp! Til ei skjønn lita jente på 50 cm og 3255 gram. Jeg husker det som om det var i går. Den magiske følelsen. Av at verden forandret seg. For alltid. Fordi jeg var blitt mor. Likevel har vi altså nå en 9-åring i hus? Den 50 cm lange jenta har strekt seg med nærmere meteren! Så. Hva skjedde?

Eldstejenta fyller 9 år i dag. Det har vært en fantastisk reise, disse ni årene. Å få lov til å bli kjent med denne herlige jenta er et privilegie. Tenk at hun er min. Vår. At jeg og kjæresten min har lagd dette helt spesielle mennesket. Man kan bli skjelven av mindre.

Jubilanten selv har gledet seg til denne dagen. Veldig. I går gledet hun seg så ille at hun nesten gikk ut av sitt gode skinn. Mange tanker raste gjennom hodet hennes. Trenger jeg å si at hun hadde problemer med å sovne? Siden mannen er borte (les: på kjøring sørover, det nærmer seg ferie for vår del) har hun vært litt bekymret for om det ble noen markering på henne overhodet. "Dere kommer inn i morgen tidlig, mamma?", er et spørsmål hun stilte meg omtrent en zillion ganger i går. Vi vekker nemlig alltid bursdagsbarna her i huset med sang, gaver og bakst. Siden familien nå er litt amputert på dagen har hun altså skissert et worst-case scenario hvor alt går i vasken. Absolutt alt. Det gjorde det selvsagt ikke. Gaven fra meg og mannen får hun i morgen, når vi alle er samlet igjen. Men gave fra søstrene fikk hun. Ny fotball. Hun er fotballjente så det holder, nemlig! Og så spiste vi muffins på senga, til stor glede for særlig lillesøster på 1 år. Lillesøster på 6 hadde i all hemmelighet pakket inn en gave til storesøstera si, som hun kort og godt forguder. En av sine egne lydbøker. Storesøster ble rent rørt, og sa til lillesøster at hun ikke kunne gi bort lydboka! Men 6-åringen insisterte. 9-åringen foreslo da et kompromiss, om at de deler på den. Kloke, fine jenta!

Bursdagsfeiring utsettes til ferien er over. Da blir det familiebursdag og etter hvert også selskap for klassekamerater og -venninner. I kveld nøyer vi oss med onkelfeiring. Lillebroren min som bor her i byen kommer på besøk. Bursdagsbarnet bestemmer menyen. Blir koselig!

Harry Potter: en verdig finale!

2011-07-14T15:30:00.003+02:00

Bilde fra Warner Bros. Besøk den offisielle siden, hvor du blant annet kan se traileren.

En epoke er over. I går trasket jeg ut av kinosalen, vel vitende om at jeg aldri mer skal sette meg i kinosetet og kjenne på spenningen knyttet til den unge trollmannens filmatiserte univers. Den siste Harry Potter-filmen er unnagjort. Men for en finale det ble!

Det ble altså kino på oss i går. Helt spontant. Svigermor var innom. Og vi benyttet anledningen til å få med oss den siste Harry Potter-filmen. Jeg, mannen, eldstejenta (som fyller 9 i morgen, og som har fått lov til å se Potter på video de siste par årene) og den 12 år gamle halvbroren til gemalen dro i vei. For meg er det en viss symbolikk i at eldstejenta var med på sin første Potter-film på kino. Hun var nemlig med oss også da vi så den første filmen. Den gang i magen. Jeg husker det så godt. For mannen spurte spøkefullt om jeg hadde betalt billett for to. Hun var vår lille hemmelighet på den tida. Vi hadde ikke fortalt noen om graviditeten.

Harry Potter og vennene hans har jeg først og fremst blitt kjent med gjennom Rowlings' fantastiske bøker. Jeg kjøpte de tre første bøkene på impuls en gang jeg var innom Akademika, universitetsbokhandelen på Blindern. Pløyde meg gjennom dem. Og fikk også mannen hekta. Jeg har kjøpt bøkene på engelsk etter hvert som de har kommet ut. Han har kjøpt den norske oversettelsen. Filmene har vi sett sammen. Først på kino, deretter på DVD.

Filmatiseringen av bøker man har blitt glad i kan sjeldent måle seg med originalverket. Sånn er det også med Harry Potter. Når jeg nå ser de to første filmene slår det meg hvor barnslig de er. Både karakterene og plottet har vokst for hver bok og hver film. Bok tre, og da også den tredje filmen, byr på et mer voksent univers. Historien blir mer kompleks. Og kompleksiteten øker etter hvert som Potter og vennene hans vokser. Enkelte av filmene har vært rene mellometapper. Det var etter min mening tilfelle med film nr. 5. Den sjuende filmen, altså første del av "The Deathly Hallows", var muligens et rent oppspill til denne siste og endelige filmen. Men filmen funket, mye fordi Rowling tok karakterene ut av sitt vante habitat, Hogwarts.

I del 1 følger vi Harry, Ron og Hermiones søken etter malacruxene. I del to returnerer de til Hogwarts, hvor den endelige kampen mot Voldemort venter. Her samles flere sentrale karakterer fra føniksordenen til den siste kampen mot dødseterne. Jeg tok meg selv i å sitte med en klump i halsen store deler av filmen. Det var rent gripende å se troppene samlet igjen. Stemningen var spesiell. Kanskje ikke akkurat rørende. For filmen var i stor grad preget av mørke scener. Likevel var det ordentlig emosjonelt å følge Harrys ferd mot det endelig oppgjøret. Glemte helter reiste seg, akkurat som i den siste boka. Neville Longbottom for eksempel er en fyr som ikke lar seg kue. Og Luna, med sin visdom. Man kan ikke unngå å bli glad i henne.

Humor og kjærlighet ble det også plass til i denne siste filmen. I akkurat passe mengder. Jeg lo. Og gråt. Filmen innfridde kort og godt alle forventninger. Og enda litt til.

Er du Potter-fan? Har du i så fall fått med deg denne siste filmen?

Norsk næringsliv og fedrekvoten

2011-07-12T20:36:00.002+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

1. juli ble dagens fedrekvote ytterligere utvidet, fra 10 til 12 uker. Samme dag ble også den første undersøkelsen om effekten av fedrekvoten i Norge offentliggjort. Rapporten konkluderer med at fedrekvoten verken har effekt på likelønn eller fars deltakelse ved oppvaskbenken, noe en av favorittbloggerne mine, Mammadamen, har skrevet om allerede. Rapporten har imidlertid en stor svakhet med tanke på dagens fedrekvotedebatt. Forskerne tar nemlig utgangspunkt i innføringen av fedrekvoten 1. april 1993 når de skal studere hvilken betydning fødselspermisjon tatt av fedre har for barn og foreldre. Den gang var fedrekvoten på snaue 4 uker. Ikke før i 2005 ble den utvidet til 5 uker, deretter til 6 uker i 2006.

Den gang fedrekvoten var på 4 uker var det vesentlig enklere for mor å være hjemme sammen med far. Han hadde permisjon, hun tok ut ferie. Ikke noe galt i det. Men man kan kanskje ikke forvente at far skal svinge seg verken ved oppvaskbenken eller håndtere klesflyten dersom mor likevel flyr rundt og steller og ordner? Når fedrekvoten er utvidet til 10 og nå også 12 uker, blir det nok langt enklere for far å slippe til på hjemmebane uten mors innblanding. Rollene byttes om. Mor går ut i arbeidslivet, far tar seg av hus og hjem. Jeg har ingen illusjoner om at dette nødvendigvis endrer arbeidsfordelingen i hjemmet for evig og alltid. Men jeg tør vedde på at far får nyvunnen respekt for den arbeidsbelastningen AS Hus og Hjem tross alt innebærer.

I oktober i fjor skrev jeg innlegget Trenger vi fedrekvoten?, hvor jeg gjorde rede for de viktigste grunnen til at jeg mener fedrekvoten bør bestå. Blant annet følger jeg barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken når han sier at en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen mellom mor og far bidrar til økt likestilling i arbeidslivet. For også i 2011 mener overraskende mange norske arbeidsgivere at mens kvinner fint kan være borte fra jobben sin i et år eller tre, så er det fryktelig krevende at en mann plutselig skal være hjemme med barnet sitt i noen måneder. Vi trenger en holdningsendring i norsk næringsliv, noe avisa Nordlys satte søkelys på i gårsdagens utgave. Her viste de til debatten som har rast om pappapermisjonen i Dagens næringsliv og A-magasinet de siste par ukene, hvor blant annet tidligere leder i Sony Ericsson, Anders Hansen, uttalte at norsk næringsliv har en helt annen kultur for pappaperm enn svensk næringsliv. Ifølge Hansen er svenske næringslivsledere langt mer positivt innstilt til pappapermisjon, både for seg selv og sine medarbeidere.

Nordlys hadde i gårsdagens artikkel snakket med flere av de mannlige næringslivslederne i Tromsø, og spurt dem hva de syns om pappapermisjon. Jeg hadde sans for uttalelsen til Yngve Vassmyr, daglig leder i Front Exploration. Han sier:

Jeg tok ut min del med pappaperm, og satte pris på det. Pappaperm kan også få fram kvinnelige ledere. Det er ikke noe problem å ha ansatte i permisjon, det gjelder bare å planlegge.

Uttalelsen står i sterk kontrast til det Tormod Harila, direktør i Toyota Harila, hadde å melde:

Da jeg ble far var det ikke pappaperm. Det var naturlig at mor var hjemme. Som bedriftsleder er det utfordrende å ha mange ansatte i pappaperm.

Ok, jeg kan leve med uttalelsen om at det var naturlig for mor å være hjemme. Harila er ikke akkurat blant de yngste lederne her i byen, så den er grei. Men at det skal være så utfordrende for en bedriftsleder å ha mange ansatte i pappaperm? What?? Mer utfordrende enn å ha kvinnelig ansatte i permisjon? I så fall kan jeg opplyse om følgende, Harila: den dagen fødselstallene begynner å gå ned her i landet, da kan vi begynne å snakke om utfordringer. Hvem skal da jobbe for deg i fremtiden? Kjøpe bilene dine? Som bedriftsleder bør du heller prise deg lykkelig over at vi i vårt langstrakte land har permisjonsordninger som stimulerer til en høy fødselsrate. Og ikke minst til at kvinner deltar i arbeidslivet.

Hva syns du? Er det greit at fedrekvoten nå er utvidet til 12 uker? Kan det påvirke norsk næringsliv i positiv retning med tanke på et likestilt arbeidsliv?

Herlige feriedager her nord!

2011-07-10T11:55:00.004+02:00

Ah, vi har ferie, dere. Deilig, deilig ferie. Den har vært etterlengtet. Men nå er den altså her. Det betyr late morgener. Avis og kaffe og barne-TV og ingenting som haster. Kan ikke bli bedre. Den første ferieuka er unnagjort allerede. Og vi merker at feriemodusen har tatt oss for alvor. Vi har nemlig ikke peiling på hvilken dag det er! Er det tirsdag? Er det lørdag? Who cares??! Den eneste grunnen til at vi innimellom spør oss selv hvilken dag det er, er for å orientere oss om åpningstidene på butikken. Trenger vi mer brus for eksempel er det greit å vite om de stenger kl. 22 eller 23. Eller Gud forby, om de har stengt (les: det er søndag).

Hva har vi gjort i ferien så langt? Vel, det skal nevnes at vi har vært heldig med været. Mye sol og oppholdsvær. Det har vært en del vind, så temperaturen har ikke vært all verdens å skryte av (inntil i går, men det kommer jeg tilbake til senere). Men det får vi tåle. Vi vet jo hvor vi bor.

For noen dager siden dro hele familien på camping sammen med gode venner. Vi slang teltet i bilen og fant oss en strand å campe på. Vi la opp til én natt i telt. Det fikk holde. Undertegnede foretrekker nemlig en tilværelse med enkel tilgang til både vannklosett og blandebatteri. Heldigvis campet vi sammen med campingnoviser, akkurat som oss. Å campe sammen med villmarksfolk som på magisk vis tryller frem et femretters måltid fra ermet hadde blitt slitsomt, tror jeg. Da var det definitivt å foretrekker at begge campingfamiliene stilte med skinnende blanke stormkjøkken! Vi fikk vårt i bryllupsgave for straks ti år siden, men hadde inntil denne uka ennå ikke brukt det. Det sier jo litt om friluftsfaktoren her i gården. Men denne uka bidro altså stormkjøkkenet til at vi fikk i oss et bedre måltid, til tross for manglende tilgang på elektrisitet og annen luksus. Og så satser vi på hyppigere bruk fremover. Funket jo utmerket!

Hvordan gikk det så å campe med 1-åringen (som fyller 2 i september), spør du kanskje? Vel. Det gikk vel sånn passe. Etter grundig research (les: statusoppdatering) på Facebook fikk jeg klarhet i at jo, 1-åringer kan sove i telt. De bruker bare litt lengre tid enn vanlig før de sovner. Men det er jo ferie, så pyttsann! Men altså, "litt" er et relativt begrep. Vi la 1-åringen litt før 20.30. Hun sovnet like over midnatt! Før den tid holdt hun konsert i både A-moll og G-dur og det som er. På repertoaret sto først og fremst "Bæ bæ lille lam". Jeg og gemalen byttet på å ligge inne i teltet sammen med henne. Vi kunne ikke forlate åstedet. Da gikk det nøyaktig to sekunder før vi hørte glidelåsen bli dratt opp! Jeg kjente jeg ble litt stressa av hele greia. Men men, sånn er det med småttinger og telttur, sies det. Og nå har vi prøvd det også. Men for å si det sånn: det kommer ikke til å bli noen vane. I alle fall ikke før minstesnuppa har fått seg et år eller to til på baken.


1-åringen koser seg med bøtte og spade i en naturlagd sandkasse. Godt påkledd, som dere ser. Vinden tok godt, og mor selv angret bittert på at hun ikke hadde med seg longs.

Vakre Nord-Norge. Vi campet like ved Sommarøy, som ligger
45 minutters kjøring hjemmefra.

Vind var vi ikke plaget med i går. Da hadde vi nesten 30 grader i Tromsø! Så varmt har det visstnok ikke vært her i byen siden tidlig på 70-tallet. Vi benyttet anledningen til å dra på tur sammen med et vennepar og ungene deres. Vi dro til Grøtfjord, en av Kvaløyas mange perler. For den som ikke er kjent i Tromsø-traktene kan jeg fortelle at Kvaløya er nabo med Tromsøya (jepp, Tromsø by ligger på ei lita øy). Vi bor på Kvaløya. Det tar oss ca. 15 minutter å kjøre til sentrum. Vi har valgt Kvaløya fordi vi liker nærheten til både fjell og fjære. Og ikke minst bor vi i et boligfelt med småbarnsfamilier på alle kanter. Det har stor verdi! Anyway, Grøtfjord kan by på en helt fantastisk sandstrand. Vi slo oss ned med campingstoler, piknikteppe, bøttegrill, bøtter og spader. Vi tilbragte godt og vel fire timer på stranda. Og dere, jeg bada! I havet! Og det skal sies, å bade i havet i Nord-Norge er kaldt! Spiller ingen trille at det er nesten 30 grader i lufta. Man mister omtrent følelsen i beina når man tusler ut i storhavet! Men men, når man er helt nummen og omtrent ikke husker hva man heter og hvor gammel man er, det er da man legger seg ned og tar noen febrilske svømmetak. Og vips, så er årets første dukkert unnagjort! Og tenk, jeg gikk ut to ganger! Slå den!

Her er minstemor på full fart ned til vannkanten. Oppdraget er å
hente de to eldste. Vi skal dra hjem.

Stor innlevelse når hun roper på søstrene sine.

Nå gleder vi oss til å feriere i ytterligere tre uker. Om litt setter vi kursen mot Kristiansand. Og du, hvis du er innbruddstyv og vurderer å raide huset vårt mens vi er borte: bare drit i det. Vi har alliert oss med lillebroren min. Han skal være hus-/kattevakt. Og han, han vil dere ikke kødde med! Så det så!

Er du i feriemodus? Eller er det siste innspurt på jobben før late dager venter?

Om trening. Og å dø med et smil om munnen

2011-06-22T22:08:00.003+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg holdt på å gå i døden i kveld. Men hadde jeg gjort det, hadde det vært med et smil om munnen. Jeg har nemlig vært på step. Og ikke hvor som helst. Nei, jeg har vært på step på Exolo. Jeg har lenge tenkt på det, å bytte treningssenter. For det hjelper jo lite med en prisgunstig avtale på SATS når man ikke orker å benytte seg av den. Men så er det bittelitt lenger å kjøre til Exolo. Og jeg må ut med litt flere grunker i måneden (ikke fordi Exolo er dyrere enn andre, men altså fordi jeg hoppet på et eksepsjonelt godt tilbud hos SATS for godt og vel et år siden).

Men Exolo har det andre treningssenter i byen bare kan drømme om: en helt unik stepinstruktør. Han alene er grunn god nok til å bytte. Og i kveld var jeg altså på time hos denne mannen, for første gang på et par år faktisk. Og han leverte varene! Så det holdt! Beina mine hang sånn høvelig greit med på snurrer både hit og dit og alle veier og over ikke bare én, men to stepkasser. Men pusten. Herreguuud, jeg holdt på å stryke med! Kondisjon, hva er det liksom? Men her er det altså denne stepinstruktøren viser sin styrke. Han klarer nemlig å gjøre timen så heidundrende artig at du rent glemmer at du holder på å stupe! Så artig er det at når han mot slutten av timen lurer på om salen har lyst til å kjøre enda en finale, da hører du plutselig en kjent stemme skrike: "Jaaaaa!". Du skjønner at det er yours truly som skriker. Enda du hiver etter pusten og er et lite skritt unna den sikre død. Men du peiser på! Kombinasjonen heftig musikk og morsom koreografi gjør at du alltid har litt mer å gi. Eller nesten alltid da. Noen ganger bare må du hvile litt. Da er det om å gjøre å se uanfektet ut mens du slentrer bort til vannflaska di. For man må jo få i seg vann i løpet av timen, må vite!

Etter timen pustet jeg som en hval. Fjeset var tomatrødt. Men jeg gliste fra øre til øre. Kanonartig å være i gang igjen! Nå er det opp til meg da, å kjempe mot dørstokkmila. Den er lang innimellom, nemlig.

Hva er viktig for deg når du skal velge treningssenter? Eller syns du at trening generelt og treningssenter spesielt er noe herk?

PS. Jeg gjør oppmerksom på at innlegget er skrevet på eget initiativ, uten noen form for motytelse. Dette handler for min del utelukkende om å videreformidle en positiv kundeopplevelse.

Hva gjorde vi med all tida før vi fikk barn?

2011-06-20T16:38:00.004+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.co

I innlegget "Hva ble vi egentlig så trøtte av før kidsa?" undrer Pia, en av Blogglandias mest populære og ikke minst mest sympatiske mammabloggere, seg over dette med søvnmangel i årene før man ble foreldre. Hva i helv*** ble man så trøtte og slitne av liksom? Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg og mannen har snakket om dette mange ganger før. I studietida for eksempel, hva gjorde vi da? Jo, når dagen på universitetet og høgskolen var over dro vi hjem, lagde oss noe ræl til middag, og slengte oss ned på sofaen. Der lå vi da. Kanskje blundet vi litt. Gløttet litt på dårlige sitcoms. Ikke direkte utmattende, kan man vel si. Når helga kom sov vi lenge hver eneste morgen. Eller nei, å si at vi sto opp om morgenen er å overdrive. Vi sov til langt ut på formiddagen. Det måtte vi jo unne oss, må vite. Etter en slitsom uke med opptil flere forelesninger og kanskje til og med en kollokvie eller to.

Jammen har tidene forandret seg. Som trebarnsforeldre er det ikke ofte man kan unne seg en liten powernap på sofaen når arbeidsdagen er over. Nei. Nå handler det ofte om å dytte i store og små en cowboymiddag av typen pølser med brød, før man hiver seg i bilen og raser av sted på fotballkamp eller kulturskoleundervisning eller noe i den duren. Middagslur er helt uaktuelt. I beste fall har man et par rolige ettermiddager i uka (tirsdag er foreløpig vår friettermiddag). På sånne dager kan man kanskje lukke øynene litt mens ungene ser på barne-TV.

Akkurat nå er jeg og mannen uten barn i noen dager. De søte små er på vift. Hos bestemoren sin. De dro på fredag og kommer hjem på onsdag. Og vi, vi kjenner jo at vi har uendelig mye tid! 24 timer i døgnet bare til vår disposisjon! Eller jobbene skal jo ha litt da, men likevel. Nå i helga for eksempel har vi fått gjort masse! Og ingenting. På fredag var jeg på champagnefest hos en god kollega. Jeg glugget i meg seks sorter sprudlende, og spiste makroner til krampa tok meg. Hva mer har vi gjort? Både jeg og gubbelure har sovet lenge. Begge dagene. Vi har spiste deilig frokost ute på verandaen. Lest avisa helt uforstyrret. Vi har malt (vi driver og maler huset utvendig). Og vi har shoppet. For ikke å snakke om at vi har jogget. Og vært på besøk hos gode venner, både lørdag og søndag. Tenk, alt dette har vi rukket.

Men så kjenner jeg jo at jeg savner de små krapylene. Vi har tross alt valgt å få tre barn. Det er det livet vi har staket ut. Det livet vi har lyst til å leve. Vi liker å engasjere oss i aktivitetene deres. Derfor hiver vi oss rundt når det er kamp. Eller pianoundervisning. Eller dans på kulturskolen. Vi kan alltids klage når et foreldremøte eller tre bøller seg vei inn i kalenderen vår. Men det kunne ikke ramlet oss inn å ikke dra. Å være foreldre er en livsstil. Men pauser, det kan man saktens unne seg. Sånn som vi gjør nå. Vi får unna noen av de tingene som vanskelig lar seg kombinere med å ha småtroll løpende rundt i huset. Og vi får hentet inn litt av søvnunderskuddet. Kanskje kommer vi oss på kino før de små melder sin ankomst? Vi får se. Deilig er det i alle fall, med litt egotid. Men jammen skal det bli deilig å gå gullungene i hus igjen. Det er jo så fryktelig, fryktelig stille her uten dem.

Har du reflektert noe rundt dette med tida før og etter at du fikk barn? Eller har du kanskje ikke barn, og lurer på hva i all verden jeg snakker om? For dagene er da jammen travle nok også uten småtroll i huset?!

Hvem er du i sosiale medier?

2011-06-06T18:01:00.000+02:00

Kommunikasjon er krevende. Både skriftlig og muntlig. Men mens man i muntlig kommunikasjon kan støtte seg på tilleggsinformasjon som blant annet mimikk og øvrig kroppsspråk, er man i skriftlig kommunikasjon overlatt til det skrevne ord. I sosiale medier bruker de fleste av oss skriftlig kommunikasjon (jeg har i alle fall til gode å følge veldig mange videoblogger). Vi skriver. Og vi gjør noen valg når vi skriver. Disse valgene er med på å forme folks oppfatning av oss.

Selv er jeg veldig klar over at bloggeren Liv-Inger ikke nødvendigvis er den samme som mammaen, kona, kollegaen og venninna Liv-Inger. Kollegaen Liv-Inger for eksempel er ikke den som uoppfordret ypper til verbal kamp om verken statskirka, nynorsken eller permisjonsordningene her til lands. Ikke fordi hun ikke mener noe om disse sakene. Det gjør hun i aller høyeste grad. Men kollegaen Liv-Inger er ikke så opptatt av å dytte meningene sine på folk. Med mindre de spør.

I bloggen min bruker jeg bevisst virkemidler som overdrivelse, sarkasme og ironi. Dette er kommunikative grep som egner seg heller dårlig i en debatt ansikt til ansikt, i alle fall hvis man har til hensikt å bli tatt noenlunde seriøst. Jeg har ikke for vane å sette ting på spissen alltid. Men i bloggen fungerer det. I alle fall for meg. Og jeg oppfatter at leserne mine forstår den linja jeg har lagt meg på. Heldigvis. Ellers hadde jeg hatt grunn til bekymring.

Også på Facebook bidrar det skrevne ord til at folk danner seg en oppfatning av personen bak statusoppdateringene. Og det handler ikke bare om hva du velger å skrive, men hvordan du velger å skrive det. Tar du deg tid til å reflektere i to sekunder over statusoppdateringen du har snekret sammen, eller sprer du den kjapt og ukritisk til nettverket ditt? Nå har jeg jobbet med skriftlig kommunikasjon i mange år, og er sikkert yrkesskadet på flere enn én måte. Men jeg prøver å se over før jeg deler. Jeg forsikrer meg om at ironien skinner gjennom i en flåsete oppdatering. Eller at jeg holder meg innenfor en viss grense når jeg inviterer til debatt. Kommer det reaksjoner på potensielt kontroversielle ytringer (for eksempel når jeg lenker til bloggen) prøver jeg å svare for meg som best jeg kan. Det hender jeg svarer i en skarp tone (litt avhengig av tonen og sakligheten i tilbakemeldingene), men jeg tror ikke jeg er ufin. Eller er jeg kanskje det?

Og nettopp her ligger utfordringen. Jeg tror ikke jeg er ufin. Men hva syns du? Det er dette som gjør skriftlig kommunikasjon så vanskelig. Meldingen skal nemlig dekodes. Det spiller ingen rolle hva du mente med statusoppdateringen din, hvis mottakeren leser den på en helt annen måte. Det språket du velger og de formgrep du benytter deg av har betydning, enten du vil eller ikke. På nett er det nå en gang sånn at BRUK AV STORE BOKSTAVER ER Å ROPE. Velger du å bruke store bokstaver, særlig i en kontroversiell ytring, sier det noe om budskapet ditt ut over det som ligger i selve meningsinnholdet. Det samme gjelder overdreven bruk av utropstegn. Jeg beklager, men jeg har problemer med å ta folk seriøst når de velger å slenge x antall utropstegn bak standpunktene sine. Det holder med ett. Og velger du åtte gjør det noe med brodden på det du lirer av deg.

Har du et bevisst forhold til hvordan du formulerer deg i sosiale medier? Eller syns du jeg gjør noe veldig enkelt unødvendig vanskelig?

Bleiebonus og annen bullshit

2011-05-31T21:37:00.001+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg har barn. Barn bruker bleier. Hva betyr det? Jo, i løpet av de siste årene har undertegnede kjøpt inn et ukjent antall bleiepakker. Ja, jeg er natursvin og gammeldags. Her går det i papirbleier. Ikke en eneste tøybleie har funnet veien inn i mitt ringe hjem. Papirbleier er enkelt. Og nei, jeg er ikke mottakelig for argumenter av typen "dagens tøybleier er så enkle å ha med å gjøre, du aaaner ikke". Jeg kommer aldri til å vaske en bleie. Aldri! Dette innlegget skal dessuten ikke handle om papirbleier versus tøybleier. So let it be. Dette innlegget skal handle om de hersens bleieavtalene flere av dagligvarekjedene i vårt langstrakte land opererer med.

Jeg handler som regel på ICA. Hvorfor? Jo, fordi ICA er nærmest. Det er da også på ICA jeg stort sett handler bleier til 1-åringen. Og hva skjer? Jo, hver gang jeg drar en bleiepakke med meg til kassa, må jeg opp med det hersens bleiekortet. Eller jeg kan jo la vær. Men da går jeg glipp av bonusen. Bleiebonusen. Du har vel fått med deg bleiebonusen? Butikkenes gavepakke til småbarnsforeldre? På nettsidene til Rimi (Rimi og ICA er per definisjon samme selskap, og har da den samme bleiebonusen) står følgende å lese om den fantastiske (?) bonusavtalen deres:

Bleier er ofte en betydelig utgiftspost i husholdningsbudsjettet. Men det kan bli litt rimeligere: Ved å skaffe deg Rimis Bleiebonuskort får du hver fjerde pakke med Pampers bleier – uten å betale for den. Det eneste du behøver å gjøre, er å be om Bonuskortet i kassen og huske å ta det med når du handler. Det koster så lite.

Eh, her var det mange ting å huske på. For det første er det jeg som kunde som må ta ansvar for å få utdelt et bleiekort. Dette må jeg deretter sørge for å ta med meg når jeg drar på handling. Videre må jeg for all del ikke glemme å dra frem kortet når jeg skal betale. At de ansatte spør om jeg har bleiekort hører til sjeldenhetene. De syns sikkert som meg, at bleiekortet er plunder og heft fra a til å!

Kjære Rimi-Hagen. Hvis du virkelig er interessert i å gi meg og andre småbarnsforeldre billige bleier: sett ned prisen! Drit i bleiekortene. De irriterer meg! Når jeg står klar til å betale, med Visa-kortet i den ene hånden og en unge eller tre i den andre, da er jeg på ingen måte motivert til å lete etter det j**la bleiekortet! Når jeg først har klart å trylle det frem fra den slunkne pengeboka mi eller en lomme eller noe, da må jeg vente på at din medarbeider skal lete frem et stempel fra glemselen. Deretter begynner leteaksjonen etter en penn (hvem er det som har en penn tilgjengelig når man trenger det??). Når alt nødvendig utstyr er lokalisert skal din medarbeider både stemple og signere kortet, før jeg og ungene til stor glede for de øvrige av butikkens kunder kommer oss i vei.

Men vet du, Hagen? Jeg tror ikke dette er nytt for deg. Tvert imot. Jeg tror du vet utmerket godt at jeg (les: litt naiv og småstresset forbruker) ikke orker det styret med det pokkerns kortet. Så da betaler jeg full pris for bleiene da. Og du får litt mer å rutte med. Det er vel en god deal? For deg i alle fall? Da har du nemlig skapt en illusjon om at du gjør ditt for at landets småbarnsforeldre skal få mer å rutte med. Men i realiteten jobber du hardt for å unngå en gjentakelse av krisen fra 2008, da du ble nødt til å bytte ut bare snippen på skjortene dine i stedet for hele skjorta. Og det, det kan vi jo ikke ha noe av!

Ok, jeg skjønner at Rimi-Hagen ikke kommer til å lese dette. Men du, kjære leser. Hva syns du om disse bleiebonusene? Verdt noe? Eller verdiløs gimmick?

Bunadpoliti og våre nye landsmenn

2011-05-18T20:57:00.000+02:00

17. mai er over for denne gang. Vi hadde en hektisk, men trivelig dag. Vi gikk i to tog. Spiste pølser og is, kaker og deilig middag. De små kroppene her i huset var fornøyd. Det samme var de store. De store kroppene ble om mulig enda litt større i løpet av dagen. Matinntaket bevegde seg nemlig opp mot astronomiske høyder. Noen som snakket om bikiniform??

Men før jeg fant senga etter en fin-fin nasjonaldag, rakk jeg å irritere meg over en statusoppdatering jeg ramlet over i nyhetsfeeden min på Facebook. Oppdateringen lød som følger:

39 likes har oppdateringen fått. Og en rekke støtteerklæringer. Jeg klarte ikke å dy meg, og måtte legge på en kommentar.

Svaret kom raskt:

Ah, punkt 7. Det hadde jeg jo helt glemt av. Selvfølgelig. Da vet jeg det. Man må for all del ikke ta på seg lue hvis det er kaldt, med mindre man har vært smart nok til skaffe seg hodeplagget som hører til bunaden. Og jakke? No can do! Skulle jeg være så heldig å få på meg bunaden min til neste år, slik planen er, skal jeg bla opp noen tusenlapper og kjøpe jakken som hører til. For her nord trenger vi som regel et ytterplagg over bunaden. Og jeg vil jo ikke tirre noen med å bryte punkt 7 i bunadreglene!

Nå tipper jeg at jeg har brutt disse reglene allerede da. Eller gjelder de bare for offisielle bunader? Og festdrakter? Ikke for barnebunader man får kjøpt i en hvilken som helst kjedebutikk? Jeg sendte nemlig 6-åringen ut i barnetoget i en bunad hun har arvet etter meg og - hold deg fast - ordinære pensko! Ikke bunadsko altså. Jøss. Hva må de andre mødrene ha tenkt om meg? Som om ikke det var nok kledde jeg på jentungen en helt vanlig lue, siden nordavinden blåste fra alle kanter da vi gikk i tog! At jeg kunne! Sånt passer seg jo ikke!

Men altså, jeg tar meg i å lure på hva problemet her egentlig er. Irriterer man seg over at folk generelt driter i skikk og bruk-reglene for bruk av bunad? Det ble blant annet insinuert at mange (nordmenn) bruker bunader de strengt tatt ikke har lov (?) til å bruke! For du vet vel at du helst bør legge frem slektstavle som viser at du er verdig til å bære bunaden din? Eller irriterer man seg over blandingen bunad og hijab spesielt? Og stopper det i tilfelle der? Enkelte ga klart uttrykk for at de ikke direkte setter pris på disse hersens muslimene som kommer her og kommer her og skal gå i tog på nasjonaldagen vår! "Feirer muslimene også 17. mai, siden de skal gå i tog?" var et av spørsmålene i den etter hvert ganske lange kommentartråden. Vedkommende slang riktignok på en "he he" bak spørsmålet, men likevel. "Om 100 år har vi ingen norske tradisjoner igjen i dette landet", var også en en påstandene. Seriøst? Ok, den dagen det blir snakk om å skrinlegge 17. mai av hensyn til våre nye landsmenn, da skal jeg reagere. Men at noen tar hijab på seg i kombinasjon med bunad? Jeg forholder meg rolig.

Hva syns du? Er det respektløst av våre nye landsmenn å troppe opp i 17. maitoget ikledd en erkenorsk bunad og sin egen hijab?

PS. I denne Aftenbladet-artikkelen kan du se hva det er enkelte irriterer seg så fælt over. Artikkelen er fra 2009, men relevant er den visst i aller høyeste grad.

Facebook - fordummende og farlig?

2011-05-02T20:58:00.001+02:00

Har du sett "The Social Network", den uoffisielle historien om Facebooks spede begynnelse? Nettstedet som raskt beveger seg mot verdensherredømme var i utgangspunktet et nettverk for studenter ved de prestisjetunge skolene i USA. For eliten, vil noen si. Men den tid er forbi. De kloke og velartikulerte er på vei bort fra Facebook, kan vi lese i iTromsø. Hvorfor? Jo, fordi hvermannsen for alvor har inntatt nettsamfunnet. Og hvermannsen irriterer.

- De oppdaterer statusfeltet sitt som om det gjaldt liv og død. Resultatet blir irriterende, intetsigende og irrelevante oppdateringer om alt og ingenting, sier kommunikasjonsrådgiver Christoffer Boserup Skov i Foreningen av Danske Internettmedier, som har gjort en stor undersøkelse på nettbruken blant danskene. Resultatet fra den danske undersøkelsen antas å være gyldig også her til lands. Heldigvis møter de snobbete uttalelsene til Skov en viss motstand.

- Det er snobberi å påstå at Facebook skal være en plattform for fintformulerende innlegg. Statusoppdateringene kan heller sammenlignes med hverdagssnakken arbeidskolleger imellom ved kaffemaskinen på jobb, sier konsulent i sosiale medier, Trine-Maria Kristensen til avisa.

Jeg kunne ikke vært mer enig! La nå folk bruke Facebook til det de vil. Jovisst kan man bli småskeptisk når noen skryter på seg å kokkelere som om det var søndag hele uka. Andre trener visst døgnet rundt. Noen vasker og gnikker og gnur. Alle er sååå forelska. Det er idyll idyll idyll. Men vet dere hva? Hvorfor irritere seg? Er du ikke interessert er det da ingen som tvinger deg til å følge disse som spyr ut såkalt fordummende statusoppdateringer. Drit i å være venn med dem på Facebook! Eller fjern dem fra nyhetsfeeden din, hvis du ikke vil gå til et så drastisk skritt som å slette det virtuelle vennskapet. Du kan også enkelt fjerne visse oppdateringer, hvis du vil det. For eksempel kan du velge å ikke se oppdateringer fra apper. Ergo kan du fint unnslippe alle Farmville-oppdateringer fra tante Olga, men fortsatt få oppdatert sladder om både onkel og lille kusine. Facebook blir det du gjør det til! Så slutt å klag!

Men Facebook er visstnok ikke bare fordummende. Nei. Facebook er farlig. I alle fall hvis man skal tro Morgenbladets Anders Breivik Bisgaard. I artikkelen Storebror med ambisjoner stiller han spørsmål ved den store mengden informasjon Facebook samler inn om brukerne sine, deres venner, preferanser og gjøremål. Hva skal og kan de bruke informasjonen til? spør han.

Bisgaard er kritisk til Facebooks personvernhåndtering. Kanskje med rette. Også jeg stusser på hvorfor man som ny Facebook-bruker default tillater venners venner å se alt man legger ut av både bilder og statusoppdateringer. Det gunstigste hadde vel vært om personverninnstillingene default åpnet for at bare venner fikk se din gjøren og laden på nettsamfunnet? Klønete av Facebook. Neppe tilfeldig. Men farlig?

En annen ting Morgenblad-journalisten reagerer på er planene om å innføre Facebook credits, en virtuell valuta man kan bruke til å kjøpe applikasjoner på nettsamfunnet. Bisgaard maler fanden på veggen. Jeg siterer: "En valuta, opprettet av et nettsamfunn? Vil Facebook bli en stat som svever i cyberspace, mellom alle tradisjonelle stater, med egen digital infrastruktur og valuta?". Jøsses. Er det virkelig så spesielt med digital valuta av denne typen? Jeg har da vitterlig kjøpt meg credits på iStockphoto for eksempel. Disse bruker jeg til å kjøpe illustrasjonsfoto til bruk på bloggen. Hvorfor er Facebook credits så fryktinngytende, når andre nettsteder har brukt virtuelle penger i lang tid allerede? Joda, jeg ser det unike med at Facebook har planer om å knytte til seg samarbeidspartnere, slik at poeng man tjener opp gjennom deres bonusprogrammer kan konverteres til Facebook-penger. Men er det så fælt da? Hvis det er det jeg som bruker ønsker, er ikke det bare en fordel?

Også fra landsdelsavisa Nordlys fikk vi like før påske en påminnelse om hvor farlig Facebook er, hvis man bruker det ukritisk. Og det gjør mange, ifølge journalist Oddvar Nygård. Han uttrykte bekymring over at normalt vettuge nordmenn etter all sannsynlighet kom til å bruke Facebook som et ledd i å øke kriminalstatistikken her til lands. For når x antall idioter sitter bak skjermene og forteller hele verden at de skal på påskeferie på hytta, da er det eldorado for nabolagets innbruddstyver. Er det det? Jeg forteller vel ikke all verden om ferieplanene mine. Jeg forteller det til vennene mine på Facebook. Greit nok at jeg ikke kjenner alle de 400+ like godt. Men tror jeg at noen av dem kommer til å bryte seg inn og stikke av med TV-en og datamaskinen når jeg drar på ferie? Ikke egentlig. Har det virkelig blitt flere tyverier i de norske hjem etter Facebooks inntog? Jeg spør fordi jeg ikke vet. Opplys meg!

Oppsummert er det opplagt mange grunner til snarest å kvitte seg med Facebook-kontoen sin. For hvem vil vel bruke et verktøy som er både fordummende og farlig? Men jeg velger å bli. Jeg trives på Facebook, jeg. Nyhetsfeeden min gir meg det jeg vil ha, nemlig oppdateringer fra de av Facebook-vennene mine jeg selv er ute etter å høre fra. Selvsagt er det sunt med en viss skepsis. Men derfra til å slette kontoen? Nei. Da er det en bedre regel å sette seg inn i personverninnstillingene. Å forstå konsekvensen av å dele. Med sunn fornuft kommer du langt!

Er du på Facebook? Lar du deg i så fall skremme av all skremselspropagandaen?

Et skråblikk på dagens prinsebryllup

2011-04-29T23:07:00.000+02:00

Nettet svømmer over av rapporter fra dagens store hendelse i London. Prins William (Arthur Phillip Louis) fikk sin Kate (heretter Catherine, fint skal det være), til stor begeistring for både hoffreportere og bloggere. Kjolene og ikke minst hattene er kommentert i det vide og det brede. Alle detaljer er nevnt. Men så i kveld kom jeg over bildet over alle bilder. Et blinkskudd av de helt sjeldne. Det var mannen som gjorde meg oppmerksom på det. Og jeg lo. Sjekk her:

Bildet er hentet fra @daxholt på Twitpic
Bildeteksten er som følger:
Damn! I knew I should have watched the Royal Wedding! Love the little girl on the left.

Ellers har jeg ikke brydd meg nevneverdig om alle rapportene. Jeg innrømmer at jeg har lest litt på VG Nett og ikke minst fått meg med både kyss og løfter på TV. Men den helt store begeistringen har jeg ikke klart å hente frem. Én reportasje har jeg derimot lest i sin helhet. Og jeg har ledd. Vi snakker nemlig om tidenes bryllupsreportasje. Fra hoffreporter/digitalsjef Danny J. Pellicer i landsdelsavisa Nordlys. Siden jeg har mange lesere som på ingen måte leser Nordlys tenkte jeg å lenke til reportasjen her. Må leses. Stor underholdning.

Les tidenes bryllupsreportasje på nettsidene til Nordlys

Har du fulgt dagens prinsebryllup? Latt deg rive med?

Tidenes deiligste påskeferie?

2011-04-25T21:46:00.001+02:00

Påsken går ubønnhørlig mot slutten. Det har vært noen deilige fridager. Jeg lurer nesten på om ikke vi har hatt den beste påsken ever, jeg. Vi har nemlig holdt oss i ro! Som nevnt fikk vi leie hytta til funksjonærforeninga på jobb. Og der var vi, fra onsdag til nå i dag. Hvorfor det er så magisk? Jo, vi er nemlig vant til å farte i høytidene. Vi er barn av statistikken, både mannen og jeg. Jepp, skilsmissebarn. Alle som har skilte foreldre vet at det innebærer litt (rettelse: mye) ekstra logistikk. Men ikke i år. I år holdt vi rompene våre i ro, så fikk familien komme til oss. Funket utmerket!

De første dagene på hytta tilbragte vi sammen med et vennepar og deres to søte små. Vi spilte spill, skravlet, gikk turer i fjæra (hytta ligger ved havet), spiste, drakk vin, spiste litt mer, strikket, leste, u name it. Det eneste vi ikke gjorde var å se på TV. Eller jo, vi så vel et par Dagsrevyen-sendinger, men det var det. Og vi surfet lite på nett. Bare 3G på hytta, nemlig. Var nesten så jeg fikk abstinenser. Men bare nesten. Fikk jo litt daglig dop da, via telefonen. Heldigvis ;-)

Lørdag hadde vi storinnrykk av familien i anledning gemalens 29-årsdag. Eller var det 34 han ble? ;-) Kjempekoselig! Vi tok alle sammen med på vandring i nærområdet. Fjære er nydelig! Og de mange bunkersene fra krigen er spennende for både store og små. Og så spiste vi både varmmat og kaker, før de fleste takket for seg og vendte nesa hjemover. Mamma og familien hennes ble igjen. De var sammen med oss til vi dro derfra nå i dag. Veldig trivelig!

Jeg tenkte jeg skulle dele noen bilder fra påsken vår med dere, jeg. For en gangs skyld skal jeg by på noe annet enn striglede illustrasjonsfoto.

Med kursen mot fjæra. Mannen med minstejenta på ryggen, i
den herlige meitaien Elise har sydd.

Spennende lek! Om å gjøre å gå nærmest mulig, uten å bli våt
på beina. De lyktes vel sånn passe...

Spretne jenter!

Storfamilien på tur.

1-åringer + bøtte og spade = sant!

Utrolig så masse spennende man kan finne i naturen!

Kveldssola har akkurat gått ned i havet.

Minstejenta trives i meitaien sin.

Når man er ute har man ikke tid til å komme inn for å spise.
Da er det godt man bare kan stikke hodet inn
kjøkkenvinduet og be om mat.

Men nå venter hverdagen igjen. Greit nok egentlig. Skrotten tåler ikke mer sjokolade, rett og slett ;-) Og det er noe med hverdagen. Uten hverdagen vet vi jo ikke å verdsette verken helg eller andre fridager. Så jeg er klar!

Hvordan har du feiret påsken? Med god mat og late dager, som meg? Eller har du hatt noe annet spennende på agendaen?

Tid, tempo og påskeferie

2011-04-17T10:53:00.000+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Tid er et underlig begrep. Eller er det et fenomen? Ifølge Bokmålsordboka (høyt elsket nettressurs for undertegnede) er tid et substantiv. Det kan bøyes både som hunkjønn og hankjønn. Hvor komplisert kan det være liksom?

Tid er likevel en fascinerende greie, spør du meg. For tid er vel i teorien konstant? 5 minutter er 5 minutter, enten du bruker dem til å stirre intenst inn i en vegg mens du lurer på hva i all verden du skal finne på, eller du stresser livet av deg for å få ferdig et eller annet som har deadline om nettopp 5 små minutter. Hvorfor går da de 5 minuttene man stirrer inn i en vegg så uendelig sakte, mens 5 minutter til deadline går så ubeskrivelig fort?

Akkurat nå går tida fort for denne bloggedama. Resultatet ser dere. Bloggen lider. Og jeg har svart samvittighet for min manglende oppfølging av andre blogger. For jeg ser jo at andre bloggere produserer som aldri før. I går hadde jeg i overkant av 330 uleste innlegg i RSS-feeden min. Jeg innså at jeg aldri ville rekke å komme ajour, og markerte alle som ulest. Litt fikk jeg lest. Men jeg vet at jeg har gått glipp av vanvittig mange gode tekster de siste par ukene.

I hektiske perioder må man prioritere. Jeg har ikke lyst til å nedprioritere verken min egen eller andres blogger. Så jeg skal prøve å ta meg sammen. Jeg er fornøyd med at TV-titting ikke prioriteres spesielt høyt. Jeg ser på fruene i Wisteria Lane om tirsdagene. Og så ser jeg vampyrene i Bon Temps i opptak en eller annen kveld det passer. Utover det er det ingenting jeg må se. Eller jo. Vi har jo fredagsritualet vårt. Med god mat og en litt amputert gullrekke. Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å lese mer. Men jeg kjenner at jeg lider under "burde-lest-pensum-så-jeg-driter-i-å-lese-noe-som-helst"-syndromet. Også der må jeg ta meg sammen. For pensum må leses. November og innlevering av masteroppgaven nærmer seg raskere enn jeg liker å tenke på. Men først skal jeg kose meg med en god krim i påsken. Jeg kjøpte nemlig Camilla Läckbergs "Isprinsessen" på tilbud i går. Nå ser jeg frem til å ligge henslengt i sofaen på hytta, med "Isprinsessen" i den ene hånda og et glass rødvin i den andre. Og foran meg på bordet skal det stå en skål med sjokolade. Ah påskeferie, kom til meg!

Selv skal jeg på jobb tirsdag. Mannen skal på mandag. Vi har gjort det sånn for å slippe å sende jentene i barnehagen de tre dagene i den stille uke, uten å blåse altfor mange av feriedagene våre. Men på onsdag, da har vi fri alle sammen. Da setter vi kursen mot hytta. Ikke vår egen hytte. I wish! Men vi var så heldig å vinne loddtrekninga på jobb, så vi får leie funksjonærhytta fra onsdag til 2. påskedag. Der blir det altså late dager sammen med familie og venner. Jeg gleder meg maks! Jeg skal bare nyte ferien. For jeg vet at når påsken er over blir det temposkifte igjen. Nevnte masteroppgave skriver seg ikke selv. Dessverre.

Hva tenker du om dette med tid? Går tida alltid like fort? Eller sakte? Og ikke minst, hvilket tempo legger du opp til i påsken?

Vintermånedene = bills bills bills!

2011-04-06T21:55:00.007+02:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Du husker kanskje "Destiny´s child"-sangen "Bills bills bills"? Vel, denne kunne fort vært theme song i undertegnedes hushold i perioden januar til mars. Eller vi sier januar til april, siden de kommunale avgiftene har en lei tendens til å ramle inn som en årlig aprilspøk. Det er nesten så jeg velger å la vær å betale skiten. For man kan jo fort mistenke at kommunen bare kødder når de setter forfallsdatoen til 1. april.

Kjenner du deg igjen? Jeg mistenker nemlig at vi ikke er de eneste som får den ene regningen etter den andre i månedene etter jul. Man er ikke kvitt ribbelukta i huset før postkassen, både den fysiske på husveggen og den i nettbanken, fylles til randen av regninger i alle varianter. Hvem har bestemt at all verdens leverandører og tjenestetilbydere skal ha betalt for alt mulig akkurat i vintermånedene? Veiavgiften, kommunale avgifter, strømmen koster skjorta, studielånet forfaller og i det hele tatt. Kan man ikke spre det litt? Hørt om månedlig betaling liksom? Jeg føler for å hylle bedrifter som tilbyr månedlig betaling via eFaktura. Jeg har nemlig en innebygd vegring mot regninger i papirs form. Får jeg en sånn en i posten kan du banne på at jeg får purring noen uker senere. Nei, send meg regningen elektronisk, så skal du se at du får pengene dine!

Men dere, nå har denne dama tatt grep. For et par uker siden satte jeg meg ned og gjorde det jeg burde ha gjort for lenge siden. Eller det er vel akkurat der problemet ligger. Jeg gjorde det for lenge siden. Så lenge siden at alle tall er utdatert. Jeg snakker selvsagt om budsjettering. Jeg brettet opp ermene og gikk løs på et årlig budsjett for heimen, med oversikt over alle faste utgifter av typen lån, forsikringer, kabel-TV, Internett, strøm, barnehage, SFO og annen moro.

Å sette opp budsjett er en morsom og ikke minst lærerik øvelse. Man plotter inn en liten sum her og en liten sum der, og plutselig er noen få små summer blir til en gigantisk totalsum! Så hva gjør man? Jo, når leverandørene ikke tilbyr månedlig betaling får man fikse det selv! Det betyr faste, månedlige overføringer fra lønnskonto til budsjettkonto. Det har vi hatt i mange år allerede. Men igjen, det lønner seg å operere med oppdaterte tall. Og ikke minst kan det være nyttig med jevnlige notes to self om at eventuell overskuddslikviditet på budsjettkontoen i august for eksempel, på ingen måte skal brukes til å kjøpe en eller annen ny duppedings man strengt tatt ikke har bruk for. Skjønner?

Får du som meg en zillion regninger i vintermånedene? Og ikke minst, har du tatt grep i form av et budsjett?

Jeg gjør oppmerksom på at dette innlegget er skrevet av meg som privatperson. Ytringene du har lest kan på ingen måte knyttes opp mot min arbeidsgiver. Her er det trebarnsmoren med skrivekløe og sterke meninger som snakker, ikke webredaktøren i bank.

Vår, sa du? Du kødder??!

2011-03-28T21:41:00.004+02:00

Som en motvekt til alle de ekle vårinnleggene på ymse
blogger om dagen, velger jeg å vise dere verandaen vår.
Her måket mannen sikkert en liten meter med snø i går.
Hestehov? Not som much.

Jeg følger for mange søringer i sosiale medier. Den ene bloggeren etter den andre spyr ut innlegg om vårtegn, hestehov, bar asfalt og utepils. Damn you! Og Facebook-feeden min er en eneste stor vårfest om dagen! Eller nei, på Facebook har jeg heldigvis flere nordlendinger som balanserer inntrykket med statusoppdateringer av typen "Satser vi på snørekorden i år?", "Kunne vi ha fått oppholdsvær bare i et par timer, pliiis?", og "Dæven, snøfreseren får kjørt seg!".

Hallooo, det er mars!? Her nord ler vi av alt dette snakket om vår. I mars begynner vi sånn smått å tenke på om det er hull på knærne på ullongsen, eller om vi kan bruke den under bunaden på 17. mai i år også. Her spretter vi ut av senga grytidlig hver eneste morgen, kaster et blikk ut, og danser vill jubeldans mens vi roper "Yes, jeg får skrape ruta på doningen i dag også!". Sistnevnte etterfølges titt og ofte av et sekunds uro når det slår oss at for å skrape ruta må vi jo først finne bilen under all snøen. Men så humrer vi av vår egen bekymring, for ærlig talt. Vi har da både spade og snøskufle. Og arbeidslyst og godt humør!

Avsnittet du nettopp leste er selvfølgelig bare vrøvl. I mars begynner vi nordlendinger sånn smått å ane at temperaturen stiger i andre deler av landet. Tidligere kunne vi unngå det, ved å styre unna værmeldingene og nyhetene (som om det er noe nytt å melde at ølet flyter på Aker brygge så snart gradestokken beveger seg over null grader). Men med sosiale mediers inntog i hverdagen til Ola Nordmann slipper vi f**n ikke unna. Hvor enn vi klikker oss rundt er det noen som gnir det inn! "Ååå, så varmt vi har det", og "Se, en blomst!".

Og etter mars kommer april. Og mai. Dette er de to kjipeste månedene. For i mars er vi inneforstått med at det er vinter her nord. I april begynner vi å lengte mot vår. Og i mai spør vi oss selv hvorfor i svarte vi bor her oppe helt frivillig, når det tross alt finnes mange velfungerende, siviliserte samfunn sør for polarsirkelen.

Men så er vi jo så glad i landsdelen vår da. Nord-Norge er fantastisk! Folket. Naturen. Det er her vi hører hjemme. For selv om vinteren er lang varer den ikke evig. Og etter vinter kommer sommer (våren her er så kort at vi kan like godt si at vi hopper over den). Og hva kan måle seg med sommer i nord? Ingenting! Med fjell og fjord og midnattsol (ja, den er fin, selv om jeg strengt tatt kunne tenke meg mørke når jeg skal sove) er sommeren magisk. I alle fall de årene værgudene smiler til oss.

Nei, vi må nok bare belage oss på vinter enda en stund til her i Tromsø. Men vi kan jo alltids håpe at snørekorden fra 1997 får stå i fred. Da ble det målt 240 cm snø 29. april! Med de 130 cm vi har i dag er det heldigvis et stykke igjen før vi må begynne å lempe snøen på havet.

Er det vår hos deg? Eller står du som meg fritt til å sette meldingen under på din Facebook-status?

Småbarnsmødre uønsket i arbeidslivet

2011-03-25T19:14:00.000+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg holdt på å sette kaffen i halsen da jeg i går ettermiddag bladde meg gjennom siste utgave av "Foreldre og barn", og plutselig ramlet over en notis med tittelen "Småbarnsmødre får ikke ny jobb". Her fremkommer det nemlig at nordiske bedriftsledere er mest negative til å ansatte kvinner som har vært i fødselspermisjon. Hva gir du meg? Kvinner diskrimineres visst enten de er med barn, har barn, planlegger å få barn, eller rett og slett fordi de tilfeldigvis har anlegg for å bære frem barn.

"Foreldre og barn" henter informasjonen fra en global undersøkelse som ble presentert i Aftenposten i slutten av januar i år. Her fremkommer det at halvparten av de nordiske lederne planla å ansette nye medarbeidere i 2011. Likevel var bare 2 av 10 (17 %) positive til å ansette kvinner som kom tilbake fra permisjon. Globalt sto det heldigvis bedre (dog ikke bra) til. 36 % av lederne utenfor Norden svarte at de ville rekruttere nybakte mødre.

Som årsak til hvorfor de ikke ville ansatte småbarnsmødre svarte de nordiske lederne følgende:

3 av 10 er redd for at mødrene skal få et barn til og dermed forsvinne ut i permisjon igjen
3 av 10 er redd for at mødre i arbeidslivet skal vise mindre engasjement og fleksibilitet enn andre medarbeidere
1 av 10 er redd for at mødrene ikke skal ha de mest oppdaterte kunnskapene

Ifølge likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik viser undersøkelsen at mange arbeidsgivere ikke har skjønt at vi lever i en ny tid når det gjelder omsorg for barn.

- Vi får mange henvendelser som gjelder diskriminering både av gravide og småbarnsmødre. Det er dessverre en god del eksempler på at det finnes slike holdninger til kvinner som har småbarn, sier Ørstavik.

Så det sier de altså. Kvinner som har satt barn til verden er mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse arbeidstakere? Hva da med nordiske småbarnsfedre? De er liksom kjempeengasjerte, superfleksible og ikke minst ekstremt kunnskapsrike, selv om også de har gitt sitt bidra til befolkningsvekst her i verden?

Når jeg leser undersøkelser som dette priser jeg meg lykkelig for at jeg traff på verdens mest fantastiske leder den gang jeg søkte på jobb hos min nåværende arbeidsgiver. Jeg var ung, relativt nyutdannet, og ikke minst var jeg på tjukka. For å si det sånn, det er ikke akkurat et ess man trekker frem fra ermet når man på slutten av jobbintervjuet forteller at man er gravid. Jeg valgte å være åpen, og forventet vel egentlig at det var det samme som å torpedere mitt eget kandidatur. Men i stedet for å sette opp en sjokkert og oppgitt mine da jeg fortalte om den kommende familieforøkelsen, kom min fremtidige sjef med gratulasjoner og forsikringer om at graviditeten ikke skulle påvirke beslutningen deres. Ja særlig, husker jeg at jeg tenkte. Men vet dere hva? Jeg fikk jobben!

Dette er noen år (og ikke minst noen barnefødsler) siden. Men et sånt møte med en ny arbeidsgiver gjør noe med en. Man blir takknemlig. Heldigvis finnes det arbeidsgivere som min der ute. Som har skjønt at også småbarnsforeldre (av begge kjønn) er en ressurs. Som i stedet for å klage og bære seg over sykt barn-dager og annen moro, heller spiller på lag og ikke minst tilrettelegger for at også småbarnsforeldre skal kunne jobbe fulltid hvis de ønsker det. Fleksibilitet i arbeidslivet går gjerne begge veier. Det tjener begge parter på.

Hva syns du om nordiske bedriftslederes holdning til å ansette mødre som har vært ute i fødselspermisjon? Forstår du skepsisen? Eller tror du som meg, at arbeidsgivere som har skjønt at også de kan gjøre grep for å lette kombinasjonen jobb og familieliv har mye å tjene blant annet i rekrutteringssammenheng?

Om bloggstillhet og bensinpriser

2011-03-18T18:41:00.011+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Bloggere over hele verden slutter seg i dag til aksjonen Bloggers Day of Silence for Japan. Bloggere oppfordres til ikke å poste innlegg denne dagen, men i stedet oppmuntre sine lesere til å hjelpe. Både Pia og Guro har skrevet gode innlegg om hvorfor de velger å blogge til tross for oppfordringen om å la bloggen gå i dvale. Begge mener det har minimal (om noen) effekt at vi lar vær å blogge. Gevinsten ligger nemlig i innlegget som ble publisert på de mange bloggene forut for den bloggfrie dagen. Her kommer bloggerne nemlig med informasjon om hvordan man kan hjelpe, for eksempel ved å gi penger til Røde Kors.

For all del, jeg syns aksjonen er flott. Jeg liker engasjement. Og jeg har stor respekt for sosiale mediers gjennomslagskraft når det kommer til å skape oppmerksomhet rundt små og store saker. Å spre bevissthet rundt muligheten og ansvaret vi i rike Norge har for å hjelpe de rammede i Japan er definitivt en stor sak. Vi kan og bør bidra.

Men nettopp i dag er det også en annen aksjon som spres i sosiale medier. Og den setter ting litt i perspektiv. På Facebook er det nemlig opprettet en aksjon mot bensin- og dieselpriser her til lands. Oppfordringen går på at man skal la vær å fylle bensin og diesel i dag, for å vise at man tar avstand fra de høye drivstoffprisene. For det første, er det ikke litt banalt at nordmenns største problem for tida er prisen på bensin og diesel? Snakker vi ikke om et luksusproblem, når vi ser hva som rammer andre deler av verden? For det andre, er drivstoffprisene virkelig så høye her i Norge? Til Tønsbergs Blad uttaler Jan Ivar Engebretsen, kommunikasjonsrådgiver i NAF, følgende:

- Målt mot inntektene våre, er drivstoff relativt rimelig i Norge. Vi har sterk kjøpekraft her til lands. Skal vi omregne dette mot tilsvarende kjøpekraft i andre land, så kan bensinen kanskje nærme seg 20 kroner literen, sier han.

Verdt å tenke på. Noen ganger blir engasjementet i overkant i forhold til problemstillingen, syns jeg. Jeg minnes med gru en aksjon som ble startet her i Tromsø for noen år siden, mot Halloween. Noen foreldre gikk aktivt ut for å lage en anti-Halloween-kampanje. Ærlig talt. Med all den elendigheten vi har i denne verden, så velger man å kanalisere engasjementet sitt til å jobbe mot Halloween? Hvis man har så store problemer med Halloween, kan man vel bare la vær å ta del i feiringen? Slukke utelyset og la vær å åpne når det ringer på?

Jeg velger å blogge i dag. Og jeg regelrett driter i oppfordringen om ikke å fylle tanken. Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Som alle andre blir også jeg berørt av katastrofen i Japan. Dette innlegget nettopp i dag blir min måte å vise engasjement på, også i sosiale medier. For så langt har jeg verken tent lys, overført penger eller blogget om jordskjelvet og tsunamien. Drivstoffprisene derimot, bryr jeg meg om dem? Jeg innrømmer at det hender jeg sperrer opp øynene når tall i størrelsesorden 14 og 15 lyser mot meg på bensinstasjonens pristavle. Men jeg fyller. Og jeg betaler. Uten å hisse meg nevneverdig opp. For i den store sammenheng betyr drivstoffprisene i lille, rike Norge fryktelig lite. Syns jeg.

Hva syns du om de ulike aksjonene som spres i sosiale medier? Er det feil av meg å sammenligne aksjoner for Japan med en aksjon mot drivstoffprisene i Norge? Eller tenker du som meg, at det ene sier litt om hvor meningsløst det andre er?

Bokanbefaling: "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay

2011-03-17T20:30:00.002+01:00

På tampen av forrige uke ble det debatt rundt sametingspolitiker Anders Mathisens (32) uttalelser om at holocaust er løgn og fanteri. Det var i en diskusjon på Facebook at han fornektet utryddelsen av seks millioner jøder under andre verdenskrig. Saken ble naturlig nok plukket opp av pressen, som spurte mannen om han virkelig står inne for uttalelsene på Facebook.

– Ja, det gjør jeg. Det finnes nemlig ikke bevist at det eksisterte gasskamre og massegraver i konsentrasjonsleirene, sier Mathisen til Finnmarken.

Jøssenavn. Ytringsfriheten står sterkt i dette landet. Det er ikke straffbart å være ignorant, så vi må vel bare leve med uttalelser av denne sorten.

Men i lys av disse uttalelsene har jeg lyst til å anbefale en bok jeg leste i forrige uke. "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay tar utgangspunkt i nettopp holocaust. Gjennom øynene til ti år gamle Sara blir vi vitne til oppsamlingen på idrettsarenaen Vèl d`Hiv i Paris 16 juli 1942, hvor 13 152 jøder ble arrestert og innesperret over flere dager. Oppsamlingen ble gjennomført av det franske politi, på ordre fra naziokkupantene. Blant jødene som ble innesperret var det 4115 barn. De ble etterhvert skilt fra mødrene sine og levde under umenneskelig forhold i ulike interneringsleire utenfor Paris, før de ble sendt i kuvogner til Auschwitz hvor de ble gasset ihjel. Hendelsen, som omtales som Vèl d`Hiv, har vært en så stor skamplett på den franske historie at den inntil nylig har blitt tiet ihjel.

"Saras nøkkel" forteller to parallelle historier. Boken åpner i 1942. Sara, hennes fire år gamle lillebror, moren og faren blir vekket av franske politimenn, og bedt om å følge med dem. For å redde lillebroren låser Sara han inn i deres hemmelige skap. Hun tror hun skal komme tilbake noen timer senere for å låse han ut. Seksti år senere kommer den amerikanske journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over Saras historie, i forbindelse med en artikkel hun skriver om sekstiårsmarkeringen av Vèl d`Hiv. Hun finner etterhvert ut at hennes franske ektemanns familie er nært knyttet til Sara og lillebrorens fryktelige skjebne, og blir nærmest besatt av tanken på å finne ut hva som skjedde med Sara.

Sjelden har jeg lest en så god bok som "Saras nøkkel". Historien driver meg fremover. Jeg leste og leste og leste. Og gråt. For det er ondt å lese om Sara og de andre jødiske barnas opplevelser. Det er sterke skildringer. Fra virkeligheten.

Hvis jeg skal peke på én svak side ved boken må det være tapet av Saras fortellerstemme litt ut i historien. Julia Jarmond er bokens hovedkarakter. Hun er jeg-fortelleren. Etterhvert blir hennes jakt på Sara det sentrale aspektet. Jeg merker at noe av bokens driv glipper når vi går fra å lese vekselvis om Sara og Julia til bare å høre Julias fortelling. Hennes historie blir nemlig hakket for amerikanisert, spør du meg. Men Saras skjebne er der hele tiden. Dog ikke like nært som i bokens begynnelse.

Alt i alt er dette en svært leseverdig bok. En jeg fikk anbefalt av en god venninne, og mer enn gjerne anbefaler videre.

Les Dagbladets anmeldelse av "Saras nøkkel"

Les Bok&samfunns anmeldelse av boken

Imagebygging i sosiale medier

2011-03-16T23:04:00.001+01:00

Tidligere denne uken skrev Aftenposten om imagebygging og posering i sosiale medier. I artikkelen Rapport fra Lykkeland forteller Ole Petter Nyhaug i analysebyrået OnLive Research at unge og voksne bruker sosiale medier på ulike måter. Mens de yngre har fokus nettopp på det sosiale, som å dele bilder og linker, gi oppmerksomhet, sende meldinger, fortelle om hverdag og morsomme så vel som triste ting, har de voksne en tendens til å drive imagebygging på nett. Ifølge Nyhaug skyldes fenomenet økt prestasjonsfokus. Vi må prestere på alle livets arenaer, og bruker sosiale medier for å vise at vi mestrer det.

Allerede i oktober erklærte jeg at jeg skulle ha dette med omdømmebygging langt fremme i pannen når jeg blogger. Men har jeg lyktes? Hmmm. En rask scrolling på egen blogg avslører innlegg om "love handles" og likblek hud, dårlige matvaner i husholdningen, og ikke minst manglende husmorgener. Ikke bra. Det slår meg at jeg bare skal droppe det planlagte innlegget om SATS som driver og ringer meg i tide og utide. "Hvordan går med treningen?", vil de vite. Som om de ikke vet det!

Facebook-profilen min er ikke hakket bedre. Her forteller jeg usjenert om knasing under føttene når jeg beveger meg over kjøkkengulvet. Om kveldsmåltider bestående av potetgull og brus, selv midt i uka. Og om desperat jakt på snop i skapene, også dette midt i uka. Trasige greier. Eller?

For meg er det viktig å ha en viss balanse i det man formidler i sosiale medier. Klart jeg skryter på Facebook! Har jeg ramlet innom SATS fortjener jeg såvisst en håndfull "liker" på statusoppdateringen min! Når 1-åringen sier sin første setning bestående av to ord (heiati = heia TIL) syns jeg det er bare rett og rimelig at hun genierklæres. Og ikke minst, hvis huset mot formodning fremstår både ryddig og rent en torsdag kveld, ja da føler jeg for å dele den sjeldne begivenheten med mine nærmeste. Men jeg passer på å komme med selvironiske drypp av håpløshet innimellom også. Og å invitere til debatt.

Ser du tendenser til at voksne bruker sosiale medier til imagebygging? Er dette i så fall bevisst, tror du? Eller er det naturlig at man fokuserer på det positive når man oppdaterer Facebook-statusen sin?

Om å by på seg selv

2011-03-12T13:30:00.003+01:00

Hvorfor er vi nordmenn så tilbakeholdne? Så redd for å stikke oss frem? Jeg spør fordi jeg på tampen av denne uka var på seminar i Oslo. På Webforum 2011. Et fantastisk arrangement med gode foredragsholdere og nyttig erfaringsutveksling med likesinnede. I løpet av de to seminardagene ble det kjørt en konkurranse. Man skulle laste opp en kort video av seg selv på Webforums YouTube-kanal. Allerede første dagen ble det delt ut lapper med informasjon om konkurransen. Premien var intet mindre enn en 55' TV. Wow, ikke det dummeste å ta med seg hjem etter to dager bort fra både kollegaer og ikke minst familien. Kanskje ikke i håndbagasjen akkurat, men likevel.

Men hva gjorde jeg med lappen? Så jeg på den? Nei. Jeg krøllet den sammen og kastet den i første og beste søppeldunk. Jeg skulle i alle fall ikke laste opp noen video av meg selv på YouTube. Aldri!

Etterhvert som seminaret skred fremover viste det seg at de fleste tenkte som meg. Konferansier Åsleik Engmark (som gjorde en strålende jobb forresten, ikke uventet) kom med stadige påminnelser om konkurransen, og mente det med den labre interessen var latterlig enkelt å vinne enn 55' TV. Fem videoer skulle vises på storskjerm på dag to av konferansen. Av disse fem skulle seminardeltakerne stemme frem en vinner per SMS. Antall visninger på YouTube bestemte hvilke fem videoer som kom til finalen.

Vel. I løpet av kvelden på seminarets første dag begynte jeg å tenke. Hvorfor ikke lage video? Terskelen var ekstremt lav. Man kunne enten laste opp selv, eller rett og slett sette seg i en stol, fremføre sitt budskap og la arrangørene laste opp. Men tenk om man kom til finalen da? Da skulle over 200 seminardeltakere (vi snakker seriøse, flinke folk) se budskapet! Men premien da? O valgets kvaler. Jeg hadde lyst. Men likevel nølte jeg store deler av dag to. Sirklet litt rundt. Utsatte. Først i andre pause tok jeg mot til meg og spurte om det var for sent. Neida, ikke for sent. Men sent. Ja ja, jeg prøvde likevel. Nervøs som f**n spilte jeg inn mitt budskap. Så startet jobben med å spre det. Skaffe visninger. Jeg brukte Facebook, Twitter og blogg. Jeg slet på lånt iPad da, og måtte ha hjelp av en god venninne og kollega for å få budskapet ut på Twitter (du vet hvem du er, nok en gang takk for hjelpen). Ikke skjønte jeg markering og klipp og lim på iPad, og endte opp med å legge ut en hakkende gal lenke her på bloggen. Den så riktig ut for meg. Jeg fikk opp min video. Man skulle tro jeg var digitalt kompetent, men tydeligvis ikke på tab. Ja ja.

Jeg skal avslutte snart. Du gjesper vel allerede. Jeg kom ikke til finalen. Jeg var for sent ute med å spille inn video. Hadde jeg spilt inn video i stedet for å krølle sammen konkurranseinformasjonen hadde jeg kanskje hatt en sjanse. For jeg har gode venner, både i det virkelige liv og i den digitale sfæren. Så visninger skulle jeg ha klart å skaffet meg. Men jeg lyktes ikke. Fordi jeg nølte. Var redd for å stikke meg frem.

Men likevel vant jeg. Nå skal jeg bli dyp, jeg bare advarer. For jeg lagde video. Klønet i vei med skjelvende stemme, ondt i magen. Sprengte en grense. Ga av meg selv. Og for å vise at jeg mener det, her er videoen. Uten mulighet til å vinne noe som helst skal jeg blottlegge meg selv her på bloggen. Her hvor jeg ikke har lagt ut et eneste bilde av meg selv så langt (bortsett fra det blurrete bildet i headeren), skal jeg nå vise meg frem på film. Fordi jeg tør! Jeg tør å by på meg selv!

Faderullan altså. Som dere skjønner, jeg kommer til å bli vanskelig å ha med å gjøre fremover ;-)

Noen tanker dere? Av over 200 deltakere, hvorfor var det bare åtte som spilte inn video? Premien var jo fantastisk! Oddsen for å vinne god. Ligger det i den norske folkesjela å holde litt igjen? Bør vi alle omfavne Northug, mannen som tør å være noe annet enn A4, som ikke er redd for å stikke seg frem og tråkke på noen tær?

Hjelp meg å vinne ny TV!

2011-03-11T12:48:00.004+01:00

Jeg er på Webforum i Oslo. Her skal en heldig deltaker få med seg en 55' TV hjem. Du kan hjelpe meg å vinne denne. Klikk på lenken under og se videoen min. Gjerne mange ganger. Antall visninger avgjør hvem som kommer til finalen. Kåring kl. 15 i dag.

Klikk her for å se video

Attention tromsøværinger!

2011-03-07T22:08:00.004+01:00

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I dag publiserte iTromsø (lokalavisa i Tromsø, til de uinnvidde) en oversikt over tromsøfolk som blogger. Min blogg var fanget opp (hurra!), og lå på lista over blogger i kategorien samfunnsliv. Jeg fikk litt hakeslepp. Samfunnsliv? Seriøst? Seks bloggere var listet opp i denne kategorien. Øverst ligger Morgan Lillegård, kommunikasjonssjef i Tromsø kommune. Videre på lista finner du fylkesvaraordfører Kristina Torgersen, en tidligere statssekretær, en journalist, og rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Bernt Sønvisen. Ikke vanskelig å kåre kategoriens underdog, gitt.

Haka mi ramlet enda noen hakk lenger ned da det demret for meg hva det er jeg har blogget om i det siste. For hva er det jeg har blogget om? Jo, tull og vas. Statisikken viser at oversikten i iTromsø så langt har gitt meg i overkant av 80 klikk. Og hvordan er det jeg har presentert meg for disse 80 besøkende? Jo, som en patetisk trebarnsmor med en trang til å identifisere seg med selveste verdensmester Northug. Og ikke hjelper det å bla seg nedover heller. For først på det femte forsøket har jeg noe vettugt å melde (i den grad man kan kalle det å ønske nynorsk dit pepperen gror vettugt).

Hva betyr så dette? Bør jeg endre bloggens karakter, for bedre å passe inn under kategorien samfunnsliv? Neppe. Eller det er i alle fall ikke noe jeg har tenkt til å gjøre. Jeg har tvert imot tenkt til å fortsette i det samme sporet som før. Med bloggen min ønsker jeg å engasjere. Derfor flagger jeg meningene mine, særlig innenfor barne- og familiepolitiske tema. Men jeg ønsker også å underholde, og kommer på ingen måte til å slutte å skrive om det jeg og Northug har til felles, om mine manglende husmorgener, om bøker jeg har lest og filmer jeg har sett.

Men siden jeg nå har muligheten til å henvende meg til nye besøkende fra Tromsø, skal jeg kjapt si noe om en svært så aktuell sak som berører oss alle. Nei, jeg snakker ikke om forslaget om å innlemme Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. Dette handler om trafikkbildet i byen. Eller ikke trafikkbildet generelt, men i rundkjøringene spesielt. I Tromsø blinker man nemlig ikke i rundkjøringene. Hvorfor aner jeg ikke. Man kjører på, med en slags underlig overbevisning om at alle som er ute på veiene vet akkurat hvor du skal. Nei, jeg vet ikke hvor du skal! Du skal til tante Olga, sier du? Ja, men hvor pokker bor hun da? Til høyre? Til venstre? Eller kanskje rett frem?? Blink da, menneske! Blink! Det kan da umulig ta knekken på underarmen din å forsiktig gi tegn til høyre når du skal ut av rundkjøringen. Du lar deg ikke overbevise av at jeg slenger med leppa? Vel, ifølge Statens Vegvesen kan man bli bøtelagt hvis man unnlater å gi tegn når man skifter felt i rundkjøringen eller forlater rundkjøringen, dersom tegngivningen hadde vært til veiledning for annen trafikant. Nå fikk pipa en annen lyd, tenker jeg. Penger, det forstår du!

Så, da ble det et fjaseinnlegg i dag også. Samfunnsliv får jeg visst skrive om en annen dag ;-)

Du och jag, Northug!

2011-02-28T21:21:00.003+01:00


Bildet er fra NRKs videoklipp

I går fikk vi se en ny side av den fantastiske og ikke minst karismatiske idrettsmannen Petter Northug. Mannen som har en egen evne til vekselvis å begeistre og å provosere, viste i går at han også har en følsom side. Vi kvinner liker jo følsomme menn. Derfor er jeg overbevist om at kvinner i alle aldre satt med tårer i øyekroken og så på scenene som utspant seg i målområdet da trønderen stormet inn til gull på tremila. Jeg er også ganske sikker på at bloggen til Northugs kjæreste, Rachel Nordtømme, har hatt et kraftig økende antall klikk det siste døgnet. Alle vil vite hvem hun er, blondina som har sikret seg landets mest omtalte skigåer. Digresjon: Sier man forresten "skigåer"? Han går jo ikke akkurat på ski, han mer løper/hopper/spurter som om han har fanden selv i hælene.

Men som tittelen indikerer skal dette innlegget handle om det jeg og selveste Northug har til felles. Og det er her krampegråten kommer inn. Da Northug gikk i mål i går kastet han seg overende i ren utmattelse. I gledesrusen og forvirringen ble han liggende og hulke. "Å fy faen", gråt han. "Yes", kom det også. Et par ganger. Han var så glad og takknemlig at følelsene rent tok overhånd. Han hadde nådd målet sitt, et mål han har jobbet hardt for å nå. Ikke rart han ble litt ekstatisk?

Akkurat sånn er det for meg også når jeg når mine mål. Den oppvakte leser har sikkert fått meg seg at jeg har et lite prosjekt på gang. Et hverdagsprosjekt, der målet er å komme opp med en rekke små grep som kan bidra til å lette en travel hverdag. Mitt første konkrete grep handler om forberedelser. Eller planlegging om du vil. Jeg skal nemlig finne frem klær og utstyr til barnehage, skole og jobb kvelden i forveien. Målet er å redusere mengden stress og kaos på hverdagsmorgenene. Torsdag i forrige uke gikk det riktig så bra. To stykk voksne og tre barn kom seg smertefritt ut av huset. Alt av klær var med. Det samme var alt av sekker. Se for deg denne bloggedamen liggende i krampegråt over rattet på familiebilen. Hun storhulker i pur glede over at morgenen gikk så greit! Jeg beviste for meg selv og verden at det lar seg gjøre!

Et annet eksempel: Familien på fem kommer utmattet hjem fra en lang dag på jobb, i barnehage og på skole. Vi voksne stresser. Ungene maser. "Er det ikke mat snart?", gnåler de. Hadde de orket å se seg rundt hadde de jo sett at maten ikke akkurat er like rundt hjørnet. Den må jo kokes. Stekes. For ikke å snakke om handles inn! Men altså, noen ganger hender det at mor (eller far (men som oftest mor)) i huset har planlagt godt. Råvarene er handlet inn. Oppvaskmaskinen ble tømt kvelden i forveien. Alt er på stell. Det er bare å hive seg rundt, smekke sammen et sunt og raskt måltid, og invitere til bords. Ungene spiser uten å klage, både fisken, potetene og ikke minst grønnsakene! I sånne situasjoner finner undertegnede grunn til å slenge seg ned på gulvet, gjerne oppå noen TV- eller datakabler, og hulke av glede! Familieharmoni! Man kan jo bli ekstatisk av mindre!

Så jeg skjønner Petter. Det er klart man lar alle hemninger fare når man lykkes med å nå sine mål. Greit nok at vi har litt ulike mål, jeg og Petter. Han blir verdensmester. Jeg høster såvidt et snev av ære og berømmelse innenfor husets fire vegger. Men alt er relativt. I min verden er det å lykkes med å få maten på bordet før noen av husstandsmedlemmene omkommer av sult, og ikke minst uten at noen mister en tann eller to i tumultene som gjerne oppstår i forberedelsesfasen, like stort som det må være for Petter å gå inn til gull i Kollen!

Du har fått med deg Petters hulking i målområdet forresten? Eller? Hvis ikke må jeg nesten spørre, hvilken planet har du vært på det siste døgnet?

På NRKs nettsider kan du se gledesscenene

Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg ikke mener noe ondt med å harselere med episoden. Northug har måttet tåle mye pes fra landslagskameratene etter at bildene rullet over skjermen i går. Det skal han ikke bry seg om! De er bare misunnelig! Så det så. Det er en selvsikker seierherre som lar følelsene få fritt spillerom! RESPECT!

Artige Facebook-formuleringer

2011-02-27T22:28:00.003+01:00

Det slår meg at jeg har vært fryktelig alvorlig på bloggen i det siste. Jeg har filosofert over de valg man gjør her i livet, stilt spørsmål ved behovet for planleggingsdager i skole og barnehage, og ikke minst kranglet meg til en plass på Lesernes VG med innlegget om at nynorsk (rettelse: sidemål) er noe herk som burde skrotes fortere enn fy. Jeg skjønner deg godt hvis du i ditt stille sinn spør deg om hun er litt bitch, hun bloggedama fra Tromsø.

I kveldens innlegg skal jeg holde meg langt unna ethvert tema som kan innby til opphetet meningsutveksling og dyp tankevirksomhet. Jeg skal kort og greit dele et par morsomme Facebook-oppdateringer med dere. Ikke mine egne. Neida. Fokus her er bedrifters virke på nettsamfunnet. Sosiale medier innbyr til dialog. Bedrifter, akkurat som oss bloggere, stiller derfor gjerne spørsmål i sine Facebook-oppdateringer. Noen ganger blir spørsmålene vel private, spør du meg.

Ta dette eksemplet fra en lokal nyhetsleverandør:

Jøye meg. Jeg visste i det øyeblikk jeg så spørsmålet at her ville det komme svar som omhandler alt annet enn isfiske. Og det gjorde det. Mange påpeker at de måtte lese to ganger før de oppfattet hva det faktisk ble spurt om. Og så kom det er par stjernekommentarer. Først denne:

Oddbjørn har dyppa pilken sin, men ikke i vann...

Og denne:

Rekk opp handa dæm som har døppa pilken, i helga.

En annen herlig formulering (i alle fall hvis man tenderer til å tenke koffert) kom fra en finansinstitusjon jeg følger:

Har du hatt en hyggelig opplevelse med en håndverker i 2010? Gi han eller henne din stemme i kåringen av Håndverkerforeningens Servicepris, og bli med i trekningen av en ukes arbeid av en håndverker.

En hyggelig opplevelse med en håndverker? Tja. Må jeg fortelle om det da? En jente må da få ha noen hemmeligheter? Anyway, meldingen fikk gå upåaktet hen. Ingen kommenterte verken den ene eller den andre veien. Det sier kanskje mest om meg at jeg lo litt da jeg leste spørsmålet. Sorry, jeg bare er sånn. Håpløs humor til tider.

Vel, dette innlegget ble vel omtrent like givende som en 6-timers isfisketur i 10 minus og stiv kuling, uten at det så mye som napper litt i snøret. Jeg skal spare deg for mer babbel og runde av. Men først, et spørsmål: Har du sett noen morsomme formuleringer fra bedrifter du følger på Facebook? Så, enkelt spørsmål. Du trodde vel ikke jeg skulle spørre om du har dyppet pilken i helga? Ærlig talt. Jeg kommer da fra et møblert hjem!

"The Pacific": Uhyggelig realistisk krigsserie

2011-02-24T23:18:00.000+01:00

Har du fått med deg Tom Hanks og Steven Spielbergs miniserie "The Pacific"? Serien har gått på NRK1 om tirsdagene nå i vinter. Nest siste episode (9 av 10) ble vist denne uka. Jeg og mannen sverger til dekoderen (jeg er jo opptatt med "Frustrerte fruer" hver tirsdag), og så episoden nå i kveld. Fy fader, jeg satt med hakeslepp og en ekkel følelse langt inni hjerterota store deler av tida. Jeg prøvde å strikke på eldstejentas ullester mens jeg så på. Men for å si det sånn, godt uti episoden kom det fra mannen: "Du glemmer å strikke". Jeg gjorde visst det. Jeg satt nemlig som paralysert og så på ødeleggelsene som utspant seg på skjermen.

"The Pacific" handler om amerikanernes innsats på øyene i Stillehavet under 2. verdenskrig. Kringsskildringene er mørke og realistiske. Her er få helter. Desto mer angst og elendighet. Serien er kort og godt uhyggelig realistisk. I episoden som nettopp ble vist på NRK ble de siviles dødskamp skildret med en kraft som traff meg som et slag midt i magen. Vi ble vitne til en mor og en baby som regelrett ble sprengt i luften av bomben som var plassert rundt morens liv. En annen baby ble funnet i hysterisk gråt ved siden av sine døde foreldre. Er det rart jeg lot strikketøyet falle?

"The Pacific" har blitt kritisert for å være svak på personskildringer. Jeg er til dels enig. Faktisk tok jeg meg i å påpeke at flere av episodene er for lik for bare et par uker siden. Kampscenene er gjentakende. Men det slår meg at det er helt greit. Serien formidler budskapet sitt på en utmerket måte. Krig handler ikke nødvendigvis om heltene. Om saken. Krig er meningsløst og brutalt.

Nå ser jeg frem til siste episode i neste uke. Noen happy ending blir det nok ikke.

Les NRKs anmeldelse av serien

Se traileren:

Lar du deg påvirke av de inntrykkene du får via filmer og serier? Eller klarer du å distansere deg?

Skeptisk lykkejeger med hverdagsprosjekt

2011-02-23T17:42:00.003+01:00

For noen uker siden fikk jeg en bokpakke dumpende ned i postkassa. Vanligvis avbestiller jeg pakkene fra bokklubben. Men ikke denne gangen. Denne gangen valgte jeg bevisst å ta imot, motivert av et naivt håp om å bli et bedre og lykkeligere menneske ved utgangen av bokas siste kapittel. Hvilken bok er det som har satt griller i hodet på bloggedamen, spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg snakker selvsagt om den internasjonale bestselgeren "Lykkeprosjektet" av Gretchen Rubin.

Har du ikke hørt om "Lykkeprosjektet"? Vel, vi snakker om en selvhjelpsbok som visstnok skal få enhver kvinne med respekt for seg selv til å innse at enkle grep er alt som skal til for å gi hverdagen et løft. Er du skeptisk? Det var komiker og skuespiller Kristin Skogheim også, skal vi tro anmeldelsen på bokklubbens nettsider. Jeg gikk Gretchen Rubin og hennes lykkeprosjektbok litt skeptisk i møte. Skepsisen ble raskt feid til side og begeistringen overtok, skriver Skogheim. Se der! Ingen grunn til å tvile! Det funker. Eller?

Et raskt søk på Google gir meg blant annet treff på en ikke fullt så positiv artikkel fra Dagbladet. Denne lykkeboka kan gjøre deg halvgal, lyser det mot meg fra skjermen. Halvgal? Det var jo slett ikke min ambisjon! Hvorfor googlet jeg ikke boka før jeg shoppet? Argh, skjerpings Liv-Inger!

Ja ja. Spist er spist, og kjøpt er kjøpt. Nå har jeg jo boka i hus, så jeg får la tvilen komme Rubin til gode. Jeg skal lese den, plukke med meg relevante tips (hvis jeg kommer over noen), og legge til mine egne. Målet er å sitte igjen med en overkommelig liste over små grep som kan bidra til å lette en travel hverdag. Mange av tipsene har jeg testet ut før, uten at jeg har lyktes med å praktisere dem i det lange løp. Nå bretter jeg opp ermene og prøver igjen.

Jeg skal unngå å legge lista for høyt, i alle fall nå i starten. Derfor dropper jeg tips fra Gretchen Rubin sånn i første omgang. Det første tipset jeg noterer meg henter jeg helt fra utsiden av Rubins prosjekt. Jeg skal nemlig vekke liv i ambisjonen om å finne frem klær og utstyr til barnehage, jobb og skole kvelden i forveien. Det vil lette morgenene her i huset betydelig! For lykke kan være så mangt, blant annet fraværet av stress og mas en helt vanlig hverdagsmorgen.

Så, da er mitt lille prosjekt sparket i gang. Så veldig konkret er det ikke ennå. Men jeg tror jeg allerede nå skal avgrense det til å være et hverdagsprosjekt, ikke et lykkeprosjekt. Tiden vil vise om prosjektet har varig effekt eller om jeg om kun kort tid suller videre i akkurat det samme kaoset som før.

Har du tro på at definerte prosjekter kan bidra til positiv endring i hverdagen? Eller er slaget tapt allerede ved oppstart?